Velkommen til Amerika av Linda Boström Knausgård sitter i deg hele tiden, og fungerer som en personlig terapeut gjennom hverdagens kjas og mas, skriver Aftur S. Nerdrum.
En uggen stemning, smykket med fortrengning
– Skolen var som å gå inn i bekmørket hver dag. Som å holde seg i et gelender til dagen var over.
«Velkommen til Amerika» er en knøttliten roman på toognitti sider, skrevet av den svenske forfatterinnen, Linda Boström Knausgård, også kjent som ekskonen til den prisbelønnte, norske forfatteren Karl Ove Knausgård. Dette uovertruffne mesterverket som hun ga ut i en alder av fireogførti i 2016, sier noe om at hun var mer enn bare «konen til».
Plottet er såre enkelt: En elleveårgammel jente har bestemt seg for å slutte å snakke. Via en indre monolog i jeg-form, blir leseren dratt med inn i pikens utviklingsreise, der hun funderer på hvorfor hun har gjort det hun har gjort. «Vi var en lys familie», stadfester hun. «Mammas lys holdt til alle». Likevel har hun bestemt seg for å gjøre noe som skaper store ringevirkninger for relasjonene rundt og egne prestasjoner på skolen. I begynnelsen kan det virke som at hun kommer fra en fargefull og litt sær, men forholdsvis frisk familie uten så mye mørke. Det som etterhvert kommer frem, bak naive bortforklaringer og nøytrale holdninger bak ekstreme ting, er derimot ganske dystert. Elleveåringen befinner seg i et hus som oser av en uggen stemning, smykket med fortrengning. Som tynne lysstråler av sannhet gjennom sprekker i en vegg, skjønner leseren mer og mer at noe er alvorlig galt. Denne kontrasten Boström hele tiden forsøker å skissere, med lys og mørke, skaper et visuelt bilde av en fallen familie. Kommer det noensinne en forklaring på hovedkarakterens snakkevegring? Kanskje. Kanskje ikke. Dette er opp til leseren å bedømme. Her kan du enten ta historien for det den er, eller la fantasien springe løpsk.
Som et eneste langt prosadikt
Boström vet å bruke lageret sitt med ord. Forfatterinnen våger aldri å fylle på med mer enn nødvendig. Samtidig er det ingenting denne boken mangler. Mengden er optimal. Optimal i sin syltynne kappe av informerende setninger, strippet for overflødige adjektiver. Hun starter for eksempel veldig ofte setninger med ordet avsnittet skal handle om. Når protagonisten skal snakke om hvordan hun sover, begynner hun med «Nattesøvnen.», hvorpå hun fortsetter med setningen: «Som om jeg krysset havet på stylter.» Språket er kort og krystallklart i sitt uttrykk, uten at det virker pretensiøst eller konseptuelt.
Boström mestrer nemlig den hellige kombinasjonen med å gjøre en historie dyp, meningsfull og innholdsrik, samtidig som at hun beholder enkelheten og tydeligheten i setningene. Er du som leser opptatt av poesi, er dette en fabelaktig lesning, da jeg egentlig synes at hele boken er som et eneste langt prosadikt. Jeg vil også råde deg om å alltid ha med en penn. «Velkommen til Amerika» er like mye en afforismebombe som den er en terapibok. Jeg selv måtte streke under minst én setning per side.
Kan minne om Tove Jansson – skaperen av mummitrollet
Boströms prosa kan til tider minne om den finske forfatterinnen, Tove Jansson, også kjent som skaperen av barnas elskede eventyrrike, Mummitrollet Jansson var like mye en filosof som hun var en historieforteller – med skarpe, billedlige observasjoner av verden. Observasjonene er enkle og kan derfor fortelles til barn. Samtidig innehar de en dybde som sjeldent finnes i mange voksenbøker med et langt mer avansert vokabular. Denne udødelige kombinasjonen med enkelhet og dybde, beskriver André Bjerke i et fjernsynsportrett av ham i nrkprogrammet «Smilende Penner» fra 1975. I programmet spør journalisten ham om hva han synes om at andre ofte synes han skriver «lett», der han svarer:
«Jeg skriver ikke lett. Jeg forsøker å uttrykke meg klart, og det er ikke lett å uttrykke seg klart. Derimot er det meget lett å uttrykke seg uklart. Man blir gjerne beskyldt for å ikke være dyp nok, når man er forståelig og klar. Men man vil se dypere i vannet jo klarere det er. Man ser derimot ikke dypt i grumsete vann.»
Her mener jeg Bjerke beskriver Jansson og Boström sin genialitet i et nøtteskall.
Ta derfor på deg den lette sommerjakken. Sett deg på en parkbenk under den klare, blå himmelen og la deg transformere av det enkle verket «Velkommen til Amerika».
