Det er lett å tenke at kvinnene må komme og «rydde opp» i et miljø der den giftige maskuliniteten har fått fritt spillerom altfor lenge. Louis Theroux viser oss derimot at den eneste redningen for en ødelagt manns stolthet er en annen manns uuttømmelige hjerte, skriver Aftur Nerdrum.
Den ellevte mars i år kunne den prisvinnende fjernsynsjournalisten Louis Theroux dele sin kontroversielle Netflixdokumentar «I hjertet av mannosfæren» med resten av verden. I kjølvannet av lanseringen, kan det virke som at dette nye uttrykket mannosfæren har vært på alles tunger. Hva betyr det egentlig? Hva består dette universet av? Theroux svarer på alles spørsmål i denne nittiminutters lange seansen med unge menns klagerop og moralske formaninger om hvordan kvinner og menn bør leve livene sine.
Hevede stemmer som dirrer av frykt
Episode én åpner opp med en observasjon Theroux har gjort seg. «For noen år siden, merket jeg at internett hadde blitt tatt over av en samling mannlige influensere», kunngjør han. Videre får vi se disse mennene ytre seg i både videoklipp fra kontoer med store følgerskarer, og intervjuklipp med Theroux’ eget kamerateam. Seeren blir dratt med inn i en verden der aggressive rop, markerte muskler og lettkledde kvinner står i sentrum. Hva er det vi har ramlet inn i? I korte trekk, tilhører mennene i mannosfæren en ideologi som består av tre store livsdogmer.
Den ene handler om å ta tilbake kjønnsrollene med 1950-talls innpakning, men med én liten modifikasjon – nemlig at mannen og forsørgeren i forholdet skal få lov til å ta til seg så mange elskerinner han vil, mens konen må avstå fra andre menn og kun være lojal til ham. Den andre dogmen går ut på å trene opp store muskler jevnlig, slik at man forhåpentligvis ender opp med å se ut som en Zevs som kan utkonkurrere alle farer og beskytte sin unge møy. Den siste dogmen handler om penger. Er man en sann mann av mannosfæren, skal man klare å tjene raske, store penger i sin egen business som gründer. Da handler det om å komme seg ut av «The Matrix», som egentlig bare er en litt mer popkulturell versjon av ordet rotteracet – den evige sirkelen med jobbing, forbruk og rollen i et arbeidsmarked som i verste fall gjør deg til slave for å kunne overleve, til forskjell fra konge over egne ambisjoner.
Det er mye man kan moralisere over hva gjelder mennene i mannosfæren. I vår tidsalder, der vestlige kvinner ikke blir sosialt diskriminert mot hvis de har hatt mer enn én kjæreste, kan holdningene til disse internettguruene trykke på triggerknappene hos de fleste av oss. Å dykke inn i en slik verden med et åpent sinn, kan likevel virke som det mest ideelle å gjøre, dersom man ønsker å lære noe om disse mennenes agenda og baktanke. Det kan imidlertid virke ganske krevende å opprettholde et fordomsfritt sinn, av den enkle grunn at mange av influenserne snakker med en veldig hevet stemme i sine videoklipp. Toneleiet er ikke dempet og kontrollert, som en og annen fredelig Buddha eller stoiker. Den er kommanderende og bristende, som om den dirrer av frykt. I tillegg er resonnementene temmelig vulgært lagt frem.
En av dem, Justin Waller (gründer og suksesscoach), blir blant annet vist i et TikTok-klipp der han snakker om kvinner som enten «tiere», «niere» eller «åttere» på verdiskalaen. Hvordan skal man ta denne filosofien seriøst når dens godt voksne tilhengere snakker så nedlatende og usmakelig om andre mennesker?
Et skille mellom virkelighet og algoritmejag
Etter at Theroux har truffet et par influensere, blir det tydelig at det finnes et skille mellom personaen på internett og i virkeligheten. Når dokumentarskaperen står ansikt til ansikt med de ropende stemmene i hjemmene og kontorene deres, er riktignok aggresjonen i budskapet jekket ned et par hakk. Nå gjelder det ikke lenger å sjokkere for å få flest seertall.
Denne åpenbaringen kan virke formildnende på seeren, men jeg vil påstå at den også kan skremme enda mer. Dersom talerøret av et sterkt budskap fremstår som iskaldt, herskende og dominerende for sin følgerskare på internett, vil kanskje guruens tilhengere ende opp med å adoptere holdningen og forgifte verden enda mer med den. Følgerne kan komme til å tro at det er slik man må oppføre seg for å få suksess, når, i realiteten, skrur de pengesterke mennene av kameraene sine etter å ha snakket usselt om kvinner, drar hjem til sine koner og behandler dem med en respekt som står stikk i strid med det de nettopp formidlet til internettboblen.
Man kan lure på om «mannosfæren» egentlig ikke er skapt av et reelt behov, men av et algoritmejag basert på innhold som virker som klikkagn. Greit nok at noen få menn forfekter usunne holdninger til kvinner og antagoniserer staten og samfunnet de lever i. Men disse femten år gamle guttene som sitter hjemme foran datamaskinen og tar inn dette med hud og hår fordi deres formidlere spiller på menneskelige følelser som frykt og skam, hva med dem? Vil vi at disse guttene skal gå ut av rommene sine og videreføre en like aggressiv retorikk overfor sine medmennesker? Som Theroux sier selv i filmen: «The Matrix, som de kjemper mot, beskriver egentlig det algoritmiske fengselet de har skapt for sine følgere».
Hvor er fedrene?
Etter å ha sett dokumentaren, kan man bli sittende og grunne over det frustrerende dilemmaet: Hvem kom først? Hønen eller egget? I dette tilfellet – en såret sjel fra barndommen eller et dårlig miljø man ramler inn i? Har en dominerende, vulgær og kvinnefiendtlig mann fra mannosfæren oppsøkt denne spesifikke algoritmen med videoer, som resultat av traumer, eller har videoene kommet til ham, i kraft av at han simpelthen befinner seg på sosiale medier?
Jeg vil komme med det kjedelige svaret, som dessverre altfor ofte er rett: Det er en salig blanding.
Halvveis inn i analysen, blir dokumentarskaperen nemlig nysgjerrig på mennene han nettopp har intervjuet. Theroux vil reise tilbake til de aller første inntrykkene som blir lagret i menneskers underbevissthet, tilbake til barndom og oppvekst. I sin søken, blir han klar over en tydelig rød tråd: Flere av dem vokste opp uten en far i hjemmet. I møte med uoppdragne menn, kan det være lett å peke finger på mor og hennes sviktende omsorgsevner. Det kan derimot virke som at Theroux slår et slag for fedrenes rolle. Det er jo tross alt faren en mann speiler seg i, og identifiserer seg med, på godt eller vondt. Når disse influenserne klager over svake menn som ikke tar kontroll over sitt eget liv, kan det være de projiserer sin egen smerte over en manglende farsfigur?
Spiller på sterke følelser
For å komme tilbake til dilemmaet med hønen eller egget, vil jeg også påpeke at en ideologi basert på et barndomstraume kan starte mildt, men så blåses ut av proporsjoner, som resultat av et jag etter flere klikk og seere. Dette er som nevnt et onde som ofte skjer på sosiale medier. En influenser kan bli insentivert av penger gjennom kanalene de arbeider med, og dermed blir budskapene eksponentielt sterkere, høyere og mer aggressive. På disse mediene er det følelser som appellerer mest. Brukere vil bli trigget, provosert og hatefulle. På motsatt side, vil deres tilhengere føle seg ekstatiske, frelst og reddet.
De to motpolene av ekstreme emosjoner møtes nesten, i sitt felles håp om å forstå verden ved å kategorisere alt rundt seg. Det er likevel én beskjed jeg brenner inne med å gi til mennene i mannosfæren, samt de radikale feministene på motsatt side av pendelen: Verden er ikke svarthvitt. Det er ikke to streker under svaret. Så enkelt og så vanskelig er det.
Theroux – den sanne alfahann
I mørket finnes alltid striper av lys. Gjennom hele filmen, kjente jeg, overraskende nok, en liten optimisme forplante seg i meg. Denne uante følelsen kan komme av at det ble innlysende for seeren at disse manneguruene vi blir presentert med, ikke hadde noe særlig form for intellektuell forankring i resonnementene sine. Poengene deres fremsto med andre ord som lite veloverveide og troverdige.
Hvis jeg skal ta på meg den vulgære hatten jeg også, om så bare for å lage et poeng, vil jeg si at jeg opplevde at jeg tredde inn i et univers med bimbo-menn. Dette resulterte naturligvis i at mannen med spørsmålene, Theroux, fremsto som makeløst intelligent og empatisk, i kontrast. Guttene kom derfor ikke særlig godt ut av det her, dessverre. Hvis mannosfæretilhengerne leter etter i seg selv er en sann alfahann, kan de heller begynne å se til Theroux og hvordan han opererer i verden. Men jeg er bare én utenforstående. Det finnes jo store følgerskarer der ute, og deres engasjement – om så uforståelig etter denne filmen – bør tas på alvor.
Menn må fortelle menn at kvinner er verdifulle
Hvis man skal studere livsfilosofien til mennene i mannosfæren og plukke fra hverandre alt, kan det se ut som at kvinnesynet er det aller verste, og potensielt det mest ødeleggende for relasjonene rundt. Flere av mennene lever i forhold med «ensidig monogami», der mannen er med seksuelt promiskuøse kvinner på siden. På samme tid kommuniserer de til følgerne sine om hvor giftig det er for en kvinne å ha flere forhold på rullebladet sitt, og sprer feil vitenskapelig informasjon om at dette kan føre til at hennes fremtidige barn blir tildelt genetiske karakteristikker fra ekskjærestene.
Kvinnen er altså enten et nytelsesobjekt for mannen eller en adlydende kone i hjemmet som må tåle at sin hjertenskjær er ute og menger seg med andre nytelsesobjekter. Disse «alfahannene» vil ha i pose og sekk, og glemmer å tenke på kvinnens viljer, behov og følelser. Man kunne kanskje ha tenkt at, dersom dokumentarskaperen hadde vært en benhard kvinne med sylskarpe, veloverveide argumenter, ville vi fått kustus på de usikre mannehjertene.
Tanken slo meg i begynnelsen, men mot slutten av filmen, ble det mer og mer åpenbart: Det er menn som må fortelle andre menn at kvinner er verdifulle. Det er fedre som baner vei for hvordan sønnen kommer til å se på, elske og behandle sitt motsatte kjønn. Theroux virket nemlig som en slik rolle for disse mennene i dokumentarfilmen. Jeg så at han hadde en påvirkning på noen av dem. Om ikke det skjedde der og da, plantet han i alle fall et lite frø. Derfor hadde jeg likt å se flere mannlige journalister gjøre dette igjen. Å se en mann ha suksess i livet uten at han trenger å undertrykke sin kvinnelige motpart, overfiksere på å skulpturere kroppen sin eller tjene inn raske, store pengesekker, kan være livsreddende for disse stakkars sårede mennene som i realiteten kunne hatt godt av en god klem.
Gi meg mer!
Alt i alt, var dette en fengende dokumentarfilm med en nøytral og nyansert journalist, som hverken svartmalte eller heiet frem. Når det er sagt, er det temmelig tydelig i flere scener at Theroux blir overrasket og forferdet av noen utsagn. Hvilken side Theroux står på, er soleklar. Vennligheten hans mot disse mennene, og hans vilje til å ta dem på alvor, gjør likevel opp for misnøyen han glimtvis viser. Det eneste er dog at jeg mot slutten, ikke følte meg helt mett på dette mørke, komplekse universet.
Jeg ville ha mer. Mer granskning i barndom, flere samtaler med disse rustne hjertene som skriker om sjelefred, samt en analyse fra en som har erfaringsmessig kunnskap om algoritmer og innvirkningen sosiale medier har på en bruker. Jeg har forståelse for at det kan ha vært vanskelig for journalisten å oppdrive flere av disse guruene, da de, forståelig nok, ikke vil bli fremstilt i et dårlig lys. Likevel, synes jeg han kunne utvidet filmen til en serie, ved å dykke litt dypere inn i internettverden som et fenomen og en bærebjelke til disse ekstreme holdningene. Det er ikke til å stikke under stol at mennene i mannosfæren er påvirket av en avhengighetsrus som har med seertall og likerklikk å gjøre. Rusen er angivelig også med på å svekke deres dømmekraft i møte med livsspørsmål.
Jeg klikket meg inn på denne filmen, i håp om å lokalisere roten til et ekstremistisk budskap. Jeg fikk tak i stilken da Theroux begynte å snakke om de savnede fedrene. Men nå vil jeg ha roten, og den tror jeg ligger i den mystiske, milliardærrike spillmaskinen vi kaller Meta.
