Christopher Nolans tolkning av Homers epos er underholdende og tidvis visuelt spektakulær, men et mesterverk? Absolutt ikke, skriver Olav Drange Moen.
Homers episke heltedikt Odysseen (ca. 700. f.Kr.) er et bærende verk i den litterære kanon. I millennier har folk latt seg fascinere av kong Odyssevs farefulle hjemreise etter trojanerkrigen.
I januar fremhevet Sivilisasjonens redaksjon Christopher Nolans filmatisering, The Odyssey, som et av årets kommende kulturelle høydepunkter.
Her har vi tross alt en av de mest fantastiske historiene noensinne fortalt, bragt til live av vår tids mest genierklærte regissør. Ved fingertuppene har han A-listen av skuespillere, det mest moderne innen produksjonsutstyr, og et budsjett på småpene 250 millioner dollar.
Det har ikke akkurat lagt en demper på forventningene at filmen har høstet begeistring både blant kritikere og publikum. Spilletiden løper på nærmere tre timer, mer enn nok til å fylle det store lerretet med Homers tidløse beretning om heltemot, kløkt, lojalitet, svik, rettferdighet, fristelse, oppdagelse og hjemkomst.
Visuelt storslagent
The Odyssey innfrir heldigvis også i avgjørende øyeblikk.
Filmen åpner med den trojanske hest i strandlinjen, delvis begravet av tidevannet. Det er et sterkt bilde, og et slags nikk til Frihetsgudinnen i sanden i den originale Planet of the Apes (1968). Da de intetanende trojanerne omsider sleper trehesten innenfor bymurene, er fremstillingen fabelaktig i sin nakne realisme. Strofen fra Vergils Æneiden (19 f.Kr.) springer smidig til tankene: «Vokt deg for grekere som bringer gaver.»
Odyssevs (spilt av Matt Damon) og mannskapets møte med kyklopen Polyfemos er en scene med kraft til å trollbinde publikum. Selv om Odyssevs’ uforglemmelige dialog med uhyret («jeg er ingen») er sårt savnet, føles mennene virkelig som maur i en kjempes nærvær. Vi serveres attpåtil en referanse til Goyas mesterverk Saturn som sluker sin sønn (1823). De som stod ansvarlig for produksjonen av kyklopens smerteskrik, som hørtes aldeles utrolig ut i kinosalen, fortjener en bukett med prangende lotusblomster.
Scenen der gudinnen Kirke knar Odyssevs’ menn om til svin, forsterker inntrykket av at Nolan har en førsteklasses skrekkfilm i seg. Det er et utmerket stykke dramaturgi, og et av filmens ubestridelige høydepunkter.
Sirenenes sang har blitt løst på en forbilledlig måte, reisen til Hades er velgjort i sin lavmælte gru, og havet så livaktig i sin redselsfullhet at det nærmest blir en av hovedrolleinnehaverne.
Mange av disse scenene er alt man kunne håpet på, og mer til. Det i seg selv gjør filmen høyst severdig. Den er også emosjonelt potent når den trenger det som aller mest, selv om karakterene litt vel ofte fremstår flate og endimensjonale.
Nolans styrke er først og fremst som en visuell mester. Han er av støpningen filmskapere som virkelig vet å fremkalle stemninger, og med bilder uttrykke at han har noe å formidle – noe storslagent. Det er ikke Lawrence of Arabia (1962), men ingen kan benekte at han er begavet i det han gjør.
Zevs’ lov og «Save the Cat!»
Et av budskapene i filmen som kommer godt frem, er Odyssevs’ prinsipp om å følge Zevs’ lov, som fordrer at enhver person behandles med respekt, da selv en tigger kan være en gud i forkledning. Ved å følge dette prinsippet holder Odyssevs alltid dørene åpne til sitt palass i Ithaka for alle slags folk. I hans mangeårige fravær blir gressenken Penelope derfor utnyttet av en horde med ufordragelige beilere som tar seg til rette i kongesalen.
Nolan har gjort et fint grep når han tidlig i filmen introduserer Odyssevs som dyrevenn — av samme prinsipp. Etableringsscenen viser vår helt på villsvinjakt med en skare yngre følgesmenn. Før han skyter, slipper han buen slik at den gir lyd fra seg som en harpe, og dermed får villsvinet muligheten til å raske seg bort eller ty til en redelig kamp. Som kjent fra gresk mytologi, kan guder ta formen til både mennesker og dyr. Zevs’ lov gjør seg altså gjeldende for alle levende vesener.
Fortellergrepet er velkjent og beskrevet i boken Save the Cat! (2005) av Blake Snyder, som poengterer at helten etableres ved at han tidlig i fortellingen gjør en god handling, for eksempel ved at han redder en kattepus ned fra et tre. Publikum får umiddelbart sympati med en person som innledningsvis er barmhjertig mot de svake — uansett hvor brutale hans senere handlinger måtte være. Det kommer da også frem at Odyssevs brøt med eget prinsipp under stormingen av Troja, da han var medvirkende i drapet på en prestinne av Athenatempelet.
Ved veis ende kommer Odyssevs hjem til Ithaka forkledd som tigger. Den eneste som gjenkjenner ham, bortsett fra sønnen, er hans trofaste hund Argos, som har blitt sparket og vanstelt av frierne til Penelope. Dette er et eksempel på hva Snyder kaller «Kill the Cat», for å dyrke antipati mot antagonistene. Når den forpinte gamle følgesvennen får se sin mester igjen, sovner den fredelig inn. Det er filmens kanskje mest rørende øyeblikk.
Kontroverser
Lenge før premieren har filmen vært hjemsøkt av kontroverser.
Mest omstridt er behandlingen av Helena, den vakreste av alle kvinner i gresk mytologi, hvis bortførelse av den trojanske prinsen Paris ble grekernes påskudd for å gå til krig mot Troja. Det har skapt furore at en så sentral karakter i Europas kulturarv tolkes av en afrikansk skuespillerinne, Lupita Nyong’o.
Ser man bort fra det betente spørsmålet omkring hudfarve, har Nyong’o så avgjort ikke et ansikt som kunne «sjøsette tusen skip», for å sitere den engelske dramatikeren Christopher Marlowe (1564-1593). Mer enn et dristig artistisk valg, føles det dermed som et servilt forsøk på å prostituere seg for Oscar-akademiet og deres mangfoldskrav.
En kan med sikkerhet anta at ingen grekere kom til skade under innspillingen: Damon (som ikke akkurat ligner en greker selv) leder et mannskap med både indere, afrikanere og asiatere. Sluttproduktet blir anakronistisk, som om handlingen er satt til undergrunnen i New York fremfor underverdenen i gresk mytologi.
Kulturkreftene som frastøtes av at dette bemerkes, har de siste ti-femten år vært vel så frastøtt når ikke-europeiske karakterer, historier og kulturer «hvitvaskes». Hva skal man si? Vi lever i en eiendommelig tid. En får nesten velge et prinsipp, og binde seg fast til den masten.
Selv om hellenerne åpenlyst ikke var britisktalende, ville det også gitt filmen en mer klassisk atmosfære enn de amerikanske aksentene anlagt her, med slangord og det hele. Å akkompagnere rulleteksten med angloamerikansk popmusikk står heller ikke i stil med temaet, selv om samarbeidet mellom James Blake og Travis Scott isolert sett ikke er så aller verst. Det er min oppfatning. Andre er tilgjengelige.
Klumsete manus
Mer problematisk er det at manuset ikke er spesielt velskrevet. Når det forsøker å lyde poetisk, tenderer det mot det svulstige. Ved flere anledninger tar jeg faktisk meg selv i å tenke: «For en horribelt skrevet replikk.» Sist jeg kjente like tydelig på dette, var under det tapre forsøket på å se Amazon-fiaskoen The Rings of Power (2022). Det kan umulig være et godt tegn.
Mange har gitt seg selv kreativ lisens til å leke med Homers verk, fra Vergil i Æneiden til James Joyce i Ulysses (1922). Nolan er imidlertid ingen Vergil. Eller Joyce, for den saks skyld. Tvert om: Manuskriptene hans har lidd merkbart etter Interstellar (2014), da broren Jonathan sluttet å samarbeide med ham på forfattersiden. Brorens bidrag til Christophers tidlige suksess er ofte underkommunisert: Gjennombruddsfilmen Memento (2000) er eksempelvis fullstendig basert på en novelle skrevet av Jonathan, som fikk sitt eget gjennombrudd med TV-fenomenet Person of Interest (2011-2016).
Hvorfor falle tilbake på dine egne ujevne skriveferdigheter, når du har det mest kjente episke diktet i verdenshistorien som kildemateriale? Å kalle det hybris ville være en underdrivelse.
Tonen er heller ikke konsekvent. Skal man først ikle seg en poetisk språkdrakt, kan man ikke i neste vending få hovedkarakteren til å utbryte: «Ten years on this fucking beach – let’s go home!»
Det ville ikke ha krevet meget bryderi å erstatte «dad» og «mom» med «father» og «mother». Det er ikke like utilgivelig som James Camerons oppfølgere til Avatar (2009), som har fått en hel generasjon til å kalle hverandre «bro», men det er billiggjørende likevel. En film som ikke tar seg selv på alvor, fortjener ikke å bli tatt på alvor av sitt publikum heller.
Man vrir seg litt i kinosetet når Damon leverer replikker som: «Our age of bronze is collapsing.» Det er som om en av karakterene i 1917 (2019) skulle få seg til å si: «The first world war will soon come to an end.»
Når Odyssevs’ trofaste hustru Penelope (Anne Hathaway) taler om et mystisk «sjøfolk», som historikere ofte krediterer for bronsealderens kollaps, får man igjen inntrykket av at æraen diskuteres fra utsiden. Filmens budskap hamres på sin side så hardt inn, at du føler at regissøren henvender seg til deg direkte. Den tredje veggen blir altfor ofte brutt på denne måten.
Gang på gang krenkes dessuten en av skrivekunstens gylne regler: Vis, ikke fortell. Tenker Nolan virkelig så lavt om sitt publikum at Odyssevs må fortelle at Polyfemos sover, når man ser dette med sine egne øyne? Eller hva med informasjonsdumping som: «You’re probably wanting to know who I am. I’m Menelaus, brother of Agamemnon, husband to Helen of Troy, the face that launched a thousand ships.» Skrivingen er altfor klumsete altfor mange steder.
Lite inspirerende prestasjoner
Med unntak av Robert Pattinson, som spiller en antagonist det er lett å mislike, er det ingen av stjernene som virkelig skinner. Anne Hathaway har fått en del skryt, men her må jeg ta ut dissens: Å enten hviske eller skrike sine replikker er ikke nok til å kvalifisere til en prisvinnende prestasjon.
Når det gjelder Odyssevs selv, er problemet mindre Matt Damons register enn hvordan karakteren hans har blitt dekonstruert: Det er ingenting igjen av den kløktige, vittige og snartenkte helten vi kjenner igjen fra Homers dikt.
Det virker som om Odyssevs har blitt bortført av en satyr, og erstattet med den moderne arketypen vi har stiftet bekjentskap med så altfor mange ganger før: Protagonisten som har blitt en torturert skygge av seg selv. Selv under slagscenene vagger Damon rundt, sløv i blikket, som en traumatisert og demoralisert Vietnam-veteran med posttraumatisk stresslidelse. Kanskje er han bare kronisk høy på lotusblomster?
Her kommer vi inn på hva som lenge har vært en akilleshæl for Nolan, nemlig koreografi av kampscener:
En spaserende Damon som slår ned fiendtlige soldater med halvhjertede slag til høyre og venstre? Fiender som nyter enorm overtallighet, men står i bakgrunnen og venter tålmodig på sin tur, som blyge skolegutter som skal by den peneste jenten opp til dans? Heseblesende klipping i mørket, så man ikke riktig ser hva som foregår?
Det er den slags man forventer fra en middelmådig Steven Seagal-actionfilm, ikke årets dyreste filmproduksjon. Det står rett og slett ikke i stil med skalaen og ambisjonene. Om ikke Nolan mestrer dette aspektet av filmfaget, hvorfor ikke hyre inn noen mer egnet for oppgaven?
Nolan får heller ikke drahjelp av Hans Zimmer denne gangen. Lydsporet til svensken Ludwig Göransson er gjennomført, men forglemmelig.
En tidsriktig fremstilling
Flere viktige episoder har blitt utelatt: Sekken til vinguden Aiolos, som slipper ut verdens vinder. Besøket til laistrygonernes by Telepylos, hvor fiendtlighetene med kjempene oppstår. Odyssevs som velger bort et evig liv med nymfen Kalypso for et dødelig liv med sin hustru og sønn … Dog kan man ikke få plass til alt.
Vi må fremdeles vente på en adapsjon som er tro til originalen, fremfor å bli bundet av sin egen tids moral. En versjon som ikke skyr unna hvordan Odyssevs henrettet sine illojale kvinnelige tjenere, eller var utro med både Kalypso og Kirke. En Odyssevs som bærer på stolthet over sine bragder.
For der tidligere versjoner ikke kunne dy seg med å sprøyte inn en god dose kristen moral, er dette i høyeste grad en postkristen, postmoderne, postkolonial film. Selv gudene, som er så sentrale i Homers dikt, føles til tider underlig fraværende. Når de først dukker opp, poserer de som Odyssevs’ dårlige samvittighet.
Strippes Homers verk ned til sin essens, har man historien om en mann som lengter hjem til sin familie. Det er noe dypt menneskelig over dette, som har talt til utallige generasjoner.
Den sterkeste motivasjonen til Nolans Odyssevs synes å være hvor mye han skammer seg over sin triumf ved Troja, og hans inderlige ønske om å bøte for denne skyldfølelsen. Det er et ganske så tidsriktig budskap. Som også er hvorfor filmen vil bli glemt.
Summa summarum er Nolans tolkning underholdende og tidvis visuelt spektakulær, men et mesterverk? Absolutt ikke. Den inviterer heller ikke til gjensyn fra begynnelse til ende, selv om enkeltscener utvilsomt er verdt å grave frem igjen. I Nolans egen filmografi lander den trolig et sted mot midten.
Filmens styrke er utvilsomt Nolans forsøk på å sannsynliggjøre det usannsynlige. Båtene er virkelige skip av slagfast tømmer, menneskene er av kjøtt og blod. Det er stor variasjon i innhold og scener — et voksent verk av en regissør med et stort repertoar. Få i vår tid er bedre egnet enn Nolan til å levendegjøre de eventyrlige opplevelsene til Odyssevs. Men hverken penger, stjernedryss eller vakre bilder kan tvinge gjennom et godt manuskript.
