Minne – kapittel VIII

Publisert 7. august 2019 av

Landskapet Anders gikk gjennom, hadde, da de flyttet inn, vært grisgrendt, men med tiden kom flere hus til, og med dem også hekker av tuja og andre invaderende vekster. Med folkene hadde også busstilbudet blitt bedre, men ikke mer enn at det ville vært vanskelig for Anders å arbeide skift, noe Sofie hadde gjort og som hadde ført til at de hadde hatt bil, en eiendel som i sin tur hadde fått dem til å bygge et skur, tenkte Anders. Skuret var et greit sted for oppbevaring av gods som kunne stå utendørs, men de hadde vært nødt til å felle en ung eik da de skulle bygge det, et ungtre, tenkte Anders, på kanskje tretti-førti år. Og hva hadde han i skuret nå som bilen for lengst var solgt og pengene fordelt, tenkte han, en sykkel, et par ski, noen redskaper. 

Meldinger, tenkte Anders irritert. De gav en følelse av at et svar kunne komme når som helst. Og han ventet faktisk også, tenkte han, han gikk allerede og ventet på et svar, håpet at en melding snart skulle ramle inn på telefonen hans, slik at en god del av tankene hans nettopp dreide seg om det han bar i bukselommen, og som hvert øyeblikk truet med å vibrere. Anders syntes det til stadighet vibrerte, men tenkte at det hadde det ikke gjort, det var bare hjernen, som, når han gikk slik og ventet på en melding, tolket friksjon i buksestoffet og lignende som meningsfulle, slik at hjernen ikke filtrerte dem ut, slik den vanligvis gjorde med inntrykk som ullflanellens gnissing. Det å vente, tenkte Anders, er med andre ord ikke noe passivt, selv om det utad fortoner seg slik. Den som venter tripper. I gamle dager, tenkte Anders, ved fasttelefonen, i enda eldre tider rundt vinduet med utsyn til postkassen, og nå til dags, rundt en linje løsrevet fra tid og sted, i en lomme eller veske. Det gav ingen mening, tenkte Anders, å gå slik – det var formålsløst å skulle bruke krefter på å vente. Men slik var man innrettet, tenkte han.

Men det der, tenkte Anders og kjente i lommen, var virkelig en vibrasjon. Altså kunne det være Gunvor. Han kunne ta telefonen opp og undersøke, men han fryktet at det simpelthen ville hensette ham i et nytt dilemma, nemlig hva han skulle svare. For også det var krevende, tenkte Anders, det å skulle svare noen man så gjerne ville tekkes, siden det reiste spørsmål om hva man skulle svare, og – i vår tidsalder, tenkte Anders – også om hvor snart eller sent man skulle svare, siden det virket å være dårlig kutyme å svare helt umiddelbart, men også å svare for sent. Friheten, tenkte Anders, som en slik innretning gir, er, som de fleste andre friheter, en fengslende frihet.Det var mulig å sjekke telefonen nå, tenkte han, og det ville gjøre slutt på denne spekulative refleksjonen som han nå syntes å være fanget i, men samtidig gi tanken nye gjenstander å hefte seg ved. Begge deler, tenkte han og satte opp farten, var latterlig. Han fokuserte på ganglaget sitt og gikk så radig som han maktet. Armene svingte i takt med bena, og han forsøkte å bevege dem litt raskere enn bena, slik at bena i sin tur skulle gå hurtigere frem og tilbake. Bussholdeplassen var nå kanskje to hundre meter unna, etter hva Anders kunne anslå, og hastigheten kanskje så høy som syv-åtte kilometer i timen. Altså var han fremme om kanskje halvannet minutt, tenkte han, og da ville han ikke lenger ha ganglaget til å distrahere seg. Egentlig, tenkte Anders og slo litt av på tempoet, hadde forsøket på å distrahere seg selv allerede forfeilet. Dette ble for dumt, tenkte han, og han bestemte seg for at han rett og slett fikk fiske telefonen ut av lomma og se hva det var som hadde vibrert. 

Jens er hjemme med sykt barn i dag, stod det, men fra sjefen denne gangen. Var det virkelig nødvendig, tenkte Anders, å gi ham beskjed om det, kunne det ikke ventet til han faktisk var på jobb, for hva i alle dager kunne han gjøre med det nå, om Jens var på jobb eller hjemme med sykt barn, Jens’ forehavende var ham forresten dørgende likegyldig. Nei, tenkte Anders, det var ikke sant. De skulle ha møtt et par konsulenter sammen etter lunsj, og siden det var Jens som satt med den nødvendige bygningskompetansen og Anders mest bidro med en kompetanse på avtale­inngåelse, kom møtet til å utgå. Bussen lot seg nå høre, og Anders stilte seg opp på bussholdeplassen. Han veivet litt med armen for å signalisere at han skulle på, noe som trolig var overflødig, tenkte han, men som han likevel gjorde for å være sikker på at bussjåføren skulle få med seg at han stod der og at han skulle ombord. Telefonen fisket han opp fra lomma for å sjekke tidspunktet, men egentlig, tenkte Anders da han allerede hadde stod med telefonen i hånden og så på det urverkløse klokkeslettet, gjorde han det vel kanskje mest for å se om det hadde kommet noen ny melding fra Gunvor. Men det hadde han ikke fått, og kom muligens heller aldri til å få, tenkte han og gikk gjennom døren bussjåføren åpnet for ham.

***

[Fortsettelse følger… Hver uke publiseres et nytt kapittel i Isaks fortellinger her i Sivilisasjonen]

Del og lik
error
Mystikk, seksualitet og forvandling
I Munchmuseets utstilling Svaneprinsessen – russisk kunst 1880 – 1910
Ayn Rands feilslåtte syn på
Et av Ayn Rands hovedverk, Kildens utspring (1943), er viet
Historiefortelling: En undervurdert folketradisjon
Historiefortelling kan gi fødsel til en rekke idéer, blant annet