En wiener med alt er ikke uten positive kvaliteter, men skulle gjerne vært mindre borgerlig og tam, skriver Adara og Henrik Høeg.
Hva:
«Centralrevyen – En wiener med alt»
Spilles på Centralteatret, Oslo Nye, 17. april – 30. mai 2026
Regi: Karoline P. U. Schau
Dramaturg: Marianne Sævig
Maskeansvarlig: Katja Langer
Rekvistører: Ingrid Usta og Linda Bucheli
Tekst og dramaturgi: Ensemblet
Henrik: Det har vært en noe slapp teatervår i hovedstaden. Over hele linjen prioriteres diverse arrangementer, barne- og ungdomsteater, konserter og musikaler, mer enn drama og klassisk teater. Oslo Nye er ikke et unntak i så måte, og inviterer til revy midt i det vi forstår er en noe strupet teaterøkonomi. Men som kjent, det er i motbakke det går oppover. Det er derfor best å slå på stortrommen og invitere til pølsefest, med alle rettigheter. Pølser er både billig og populært. I likhet med revy.
Adara: Det var god stemning i salen, for å si det mildt. Det kunne virke som om halvparten var venner og kjente av de medvirkende, og resten hadde også vært seg en tur i baren, som var åpen gjennom hele forestillingen. Ved siden av oss satt det noen livlige damer, som skrattlo fra første sekund. Kanskje litt uavhengig av hva som utspilte seg på scenen, begynte jeg snart å mistenke, men det må jo være lov å være blid. Det sies at en god latter forlenger livet. Jeg vet ikke hvor mye dette tilførte min livslengde, men jeg angrer ikke på at vi tok turen. Som du nevner, kan valget om å sette opp revy ses i sammenheng med en presset økonomi ved Oslo Nye, men det kan også by på muligheter. Vi lever i latterlige tider, så timingen er, i og for seg, upåklagelig.
Henrik: Jeg lo. Ikke så mye som nevnte venninne av ensemblet, som fikk meg til å frykte tinnitus, og lene meg langt i motsatt retning. Men for all del, det er noe med å komme seg ut av komfortsonen, og konfrontere den indre hypokonder i ny og ne. Så til saken: Det for meg mest lattervekkende, var innslag med dukketeater, samt sketsjer som handlet om pølser. Jeg likte særlig Helle Haugens dans, der hun oppførte seg som en slags krabbeaktig pølseselger, med pølseklype i begge hender. Dette er en surrealisme jeg kan like, og gjerne skulle sett mer av.
Adara: De fleste pølser er ultraprosesserte produkter med altfor mange ingredienser. Etter min smak, blir også denne wieneren generisk, forutsigbar, og lite minneverdig. Gitt tittelen, var det jo å forvente at dette til en viss grad skulle handle om pølser. Andre innslag bød heller ikke på store overraskelser. Jeg tror det er utfordrende å skulle lage revy idag. Idet sjangeren tok til, hadde folk intet fjernsyn, ei heller Netflix, eller andre lavpannede tilbud. Idag derimot, har vi tilgang til uendelig med videoer på YouTube der folk sklir på bananskall og så videre. Ergo må teater og revy by på noe mer enn klovnerier og pølseklyper. Jeg savner særlig satire med politisk og samfunnsaktuelt tilsnitt.
Henrik: Satiriske innslag var det flere av, men også jeg savnet satirisk brodd. Oslo kommune fikk særlig gjennomgå, med Oslo Høyre i spissen, fordi de har kuttet pengestøtten til Oslo Nye. Det var greit å lære om denne problematikken, men man står samtidig i fare for å bli vel navlebeskuende. At kulturfolk liker penger, men ikke den politiske høyresiden, er ingen nyhet, og resultatet blir ganske så stereotypt. Jeg lurer på hvorfor man ikke sparker hardere, oppover, nedover, bortover, overalt, og våger noe virkelig hardtslående. I et nyhetsbilde preget av stadig grovere maktmisbruk, bør ikke det være så altfor vanskelig å være morsom og relevant på samme tid.
Adara: Oslo Nye og ensemblet tar her ingen sjanser, og utviser faktisk mangel på mot. Man inkluderer et musikalsk innslag der refrenget lyder «vi bombet Libya». Javel. Det er 15 år siden, og vi får heller ingen kontekst eller perspektiver på saken. Man kunne problematisert en rekke forhold, som at SV gikk fra konseptene, at Stoltenberg tilfeldigvis fikk en toppjobb i NATO etter dette, eventuelle folkerettsbrudd, og de enorme ødeleggelser vi tross alt bidro til. Men nei, alt pølsefesten klarer å konstatere, er «at vi bombet Libya». Dette er feigt og kjedelig. Hva med alt som har skjedd siden den gangen? Hva med covid, hva med Epstein-filene, sivilbeskyttelsesloven, kongefamilien, hva som helst? Man skulle trodd vi bodde i et sovjetisk diktatur, dersom dette passerer som satire.
Henrik: Du er streng, men rettferdig. Hvor blir det av fittetjuven Moxnes, som stjeler solbriller? Hvor er Trine i åker’n, i bryllupet til Ola Borten Moe? Hvor er Kjerkhol og Borch? Hvor er Nerdrum og Bork? Hvor blir det av Lubna Jaffery? Kan hun ikke parodieres? Jeg savner også den allstedsnærværende Danby Choi, og Marius Borg Høiby. Kan de ikke omtale ham, fordi dommen ikke er kommet, og de kunne fått kjeft i avisene? Isåfall, hva så? Jeg savner konspirasjonsteorier, Charter-Svein, Mattilsynet, «ytre høyre», og generelt mer galskap.
Adara: Hva gjelder teaterhåndverket, var det flyt og god timing. Skuespillerne hadde gode sangstemmer, særlig Karoline Schau og Sarah Christine Sandberg. De var energiske og utviste spilleglede. Til å være premiere, var det en godt innarbeidet forestilling. Alle i ensemblet hadde hver sin monolog i løpet av aftenen. Helle Haugen holdt en underholdende monolog, og var generelt presis i sin tilstedeværelse. Scenografien var ren og enkel, slik sjangeren tilsier.
Henrik: Jeg likte rekvisittene, som pølseklyper, en pølsebod, og dukker. Rekvisitter bidrar til absurditet og humor. Jeg skulle gjerne sett mer absurditet, mer lek med virkeligheten. Revy kan gjerne grense mot det absurde og virkelighetsoverskridende. Igjen, hvor blir det av galskapen? Her kan man lære av skolerevyer, som er mer uhøytidelige og utforskende. Vi kunne gjerne sett innslag av absurd teater, i den sprø tradisjonen etter Ionesco, eller surrealisme, som praktisert av den evig unge Alejandro Jodorowsky. En wiener med alt er ikke uten positive kvaliteter, men skulle gjerne vært mindre borgerlig og tam, for min del.
Adara: All kritikk til tross, er jeg glad vi tok turen. Centralteatret er et flott og stemningsfullt lokale, og det skortet hverken på talent eller teaterglede. Men så var det dette med innholdet. Det fremgår at Karoline Skau har hatt regien, og at ensemblet som helhet står for tekst og dramaturgi. Selv om Oslo kommune har herjet med budsjettet, kunne man påkostet seg en rød tråd i forestillingen utover stikkordet «pølse», eventuelt en ekstern manusforfatter. Uten et klart konsept, virker det som om teksten beveger seg i retning av minste felles multiplum, det vil si, wienerpølse. Alle liker jo wiener, litt. Men å kalle det en «wiener med alt», blir en overdrivelse. Det mangler sterk sennep og rekesalat. Summa summarum, ja til revy, ja til pølse, ja til Oslo Nye. Fortsett med revy, men gi oss gjerne mer av «alt»!
