Dette er filmen som garanterer at du som seer forlater kinosalen med en uggen klump i magen. Trøsten er imidlertid at ettersmaken er bedre enn førsteinntrykket.
Var det egentlig så ille?
Regissør og manusforfatter Hans Borgli er kjent for å trykke på steder som trigger den vonde skammen i oss alle. Den kinoaktuelle skrekk-komedien «The Drama» er intet unntak.
«The Drama» tar for seg et forelsket og gifteklart par som på hver sin kant er i gang med å skrive langtekkelige bryllupstaler til hverandre. Så kommer kvelden der de brått står overfor en skjebnesvanger overveielse, idet deres vennepar utfordrer dem til å fortelle hverandre det aller verste de har gjort. Bør hele fortiden til kommende brud og brudgom blottlegges før paret smis i hymens lenker? Dette er premisset for hele filmen.
Rundt dette klassiske, enkle spørsmålet, svermer det likevel mye, mye mer. Etter et par glass rødvin for mye, bretter den vordende frue Emma ut om noe dypt umoralsk, hatefullt og truende. Det er som om hele kinosalen dirrer av frykt i de påfølgende, tause sekundene etter uttalelsen.
Frykten snører seg sammen i magen, forsvinner og går dermed over i en kvalmende skamfølelse. Det er ikke Emmas skam jeg snakker om nå, men min egen. Jeg som seer og anmelder blir nemlig møtt med et spørsmål som overrasker mer enn vedkommendes avsløring. «Var det hun gjorde egentlig så ille?», spurte jeg meg selv. Og hvorfor kjenner jeg på en så sitrende, dyp skam av å i det hele tatt tenke dette?
Allerede nå er det veldig mange forstyrrende følelser Borgli har tvunget meg til å dykke inn i, og det uten å ty til noe som helst form for groteske bilder eller vulgært, frastøtende språk. Det forstyrrende ligger og hviler i det usagte og det ugjorte. I tausheten.
Protagonisten Emma er selv døv på det ene øret, noe vi får vite helt i starten av filmen. Helt konsekvent har regissøren også brukt dette virkemiddelet med lyd og ikke-lyd i nesten alle scenene. Brått blir det veldig støyete, så hører man ingenting igjen. Støyen er tilbake, og så ingenting. Virkemiddelet reflekterer kompleksiteten i uttalelsen til Emma.
Selv er jeg taus der jeg sitter, med popcornesken på fanget, full av urørte popcorn. På innsiden derimot, buldrer det med ramaskrik av skam, anger og fortvilelse.
Ja, for … var det egentlig så ille, det hun gjorde? Ja, det var det …
I kjølvannet av den epokegjørende uttalelsen blir vi vitner til forholdets langsomme, lydløse oppløsning. Forloveden Charlie er fanget i en etisk knipe. Er hun han skal gifte seg med en psykopat? Kan han noen gang elske henne på samme måte?
I takt med det personlige dilemmaet fra den andre partens side, blir vi også kjent med Emmas forhistorie, der grunnen til at hun gjorde det hun gjorde blir presentert for oss. Sakte, men sikkert snur min dom. Jeg blir møtt med realiteten i sakens kjerne, kjenner på mange uhyggelige følelser i forbindelse med handlingen og konkluderer med følgende: «Ja, det var helt horribelt det hun gjorde, og dette er ingen komedie i mørk palett. Dette er en kjempestor tragedie av en film! Jeg kjenner på frykt, jeg føler meg som et offer. Jeg får lyst til å forlate kinosalen, for dette orker jeg simpelthen ikke mer.» Men jeg blir. Hvorfor?
Fordi den glimtvise lettheten i både scenesetting og manus gir meg hele tiden et håp om en endelig forsoning, til tross for de fatale omstendighetene. I tillegg føler jeg meg noe lettet. Mitt indre etiske kompass har blitt renset for grumset som var der minutter før.
Jeg føler nå på forakt overfor uttalelsen. Dette gjør jeg imidlertid ikke lenge. For i kjent Borgli-stil snur også denne følelsen når en ny følelse kommer snikende og planter seg i mitt hjerte – nemlig sympati. Jeg føler nå sympati overfor Emma – selveste gjerningskvinnen. Skammen er tilbake, og jeg er nå ikke lenger en stolt dronning av mitt indre moralske kongerike. Hva skjedde?
Mørk komedie på sitt mest menneskelige
Jeg har sett mange mørke komedier i mitt liv, men denne tar kaken.
Filmens forsidebilde viser et pent og ungt par på sin bryllupsdag. Plottet sentrerer også rundt dette. Samtidig er dette en historie som nærmest ikke handler om romantikk eller forholdsproblemer i det hele tatt. Dette er en historie om utenforskap, radikalisering, skam og anger.
Det er en film som konfronterer og utfordrer ditt moralske kompass. I begynnelsen er rollene tydelige. Én er antagonist, og alle andre er skyldfrie. En klassisk «Monster in the House»-sjanger.
Det viser seg riktignok at Borgli ikke opererer med de enkle hollywoodstrukturene. Emmas forlover Rachel virker for eksempel som en rettskaffen kvinne i begynnelsen. Mot slutten ser det derimot ut som om hun kan være skurken i heltedrakt. Og Emma? Er hun kanskje den mest rettskafne av oss alle? Når alt kommer til alt?
Det er dette filmen drar deg inn i – nyansene, gråsonene. Alt som ikke har to streker under svaret. Med andre ord, det mest ubehagelige. Også kjent som det mest menneskelige. Et spørsmål trygler fortsatt om et svar fra meg: Er filmtittere klare for en så menneskelig film? Jeg håper det.
Leker med tomrommets kall
Gjennom hele filmen er det én rød psykologisk tråd som jeg merker at Borgli har latt seg fascinere svært mye av. Fenomenet jeg hinter til har fransk opphav og kalles for L’appel du vide, på norsk: tomrommets kall.
Uttrykket henviser til mørke, farlige tanker vi alle har fra tid til annen. Tanken kan dukke opp som en refleks, uten at det er noen dypere grunn bak. Det klassiske er for eksempel at du holder en nyfødt baby, står ved en balkong eller trappegrind og tenker: hva hvis jeg kastet denne babyen utfor kanten nå?
Både du og jeg har dette i oss, men for å overleve sosialt deler vi en kollektiv enighet om at det aldri snakkes høyt om. Vel, i «The Drama» snakkes det både høyt om og dras ut av proporsjoner. Derfor er det ikke helt utenkelig at du kan finne på å vri deg i setet, kun av det faktum at du blir forespeilet noe som rett og slett er litt for treffende for et normalt menneske med en normal grad av galskap.
En kvalmende film med god ettersmak
Det som skulle bli en kosetur på kino alene, endte opp med en uspist popcorneske og en dårlig mage. Den tidvis raske klippingen, samt de skiftende segmentene med støy og stillhet, gjorde det ikke noe lettere for meg som seer å fordøye det grøtete innholdet. Var det et smart filmgrep eller et naivt forsøk på å sjokkere som nyskapende regissør? Jeg hadde ikke svarene. Først måtte dette fordøyes. Det var omtrent et par timer etter at jeg skjønte hva jeg hadde vært med på. Dette var en genial film.
Et heldig valg Borgli gjør i «The Drama» er at han ender plottet og filmen med en ordentlig avslutning som konkluderer og gir mening. Man får med andre ord en følelse av at sirkelen slutter.
De siste tyve årene har det blitt mer og mer populært å gjøre det motsatte. Joachim Trier opererer for eksempel med vage avslutninger, der alt bare går tilbake til start, eller der man må tenke seg til hva som kan skje videre. Dette grepet lefler han med i både «Verdens Verste Menneske» (2021) og «Affeksjonsverdi» (2025). Wes Anderson gjør det samme i «The Royal Tenenbaums» (2001) og «The Darjeeling Limited» (2007), bare for å nevne noen.
Det er et grep som kan være veldig virkningsfullt i riktig film med riktig handling. Det kan derimot virke som om det brukes litt for ofte, og at det virker ødeleggende på resten av fortellingen – spesielt hvis seeren rister i setet sitt og håper på en katartisk finale. Det gjorde nemlig jeg, og Borgli innfridde. Finalen hjalp meg derfor med å få et positivt blikk på absurditeten jeg nettopp hadde vært vitne til.
Samtidig som fortellingen fremkaller besværlige følelser i deg, trøster den også – på et overraskende humant nivå. Og jo lenger filmen virker på deg, jo mer oppstemt kan du bli av å tenke på filmens egentlige budskap.
Nygifte eller blivende ektepar kan dermed senke skuldrene og bestille billett til denne filmen i god tro. Vit bare dette – førsteinntrykket er kvalmende, og det kan hende godteriet forblir uspist. Ettersmaken, derimot, er som en avrundet, vellagret rødvin. Den omfavner, beriker og fremmer gode, dype samtaler om menneskesinnets mange fasetter.
