Min reise med Fennells Wuthering Heights og boken av Emily Brontë ble både vakker og brutal, akkurat som fortellingen, skriver Aftur S. Nerdrum.
NB! Denne anmeldelsen røper hendelser i omtalte bok og film.
Som fjortenåring tenkte jeg at dette var en bok om gale mennesker. Etter å ha sett en filmadaptasjon, skjønte jeg at regissøren bare hadde tatt utgangspunkt i sine egne hormonstyrte pikefantasier, ikke det faktiske verket filmen er oppkalt etter. Så leste jeg boken igjen som voksen.
Regissøren bak den kinoaktuelle filmen «Wuthering Heights» har sagt at hun leste boken den baserer seg på da hun var fjorten år. Ifølge henne selv ble lesningen av attenhundretallsromanen en opphissende opplevelse. Av denne grunn var det med voldsom iver at jeg satte meg ned ved det store lerretet for to uker siden, for å se den beryktede filmen.
Det har seg nemlig slik at jeg, i likhet med regissøren, også leste boken for første gang som fjortenåring. Raskt forsto jeg at Fennell og jeg ikke deler så mye mer enn akkurat det. Omtrent ti minutter inn i fortellingen merket jeg at en kilende glede hadde omtåket mitt kritiske blikk. De to søte barna som spilte hovedkarakterene, Cathy og Heathcliff, gestaltet en naiv kjærlighet som traff alle klisjeene midt i blinken.
I boken derimot opplevde jeg møtet mellom dem og følelsene de hadde overfor hverandre som forvirrende og overdramatiske. Ikke nok med det. Da den første erotiske scenen mellom dem, oppe blant klippene i det fri, traff meg og fremkalte to skamfulle, brennende kinn, ble jeg oppriktig misunnelig på regissøren bak. Hvorfor klarte hun å kanalisere disse viltre småpikefantasiene gjennom karakterer i filmen, som for meg, i samme alder, fremsto som gale, psykotiske og uforutsigbare?
I mitt univers som fjortenåring hadde Cathy histrionisk personlighetsforstyrrelse, og Heathcliff var psykopat. Fra Fennells blikk å dømme var Cathy en bestemt, sta, bortskjemt, men sjarmerende pike, og Heathcliff var selvfølgelig bare en misforstått, smellvakker ertekrok (med stor vekt på smellvakker).
Hva var det Fennell hadde forstått som jeg ikke gjorde i mine prepubertale år? Hadde hun kanskje bare nådd puberteten litt før meg? Jeg tror kanskje det.
En rasekritikk maskert som romanse
Jeg forlot kinosalen med fuktige øyne og et dirrende hjerte. Tross litt merkelige klesvalg og et unødvendig musikkinnslag fra feil epoke, hadde filmen gjort inntrykk. Men sjelen var også preget av en bunnløs forvirring. Hva var det denne boken egentlig handlet om? Minnene var for vage, så jeg bestemte meg straks å lese den på nytt i voksen alder. Og hvilken reise dette ble.
Heathcliff, løsungen som blir plukket opp av herren på gården Wuthering Heights – gården boken kretser rundt – var mildere som barn enn det jeg husket. Han blir beskrevet som en mørkhudet gutt med tydelige utenlandske preg i sitt utseende. I møte med attenhundretallets Storbritannia ble dette helt klart krevende. Han følte seg fremmedgjort fra start, herrens sønn reduserte ham til å bli en tjener, istedenfor én blant ungeflokken, og vold som straff ble hverdagskost.
Cathy, herrens datter, var den eneste som så det gode i ham – forbi det mørke, altså forbi alle rasefordommene som eksisterte på den tiden. De to ble uadskillelige fra dag én. De løp rundt i heiene og jaget hverandre som to nyforelskede barn gjør før de når pubertal alder. Disse scenene skildrer Fennell ganske fint i filmen, med raske barnebevegelser blant dunkle åser og høyt gress som blafrer i store vindkast.
Brontë skaper også et mystisk bilde av Wuthering Heights, som den ensomme gården oppe i fjellene i Yorkshire uten særlige røtter til virkeligheten eller verden utenfor. Dette mestrer regissøren og fotografen også å fange med bildene sine. Det Fennell derimot ikke fanger opp i sin adapsjon, er den underliggende rasekritikken, som i min opplevelse er en stor del av Brontës budskap med sin fortelling.
De lærde strides hvorvidt forfatterinnen var opptatt av fremmedgjøringen av utlendinger eller ikke, men for meg er det klinkende klart. Heathcliff var mørk i huden. Dette skildres i boken. Gutten ble fremmedgjort og følte på stor skam i møte med kommentarer om hans øyebryn som nærmest har vokst inn i hverandre. Cathy ser ikke dette. Cathy er blindet av kjærlighet, men hun er også den eneste humane karakteren, i den forstand at hun ser forbi det storsamfunnet i hennes tid rettet misnøye mot.
Fennell og jeg møtes som fjortenåringer
Forfatterinnens ord fengsler meg også like raskt som filmen gjorde. Sigøynergutten er faktisk elskelig i begynnelsen. Han sier ikke stort. I grunnen virker han mer som et dyr enn et menneske, men like fullt et snilt dyr. Det som dessverre utspiller seg videre i boken er en så altfor kjent trope blant menneskeheten: Heathcliff forvandles til det monsteret de andre forhåndsdømte ham til å være.
Brått ble jeg møtt med en åpenbaring jeg ikke var i stand til å ha som naiv og lite verdensvant fjortenåring: Heathcliffs vrede og slette karakter er ikke hans skyld. Det var omgivelsene og behandlingen han fikk som den «fremmedarten» han var, som ødela sjelen hans. Cathy så ømheten i hans hjerte, men hennes selvtillit var også blitt skadet av sin tyranniske bror, noe som førte til at hun ble hysterisk og slet med å ta valg som gagnet henne. De kom begge med mye bagasje fra en urolig oppvekst, og derfor ødela de hverandre.
Hva gjaldt ekstatiske, opphissende følelser, kunne jeg forstå Fennells opplevelse av boken i større grad nå som voksen. Når Cathy kommer med uttalte kjærlighetserklæringer til sin Heathcliff, sparer hun ikke på dramatikken, og for en hormonstyrt, ung kropp kan dette absolutt trigge nervesystemets aller skjøreste områder.
Det er derimot ikke dette som overrasker meg aller mest med lesningen. Idet jeg kom halvveis inn i romanen og Cathy dør ulykkelig gift med en annen mann, evnet jeg nemlig å erindre hvordan boken sluttet for meg selv som fjortenåring. I likhet med Fennells beskrivelse av sin egen leseropplevelse, la jeg også boken fra meg halvveis, uten det minste lille ønske om å fortsette.
Hvorfor gjorde jeg dette? Antakeligvis fordi jeg ikke så poenget i å fortsette når den store heltinnen dør. Det gjorde tydeligvis ikke Fennell heller. Kanskje dette bare bekrefter det hun allerede har sagt? Dette er en film basert på opplevelsen hun hadde av å lese den som fjortenåring: En naiv versjon, strippet for den tidløse, psykologiske dybden verket faktisk bærer. Akkurat der møtes vi, Fennell og jeg. Men vi møtes bare som fjortenåringer. Noe i meg sier nemlig at hun ikke kan ha lest den igjen som voksen.
En fortelling om generasjonelle traumer
I likhet med lesningen i skoletimen som fjortenåring, ble jeg som filmbeskuer av 2026-versjonen preget på et overfladisk, pikeaktig plan. Som modnet leser i en alder av syvogtyve derimot, vekket den alle følelser som er mulig å oppdrive i menneskesjelen. Dette må ubestridelig være det beste verket som er skrevet av en Brontë-søster noen gang.
I korte drag er det en fortelling om resultatene av omsorgssvikt og fremmedgjøring. Videre følges leseren inn i et mørkt univers av generasjonelle traumer. Siste halvdel av boken – den som uteble i Fennells film – handler om Cathy og Heathcliffs barn, og om deres konfliktfylte romanse.
Cathy fikk nemlig en datter med Linton, ektemannen hun ikke elsket, og Heathcliff fikk en sønn med Lintons søster, Isabelle, som han omsider tok til kone kun for å hevne seg på sin elskede. Barna ender opp med å hete det samme, så i mitt univers kalles de for Cathy junior og Heathcliff junior. Forelskelsen er stor her også, men ikke altoppslukende og kvelende, som mellom foreldrene deres.
Måten datteren «rydder opp» i det bitre, angerfylte såret moren skapte på sitt eget hjerte mens hun levde, er høyst interessant, og valgene som deres etterkommere tar kan leses på mange måter. Tenk at Fennell valgte å sløyfe den mest interessante delen av hele verket? Skuffelsen var stor da jeg endelig lukket boken, kjente gåsehuden bre seg på armen, og tenkte på den bleke kopien av en film jeg hadde sett på lerretet bare fire dager i forveien.
En film med små ambisjoner
Av naturlige grunner trengte jeg et par dager på å komme meg over sjokket. Men så, på dag nummer tre i kjølvannet av lesningen, kom åpenbaringen til meg som lyn fra klar himmel: Fennell hadde ikke brakt skam over Brontës verk, slik jeg umiddelbart tenkte etter å ha lukket igjen boken. Stemningen var jo der. Landskapet var dunkelt, mørkt og mystisk. Lidenskapen kunne man ta og føle på. Ingenting var modernisert i så stor grad at scenene mistet sin appell og troverdighet.
Det Fennell hadde gjort var å fiske ut et bittelite fragment av fortellingen, og gjøre det om til en stor film. Personlig synes jeg det virker som om hun har tatt utgangspunkt i seks sider av boken, og droppet resten. For Fennell lå søkelyset nemlig på den naive, og etter hvert amorøse kjærligheten mellom den forbudte hittegutten og godsherrens datter. Resten er ikke så viktig for henne. Resten kan en annen regissør ta seg av en annen gang.
Og er det egentlig så farlig? Nei, det er jo ikke det. Det er nesten litt deilig og forfriskende. Og selv om boken betyr noe helt annet for meg enn det den åpenbart gjør for Fennell, ville jeg garantert sett den på kino igjen i morgen. Dette er en hedonismens film med små ambisjoner. En film som mesker seg i den korte, men intense kjærlighetsflammen mellom utstøtt gutt og misforstått pike.
Ja, Fennell tar seg grenseløse friheter med historien. Det var aldri klart for leseren at det skjedde noe intimt mellom de forelskede i boken. Filmen derimot kjører på med erotiske scener fra alle vinkler. I boken ble helten beskrevet som mørkhudet. I filmen spilles han av den australske skuespilleren Jacob Elordi – en mann som likner mer på Ken fra Barbie-verdenen enn noen fremstilling av Heathcliff noen gang kunne gjort. I boken er de tenåringer når de forelsker seg. I filmen spilles Cathy av den femogtretti år gamle Margot Robbie.
Men igjen – er det så farlig, når fremstillingen i seg selv er både vill, vakker, innholdsrik og spennende? Hva Fennell angår, har hun heller ikke lovet noe hun ikke klarte å gi. I flere intervjuer har hun nemlig sagt at hun skapte filmen basert på «følelsen» hun fikk av å lese den som fjortenåring. Man kan argumentere og slå ned på mye, men ingen kan vel si imot noens følelser?
Hvis jeg hadde tatt over regien …
Når alt dette er sagt, synes jeg imidlertid at åpningsscenen i Fennells adapsjon er det beste i hele filmen. Den spilles også av den aldeles fabelaktige barneskuespilleren Charlotte Mellington – en pike som gestalter karakteren i boken helt perfekt. Det er også den som skiller seg mest ut fra alt det andre i materiet.
Og selv om jeg liker resten også, er det faktisk denne scenen som er mest troverdig i forhold til følelsen jeg selv fikk av å lese Brontës bok i voksen alder. Hadde jeg kunnet ta over regien etter at denne scenen ble laget, ville jeg derfor skapt noe som samstemte mer med boken, men beholdt åpningen.
Uten å røpe for mye blir publikum vitne til noe dramatisk og dystert i møte med Cathys smil og iver. Disse kontrastfylte følelsene er et eminent eksempel på karakterens komplekse indre liv – en refleksjon av bokens karakterer som vi blir kjent med etterpå.
Hvis jeg skal ta på meg den kritiske hatten, synes jeg ikke scenen burde ha vært med i Fennells versjon, på det grunnlag at den rett og slett ikke hører sammen med resten. Men scenen er fenomenal, og jeg skulle ønske jeg kunne stjålet den dersom jeg en dag skulle få ånden over meg og laget min egen dystre, psykologiske thrillerversjon av Brontës geniale roman.
