I Munch museets siste utstilling på Tøyen «Alt det vi eier» blir vi særlig grepet av hvordan Edvard Munch fremstiller menneskelig melankoli gjennom sin farvebruk.
Vi trer inn på Munch museet i en alt annet enn lyster stemning. Dette er siste utstilling før en må inn i et autovern for å se noen av Norges nasjonalskatter. Sørgmodigheten vi føler denne dagen gjør at vi bedre evner å legge merke til melankolien i Munchs bilder. Dermed blir de uinteressante kuratoriske grepene ved utstillingen oversett til fordel for empati med Munch.
Stemningsblå
Søvnløs natt. Selvportrett i indre opprør fra 1920 er noe av det første som møter oss. Maleriet viser Munch staggende rundt i sin egen leilighet ikledd en blå dress og med en sammensunket kropp.
− Her ser vi intet håp, men en gammel og sliten mann som drikker mye i mørke rom. Dette understrekes av det blå fargeskjæret som setter oss inn i vinterens blå skumringstid, sier kunstanmelder Julie E til Julie B.
Julie E har dypere kjennskap til melankoliens farver og kan fortelle om dens historiske kontekst:
− I førmoderne tid var melankolien sort. Da Munch levde var melankolien innadvendt og depressiv, og derfor grå. Nåtidens melankoli domineres av tomhets- og tretthetsfølelser og kalles hvit eller stemningsblå.
Alle døgnets tider har en form for melankoli
Vi beveger oss til neste maleri: Aftenmelankoli. Tegningen er en forstudie fra 1894 til det som skulle bli to malerier ved samme navn. Koloritten ble betydelig kaldere og mørkere i de senere malerier, men i denne tegningen ser vi originalideen: En ung mann har søkt tilflukt i naturen for å sitte fortapt i sin egen nedtrykthet.
− Det virker som om Munchs mest naturlige sinnsstemning var aftenmelankolien. Den er helt annerledes enn morgenmelankolien eller kveldsmelankolien. Folk forstod melankoli på en annen måte på hans tid, noe dette bildet viser. På hans tid tilhørte melankoli menn, og særlig kloke og dype kunstnere, sier Julie E mens hun beundrer maleriet.
Melankolsk
Modell ved kurvestolen, 1919-1921, viser modell, danser og revyartist Annie Fjeldbu, hjemme hos Munch. Fjeldbu var hans faste modell i perioden 1918-23. Julie B forsøker å finne ut av hva den varierte fargepaletten sier om kvinnen og om Munch:
− Fremstillingen av kvinnen er sammensatt hva gjelder fargebruk. Håret – et symbol på seksuell makt – er malt delvis blått. Kroppen er malt i kalde lillatoner som skjærer mot sjalusiens grønn, mens ansiktet hennes er varmt. Det er noe skamfult over Munchs syn på denne kvinnens seksualitet. I tillegg har hun en avstand til seg selv, kanskje grunnet hans nærvær, sier Julie B.
Oppdagelsen av en grå
I et forsøk på å relatere Oslo kommunes andre samlinger til Munchs verker, har museet satt opp en tidslinje av landskapsmalerier. I 1884, da Munch bare var 21 år gammel malte han en liten studie av Damstredet som han ga navnet Utsikt fra Fossveien 7 mot Bergfjerdingen.
− Dette er noe av det vakreste jeg har sett! Det skiller seg fra alt jeg har sett av Edvard Munch. Jeg ser at han ser verden på en annen måte. Det er noe romantisk over det hele. For en observasjon! Utbryter Julie E.
− Han velger å fange motivet i den timen på døgnet vi ser på som mest dyster. Den grå melankolien var tilstede allerede da. Etter å ha sett alle bildene nå så tenker jeg at han må ha arbeidet utrolig mye i skumringstimen, følger Julie B opp.
− Ja, for da føler han mest. Det er nok denne tiden på døgnet som er viktigst for han. Man må ha vært i den dypeste melankoli for å kunne lage slike bilder, sier Julie E.
Vi går ut fra en opplevelse av grå melankoli og ut i den regnfylte og overskyede januarvinteren i Oslo. Dette blir kanskje siste gang på Tøyen. Julie B stiller et spørsmål på veien ut:
− Hvis Munch skulle ha malt sitt eget nye museum i Bjørvika, hvilken farge ville han ha malt det i?
− Jeg tror det ville ha vært en hvit melankoli – den ytterste tomhet, svarer Julie E.
