Minne – kapittel V

Publisert 17. juli 2019 av

Men hvordan, tenkte Anders, kunne en slik tragedie overhodet gi opphav til noe i nærheten av lettelse, hva galt, tenkte han, hadde skjedd for å gjøre det slik? Det var en forvirret følelse, kanskje var ikke lettelse det rette ordet å beskrive den med, men selv om følelsen ikke var som når man endelig får beskjed om at nedskjæringene bare rammer en annen avdeling eller at man heller enn den fryktede skattesmellen faktisk får tilbake noen kroner, så var det liksom en fornemmelse av letthet som hadde smyget seg innpå ham. 

Anders slapp vinduskarmen og tenkte at det var på høy tid å legge seg igjen. Et par blader dalte til jorden. Lukten av natteluft fylte Anders, og han kjente hvordan den rørte ved håret hans, han så hvordan noen av bladene skalv så vidt på sine grener, festet ytterst på et stort nettverk av årer og nerver som år på år skjøt nye skudd. Et glass vann, tenkte Anders. Det måtte være nærmere en time siden han la seg, han fikk ta seg litt vann og forsøke seg en tur på toalettet, mer fordi det var en del av innsovningsritualet hans enn fordi han måtte på do. Så han tok et glass med seg fra kjøkkenet og lot vannet renne mens han stilte seg opp foran vannklosettet for å forsøke å tisse. I hodet regnet han ut 39 multiplisert med seg selv og lyttet til vannet som rant fra kranen og ned i sluket og som suste på sin vei gjennom rørene. 1 521 var svaret. Han hadde en gang lest at siden hoderegning brukte de samme hjerneregionene som når man forsøkte å urinere, skulle det bli lettere å få til. Det å gange tall i hodet var med tiden blitt en vane, og Anders stilte spørsmålstegn ved teknikken hver gang den ikke fungerte, slik som denne, og mens han gikk tilbake til soverommet spurte han seg hvor mye man egentlig burde legge i slike observasjoner om hvilke deler av hjernen som gjorde hva. Tilbake i sengen la Anders seg på siden og dro dyna rundt seg. 

Nå i ettertid, tenkte han, så det virkelig ut som en rekke uheldige hendelser. Den første hadde kanskje vært en jobbfest som han i utgangspunktet ikke ville bli med Sofie på, men hvor han til sist hadde latt seg overtale til at de i det minste skulle være der noen timer. Ting mellom dem hadde nok ikke vært riktig som de skulle før festen heller, tenkte Anders, men det hadde i alle fall forviklet seg i etterkant: Etter at han hadde sett hvordan en av Sofies kolleger hadde fleipet og snakket med henne, hvordan kollegaen la hånden på skulderen og på albuen hennes, hadde Anders følt seg ille til mote. Sofie var så blitt gravid ikke lenge etter, sånn at det omtrent sammenfalt med en jobbtur, og da han hadde forsøkt å nevne hendelsen for henne, hadde han ikke klart å være så behersket som han egentlig hadde planlagt, slik at han snarere enn å innby til dialog, hadde skapt en langt verre og høyst betent situasjon. Og denne situasjonen, tenkte Anders, hadde gnaget i ham og endt opp som bakteppe for de påfølgende hendelsene. Hendelser, tenkte Anders, mange andre sikkert ville klart å komme seg gjennom, men som for dem hadde vist seg å bli for mye. 

Det var latterlig, tenkte han. Latterlig og fåfengt. Denne idiotiske selvopptattheten som det i grunnen var å lytte så inderlig til sine egne tanker og følelser, å gi så total akt på en indre verden, en verden, tenkte Anders, som de siste par årene hadde blitt nær sagt hans eneste. Men hva kunne han vel for at han hadde blitt sjalu, tenkte han. Det var en naturlig reaksjon på det han hadde sett, og han hadde forsøkt å glemme det, det hadde han virkelig. Men det måtte vel sies å være hans skyld, tenkte Anders, siden han ikke hadde klart å skape en dialog, i det minste var det hans skyld, tenkte han, at han ikke hadde klart å gjøre det på en bedre måte, men hva kunne vel han for det, tenkte Anders, han hadde jo gjort så godt han kunne, og uansett så var da ikke alle de andre tingene slikt som han rådde for, det var da så visst heller ikke hans skyld at Sofie hele tiden skulle overprøve ham, at hun hang over skulderen hans ved hvert bleieskift og sa at han brukte for mye eller for lite talkum, at han ikke passet godt nok på mens Ingrid lå for seg selv, at han var for hardhendt eller uvøren og at han måtte leke mer forsiktig med Ingrid og ikke være så nonchalant når han bar henne eller at han måtte følge bedre med mens han gav Ingrid morsmelkerstatning –

Men resultatet, tenkte Anders, det grusomme resultatet hadde uansett blitt at mistanken og skyldfølelsen som etter hvert knyttet seg til den, hadde satt i gang en lang prosess som hadde forvansket og forbitret forholdet både til Sofie og til Ingrid. Mistankene hans hadde vært fjerne, tenkte Anders, de var ingenting, de var latterlige, han selv var latterlig, tenkte han, men mistankene hadde ikke vært alene. De hadde blandet seg, tenkte han, med all usikkerheten hans, og når han fra før ikke hadde fått samme mengde med tips, opplæring og forberedelser fra familie og venner som Sofie hadde fått, hva kunne han da tro når hun hakket sånn på ham, når hun ikke hadde noen tillit til ham og viste med både kropp og språk at han ikke dugde til noe, at hun mistrodde og overprøvde hver ting han gjorde, annet enn at han virkelig hadde vært ubrukelig, og han hadde vel kanskje tenkt at det skyldtes det han hadde mistenkt, at det kanskje hadde noe med det å gjøre, og han følte seg ute av stand til å ta vare på datteren sin og han følte seg ubrukelig og verdiløs. Han hadde aldri hatt, eller tatt seg, muligheten til å ta opp sine mistanker igjen, og det som burde vært, tenkte Anders, en fillesak, en liten sjalusi, hadde på grunn av uheldig tidspunkt og dårlig håndtering fra hans side, ødelagt livet hans, tenkte Anders, han hadde faktisk lyst til å ta så hardt i, han fortjente det, det hadde ødelagt livet hans, han hadde ødelagt livet sitt. 

Gunvor, tenkte han, dersom han skulle ende opp med å bli sammen med Gunvor, måtte han ta på seg en slags farsrolle for gutten hennes. Hvor gammel hadde hun sagt at han var, fjorten? I grunnen hadde de snakket mindre om Gunvors sønn enn det kanskje ville vært naturlig å gjøre, tenkte han, for en alenemor som ikke hadde noen å støtte seg på og som i en årrekke hadde vært vant til å ordne alt på egenhånd, til å være nødt til å ofre sine private små gleder og ambisjoner for å ta seg av det hun brydde seg mest om i verden, tenkte Anders, og kanskje hadde han ikke vært flink nok til å spørre selv, men han hadde ikke følt seg sikker på om det sømmet seg å grave slik i familieforhold, han hadde tenkt at hun kanskje ville få følelsen av at han vegret seg som en følge av det, og han visste jo heller ikke hvordan han skulle klare å fortelle Gunvor at han selv hadde hatt en datter, noe han jo hadde fortiet til tross for at Gunvor hadde stilt spørsmål som ville gjort det passende å fortelle om det. 

Det var mulig, tenkte Anders. Det var kanskje mulig. Tiden han hadde vært for seg selv var lang, tenkte han. Og han var sliten. Sliten på mange måter. Tankene belemret ham ennå en stund, men natten var lang, og med et tilstrekkelig antall timer igjen til morgenen glapp han til sist vekk fra sin knugende bevissthet.

***

[Fortsettelse følger… Hver uke publiseres et nytt kapittel i Isaks fortellinger her i Sivilisasjonen]

Del og lik
error
– Mitt oppdrag er å
Ifølge Eline Dragesund, den fremadstormende norske designeren i Oslo, er
Fargenes forkjemper
Fargeløsheten i den moderne tid er uhistorisk og frakoblet vår
– La oss bygge vakkert
– Det er feil at alle nybygg må se ut