Memorosa-gruppens utstilling i Stavern minner publikum på hvor verdifullt det kan være når malerier klarer å stå på egne ben. Maleriene trenger ikke å akkompagneres av lange «bruksanvisninger» lik doktoravhandlinger for å forstå hva de skal forestille – de taler direkte til ens menneskelige sinn.
Memorosa gruppen stiller i disse dager ut i Krutthuset i Stavern. Gruppen består av kitschmalerne Öde S. Nerdrum, William Heimdal, Sebastian Salvo, Javier Adams og Nichollis Thurman. De fem er utvalgte elever av Odd Nerdrum.
Utstillingen holder åpent 5.-12. juli. kl. 11.00-17.00 på Galleri Krutthuset i Stavern.
Som ildfluer mot et bål
Sebastian Salvos verk ved navn «The Flame» tiltrekkes øyet lik ildfluer mot et bål. Det er utstillingens største maleri og fyller hele den ene veggen. Ved nærmere anskuelse slår det en hvor intuitivt verket forstås. Her trengs ingen bruksanvisning på lengde med en doktorgradsavhandling. Skaperen av verket lar tilskuerens intuitive evner få arbeide fritt, og god formidlingskraft har lagt til rette for en engasjerende servering av en god historie.
I «The Flame» ser vi en historieforteller som sitter foran flammene og strekker hånden ut i en inviterende gest mot publikum. Ut fra mørket trer zombielignende mennesker som søker varmen og lyset historiefortelleren vil gi dem. Første person til å tre ut ifra skyggenes dal er en kvinne som er genuint beveget av historiefortellerens budskap. Kvinnens åndelige kontakt med sin helt er truet av to desperate, Gollum-liknende kvinner som lar seg fascinere av heltens makt og status. Kvinnene er ynkelige, og forheksede av flammens tiltrekningskraft. Bevisst på farene, som helten er, holder han et skjold og et spyd i bakhånd.
Menneskelige relasjoner
Moralen er: Som en god historieforteller, kan du trekke mange mennesker ut av mørket. Likevel må du alltid vokte over deg selv. Maleriets moral ville nådd deg raskere ved å beskue billedflaten enn hva denne teksten gjør. Måten Salvo har brukt særlig komposisjon og lys, men også kroppsspråk og ansiktsuttrykk understreker hans egne ferdigheter som historieforteller. Er det Salvos rolle som flammen selv som gjør at han kan skape en så overbevisende fremstilling?
Salvos kollega, William Heimdal, har i et tidligere intervju med Sivilisasjonen formulert seg slikt om maleriets effektivitet: – Med maleriet kan du lære moralen du får presentert i en to timer lang film i løpet av brøkdelen av et sekund.
Menneskelig lærdom
Det er interessant – og ikke minst givende – at innsiktene fra Salvos maleri kommer så å si automatisk. Så lenge man gir maleriet litt tid. Fortellingen er like gjenkjennelig som menneskelige relasjoner. Det samme gjelder resten av utstillingen.
William Heimdals maleri «Maleriets prins» er umulig å overse – og dets budskap er oppløftende: Her er den stolte neste generasjon kitschmaler, som er knyttet til håndverket (penselen), det primitive (erigert penis) og det intellektuelle (hodet). Også Öde Spildo Nerdrums malerier appellerer til den menneskelige natur i sine portretter, hvor ansiktet trer frem fra en mørk bakgrunn. Publikum tvinges til å se mennesket – intet annet.
Et av de evig menneskelige motivene som vises i utstillingen er mor og barn, malt av Nich Thurman. Javier Adams har malt flere selvportretter hvor han holder et dyr. Når han holder en kylling, plystrer han som en fugl, mens når han holder et lam, blir han den omsorgsfulle gjeter. Maleriene til både Thurman og Adams portretterer de menneskelige båndene man kan skape mellom mennesker seg imellom og mellom mennesker og dyr.
Man går ut fra Memorosagruppens utstilling som et mer reflektert og innsiktsfullt menneske. Lærdommen er ikke akademisk, men mellommenneskelig – og det er noe samtiden har godt av.
