The Righteous Mind spenner ben på et narrativ som delvis er akseptert av høyresiden selv, nemlig at venstresiden er de moralske, de gode, mens høyresiden bare vil «passe pengesekken», skriver Håkon D. Myhre.
Den amerikanske samfunnspsykologen Jonathan Haidt ga ut boken The Righteous Mind i 2012. Dette er en populærvitenskapelig introduksjon og gjennomgang av Haidts arbeid innenfor feltet moralpsykologi. Jeg leste denne boken for første gang i 2014, like etter at jeg fullførte min masteroppgave, og jeg har lest den flere ganger siden.
Den første tredjedelen av The Righteous Mind handler om hvordan kognisjon, og særlig moralsk kognisjon, faktisk fungerer. Her beskriver han moral som grunnleggende drevet av intuisjon og følelser, der den mer systematiske tenkningen ser ut til å eksistere for å rettferdiggjøre intuisjonen. Han illustrerer dette med en metafor om en rytter på en elefant. Rytterens oppgave er å hjelpe elefanten i å finne den beste veien dit elefanten ønsker å gå, ikke å bestemme hvor elefanten skal.
Han går også gjennom noe av historien til moralforskning, særlig utviklingspsykologi, som hevder moral læres av barn gjennom interaksjoner med andre barn. I kontrast til dette mener Haidt at moral er medfødt, ikke noe som læres. Med medfødt mener han ikke determinert, men «organisert forut for erfaring». Han viser både til moderne forskning og gamle filosofer, og er generelt veldig god til å knytte sammen et sammenhengende argument fra mange ulike tråder.
Noe av det mer interessante empiriske materialet han viser til, er at mennesker som har, som regel ved ulykker, fått den følelsesmessige delen av hjernen alvorlig skadet, ser ut til å miste grunnleggende motivasjon. De kan tenke og resonnere, de har bare liten eller ingen driv til å faktisk gjøre noe. Videre er det også en rekke datapunkter som viser at folk som er eksperter på etiske og moralske resonnementer, som professorer i etikk, filosofi eller teologi, sjelden viser noen høyere moralsk atferd enn andre, etter deres egne prinsipper. Så å resonnere godt om moral er tydeligvis ikke tilstrekkelig for å være moralsk, og snarere kan resonnering ofte lede til rettferdiggjøring av unntakene man tillater seg selv.
Bokens andre del handler om Haidts eget deskriptive moralsystem, såkalt «moralsk fundament-teori» («moral foundations theory»). Dette kan sies å være bokens hoveddel, der han legger ut et system med et sett med evolverte adaptasjoner i psyken som definerer hvordan mennesker tenker om moral. Haidt presenterer fem grunnleggende «fundamenter» (foundations), og disse er omsorg/skade, rettferd/juksing, lojalitet/forræderi, autoritet/undergravning, og hellighet/tilskitning. Det er også en sjette, frihet/undertrykking, som Haidt når han skrev boken ikke hadde fullstendig utviklet.
Alle disse kommer med klare eksempler, teoretiske modeller for hvordan de ble utviklet hentet fra evolusjonspsykologien, og en beskrivelse av hvordan de ble testet og utforsket. I tillegg forklarer han at konservative har en fordel på dette området, da de bruker flere av disse moralske fundamentene eksplisitt. Haidt hevder at venstresiden drives av det som ofte blir kalt W.E.I.R.D.-moral (Western Educated Industrialized Rich Democratic, konsept utviklet av Henrich, Curtin, Bell og Muthukrishna) og at denne måten å tenke på benytter seg nesten utelukkende av de to første moralske fundamentene, kanskje litt det sjette.
Den tredje delen av boken handler om hva moral faktisk eksisterer for å gjøre, og hvordan denne innsikten kan brukes til å skape mer konstruktive samtaler i våre samfunns stadig mer polariserte politikk. Det er merkbart at denne boken kom ut for 14 år siden i år, ideene hans om å «være litt mer konstruktivt uenige» virker ikke noe mindre naive enn «kan vi ikke bare komme overens», som han refererer til. Mer interessant er moralens formål, som ifølge Haidt er å hjelpe mennesker leve sammen i grupper, samt bygge byer og sivilisasjoner. Haidt argumenterer for at dette bare kan gjøres ved å benytte seg av alle de moralske fundamentene.
Denne omtalen publiseres i samarbeid med nettstedet Würmstuggu.
En av de mer fascinerende temaene i den avsluttende delen av boken er studien av autonome samfunn i USA på 1800-tallet. I denne perioden var USA et laboratorium for samfunnseksperimenter. De aller fleste av disse samfunnene kollapset før én generasjon var fullendt, men noen få overlevde. Alle som overlevde forbi en generasjon var dypt religiøse, men blant disse var det en direkte korrelasjon mellom hvor strenge regler som hvilte på deltakerne, og tiden de overlevde. Desto mer kommunen krevde av sine medlemmer, desto lenger overlevde den. (Denne sammenhengen eksisterte ikke for sekulære eller ateistiske kommuner, som alle kollapset fort) Dette peker sterkt mot hva funksjonen til moral er, og at moral antakelig ikke kan skilles fra religion.
Alt i alt er dette en god og viktig bok. Fra et konservativt ståsted er det klart at boken spenner ben på et narrativ som delvis er akseptert av høyresiden selv, nemlig at venstresiden er de moralske, de gode, mens høyresiden bare vil «passe pengesekken». På sitt beste er høyresiden mindre naiv enn venstresiden, på sitt verste har de mange vilkårlige regler som eksisterer fordi de er intolerante. Dette er feil, skriver Haidt. Høyresidens moralske hensyn er rikere enn venstresidens, og sistnevnte mangler et språk til å forstå det. Med unntak av libertarianere kan det sies at den verdikonservative høyresiden vokter samfunnets «sentripetale verdier», altså prinsippene som gjør det til et samfunn, organisert nedenfra og opp.
