Brand på Trøndelag Teater er en oppsetning mer for øret enn for øyet, skriver Adara og Henrik Høeg i anmeldelsen i dialog.
Hva:
Brand av Henrik Ibsen
Spilles på Trøndelag Teater til og med 14. mai 2025
Regi og bearbeidelse: Espen Klouman Høiner
Dramaturg: Mina Rype Stokke
Scenograf og kostumedesigner: Signe Becker
Lysdesign: Ådne Meisfjord
Lysdesign og kostymer: Vilde Jønland
Adara: Trøndelag Teater bringer Brand til scenen. Det står det respekt av, all den tid det er et omfattende lesedrama, på vers og rim, med et språk og tematisk innhold preget av en annen tid. Det er mange karakterer, og mye av handlingen foregår mellom aktene. Noen vil betrakte Brand og Peer Gynt som litteratur, først og fremst, mens andre ser store sceniske kvaliteter.
Henrik: Slik det gjøres ved Trøndelag Teater, uttaler tre skuespillere – to menn og en kvinne –, replikkene til alle stykkets karakterer. I tillegg til at replikkene uttales med en viss sløret distanse, bidrar dette til å få teksten frem i større grad enn en mer teatral gjengivelse ville gjort. Ettersom den visuelle utformingen, i denne oppsetningen, er ganske løsrevet fra teksten, nærmer helhetsinntrykket seg det man kunne fått av et hørespill.
Adara: For den som har tålmodighet og tid, forblir kanskje NRKs radiostykke, fra 1960, den beste innføringen til stykket – for her fremgår teksten i sin helhet, gjennom fem spilletimer, og fem episoder. Men nettopp tid og tålmodighet, og fortrolighet med et lyrisk formspråk, er sjeldnere vare idag enn den gangen.
Henrik: Regissør Espen Kloumann Høiner, og dramaturg Mina Rype Stokke, kutter det hele ned til to timer, og femten minutter. Etter det jeg kan forstå, gjør de gode valg. De slanker, men amputerer ikke. Vi serveres «Evig eies kun det tapte», «Vær fullt og helt», med mer.
Adara: I kanskje mer enn noe annet verk, viser Ibsen seg her som et språklig og lyrisk oppkomme. Ja, på 1860-tallet var Bjørnson fremdeles av den oppfatning at Ibsen først og fremst var lyriker, og ikke egentlig dramatiker. Ibsen selv var ikke snauere: Da det ble sagt at det han skrev i denne perioden ikke var lyrikk, repliserte han at hans dramatiske dikt skulle endre selve betydningen av det «lyriske».
Henrik: Det er kanskje ikke overraskende at forfatteren av Brand må ha hatt førstehånds erfaring med det stormannsgale. Men i motsetning til karakteren Brand, klarer Ibsen å sublimere sine impulser, og omdanne dem til noe mildere og mer menneskelig. Det spørs om han ikke måtte skape en Brand, for ikke selv å bli en.
Adara: Siden Ibsens tid, har nok antallet Brander ikke avtatt, tvert imot. Dette er mennesker som er villig til å rasere verden rundt seg, så lenge de kan tro seg å redde verden. De kan hylles i sosiale medier, mens familien og de nærmeste må bære konsekvensene av deres hårde vilje og ambisjoner.
Henrik: Stykkets aktualitet kan det således ikke finnes tvil om. For Brand lider ganske åpenbart av en personlighetsforstyrrelse, muligens av narsissistisk type. Hele verden skal påtvinges hans syn på saken, men hva synet egentlig går ut på, forblir uklart. Likefullt kan de andre trygt gå til grunne, bare de underkaster seg Brands idealer.
Adara: Tidlig i stykket møter vi en Brand som setter livet på spill, for å redde andre. I likhet med Agnes, får vi sympati for Brand. Forståelig nok, forlater hun tøffelhelten Einar, til fordel for den modige og prinsippfaste. Men det skal få sine konsekvenser. Etterhvert som handlingen skrider frem, lar Brand sine nærmeste stryke med – det er de som betaler prisen for hans himmelstormende svermerier.
Henrik: Til sist må han også selv bøte med livet. Scenen minner om Ibsens siste, der en annen Brand – eller Peer, alt ettersom – styrter i avgrunnen med sin elskede. Om Brandene styrter i frelsen, fortapelsen, eller det store intet, vet vel intet levende menneske. Men jeg spørger helst, som Ibsen sa.
Adara: Det er det geniale: Fra Catilina til det aller siste, utfolder det seg en kamp mellom det sanselig ansvarsfrie, og det idealistiske tungsinn – kort sagt, mellom Peer og Brand. Men like galt går det uansett! Like ofte som mennesket reiser seg mot himmelen, smadres det mot bakken. Likevel – eller nettopp derfor –, trekkes våre sympatier i retning de tragisk forvirrede helter; selv ikke Brand mangler forsonende kvaliteter.
Henrik: I de fleste tilfeller vil jeg si meg enig. Utrolig nok, kan Ibsen vinne min sympati for selv en Hedda Gabler. Men går ikke Brand enda et hakk lenger, i sine romantisk livsfornektende svermerier? De rundt ham må lide, ikke gjennom et døgn, men i årevis! Etter dagens straffelov, begår han vel mishandling i nære relasjoner – eller hva sier juristen?
Adara: At lille Alf dør, i kummerlige kår – og dét til tross for at Brand nå er velhavende –, kan nok regnes som mishandling etter straffelovens § 282. Måten han behandler sin mor, og hustruen Agnes, derimot, er lite kjærlighetsfull, men neppe kriminell.
Henrik: Agnes kunne vel anklages for det samme, all den tid hun står last og brast med sin mann. Ibsen peker ut en stadig aktuell skikkelse: De mange kvinner, men også menn, som fullt og helt har overgitt seg sin partners psykiske kontroll, og ikke kommer seg ut, om det så koster dem livet.
Adara: Du sier noe. Noen ektefeller skal underordne hele familien sitt eget prosjekt. Den tiltaksomme og sterke mann, eller kvinne, kan virke forlokkende til å begynne med, før den rå hverdagen melder seg.
Henrik: Hun skulle «tatt en Nora», den gode Agnes. Når det er sagt, hva synes du om selve oppsetningen?
Adara: I den grad jeg kjenner stykket, synes jeg det tekstlige utvalget virker effektivt og fornuftig. Den dunkle belysningen fungerer godt, og hjelper teksten frem. Likeså et par-tre kandelabre, som heises opp og ned fra oven, og bidrar til et religiøst tilsnitt. Kostymene, derimot, hadde for min del en ikke så rent lite forstyrrende virkning.
Henrik: Da er vi to. Det er snakk om noen store, klumpete og brune greier.
Adara: På teaterets nettsider står det å lese at dette er golemer, «de mytiske skikkelsene fra jødisk folklore og mystikk». Det står videre å lese at «kanskje kan disse ufullstendige og gåtefulle leirklumpene av noen vesener hjelpe oss med å se Brand litt klarere».
Henrik: Det er et stort «kanskje». Før forestillingen, fikk vi høre fra en av de involverte, at regissøren, Kloumann Høiner, har latt seg inspirere av tankene til den franske, jødiske og etterhvert kristne filosofen Simone Weil. Dette skal stå i en slags forbindelse med leirklump-kostymene. Men jeg er redd han selv må ta ansvar for sin visuelle bearbeidelse av Brand. Det nytter ikke å skylde på Weil, eller noen andre, for den saks skyld.
Adara: Hjelp meg å forstå dette: Dersom en regissør nyter colombiansk litteratur, skal han da kle ut sine skuespillere som kaffebønner? Men ettersom Weil var fransk, kunne man like gjerne kledd dem ut som baguetter? Eller fordi hun var kristen, som oblater?
Når det er sagt, ville jeg aldri selv kommet frem til at dette var jødiske leirklumper. Etter mitt skjønn, lignet kostymene vel så mye på larveantrekk eller romdrakter.
Gå ikke glipp av nye artikler i Sivilisasjonen. Meld deg inn i vårt nyhetsbrev!
Henrik: Jeg tror neppe de ufullstendige leirklumpene hjalp meg med å se Brand klarere. Ei heller et slags dansende sceneteppe eller laken, som med fordel kunne holdt seg i ro. Skuespillerne benytter riktignok hele scenerommet, men forbindelsen mellom deres bevegelser og handlingsgangen, er noe obskur. I det hele tatt – en oppsetning mer for øret enn for øyet.
Adara: Trøndelag Teater skal ha takk for en forestilling som, for min del, vekket til live interessen for Brand, og de uutgrunnelige sammenhenger i Ibsens produksjon. At Ibsens opprinnelige tekst gjengis, med sine vers og rim, er ingen selvfølge i vår tid. Slik du er inne på, kan man godt lukke øynene, for bedre å gi seg hen til teksten – hvilket jeg også gjorde, etter hvert.
Likefullt gav det meg noe mer enn et hørespill ville gjort. Å være til stede i teaterrommet, som del av et publikum, skjerper oppmerksomheten og lar det uventede skje. Det er vanskelig å forklare, men faktisk ser jeg nå Brand med nye øyne. Det er ikke lenger noen tvil. Han er psykopat, rett og slett.
