Hjertet mitt brister og jeg ønsker å holde rundt meg selv og hele menneskeheten, skriver Öde S. Nerdrum om oppsetningen av Les Misérables på Folketeateret.
Høstens store oppsetning på Folketeateret er musikalen Les Misérables (De elendige). Mang en mann har sikkert lagt merke til plakatene som i disse dager florerer rundt i Oslos dager. Tegningen av den melankolske ungpiken med den rødblå bakgrunnen skaper et inntrykk av at en stor klassiker skal settes opp. Men klarer de norske skuespillerne å holde standarden et så stort verk fortjener? Sivilisasjonens utsendte snek seg inn for å se.
Hva:
«Les Misérables»
Spilles på Folketeateret, 16. september – 5 desember 2026
Regi: Guy Unsworth
Terningkast: 5
Begrepsavklaringer
Hva er forskjellen mellom operapublikummet og musikalpublikumet? Dette er det jeg lurer mest på idet jeg ankommer Folketeateret, inn i det nok så skremmende pre-funksjonalistiske Arbeiderpartibygget i Oslo. Hittil har jeg nemlig kun konsumert musikalsjangeren igjennom videopptak og film og forbeholdt fysiske besøk til min store forkjærlighet for opera.
Musikalen er jo en nyere og mer folkelig variant av operaen og vokste tildels ut fra den lettere form for opera kalt for operette, men har også aner fra klassisk fransk Cabaret eller revykultur, men for en som elsker musikaler vil helt sikkert mine historiske unøyaktigheter provosere. Uansett er musikalen tradisjonelt sett en mer lettfordøyd variant av opera: Enklere struktur, mer komikk og færre symfoniske elementer – en opera for bermen?
Til min overraskelse er publikummet langt mer sjarmerende enn operaets gjester. Ja, de er nok mindre pyntet, men til gjengjeld mer begeistret. Jeg trekker slutningen at musikalens publikum er der av riktigere årsaker enn operaets: de kommer for å nyte en god og gripende fortelling, ikke for å vise seg frem.
Den «elendige» versjonen
Spør du undertegnede, er oppsetningen allerede tildels fordømt, om man tar i betraktningen hvilket verk som settes opp. Les Misérables er, tross noen svært gode sanger og motiver, et rotete verk. Forsøket på å skvise inn den store romanen til Victor Hugo til et format på under tre timer er vanskelig nok i seg selv (ikke minst på grunn av alle scene-endringene), men at en drøssvis med viktige scener skal synges rakt efter hverandre uten engang symfoniske «pauser» blir fort en trettende opplevelse.
Folketeateret burde heller satt opp originalutgaven fra 1980 av Claude-Michel Schönberg, slik den var før han ble kontaktet av Cameron Mackintosh og verket i samarbeid ble utviklet og forstørret. Originalverket fra 1980 er mer fragmentert, men til gjengjeld har den færre sanger, og utvalget av sanger er blant de beste. I tillegg er originalutgaven delt opp i tre akter (publikum trenger pauser), mens den nye er delt opp i bare to!
Originalverket har en intim karakter som dessverre er blitt erstattet av en nokså pompøs og mer pop-aktig variant. Ikke bare musikken skinner sterkere, men også teksten i originalutgaven er endeløst bedre enn den forstørrede, engelske varianten, som i større grad fremstår som et barn av sin tid, med sine psykologiserende kjedsomheter. Eksempelvis, fra sangen Dans le vie som synges av Cosette:
Originalutgave (1980) (oversatt fra fransk):
I mitt liv mangler jeg ingenting
Likevel savner jeg en på min egen alder
Er han langt unna – fortsatt langt unna?
Den kjekke prinsen på vei
Fra barndommens drømmer, ut av sitt bur?
Engelsk utgave (1985):
In my life
There are so many questions and answers
That somehow seem wrong
In my life
There are times when I catch in the silence
The sigh of a faraway song
De har muligens valgt feil versjon og kanskje ikke så rart. Det er vokst en hel industri rundt den engelske varianten. Foruten noen fysiske lydeffekter fra dyktige musikere, avspilles den instrumentale musikken digitalt på Folketeateret. Praktisk for et teater som vil fylle opp seter og ikke lønningslistene til moderne musikere.
Folketeaterets hjertefulle fremførelse
Når det er sagt, er det i sannhet en lidenskapelig oppsetning jeg er vitne til på Folketeateteret. De raske sceneskiftene til tross, produksjonen greier å skape overbevisende bakgrunnsbilder for handlingen, og kostymene er tidløst vakre. Jeg finner ingen spor av det dekadente behovet for å lave «nyskapende» oppsetninger, en uvane som er så vanlig i operaen i dag.
Flere av sangerne forbløffer, i kraft av evne, men særlig hengivenhet til stoffet. Især Sanne Kvitnes, som Fantine, synger vakkert og overbevisende. Arien, Jeg trodde en gang på en drøm, er allerede en klassiker blitt, og jeg kjenner et sukk i rommet når Sanne Kvitnes når de høye toner i denne tragiske monologen om et tapt liv. Både hovedkarakteren Jean Valjean (Espen Grjotheim) og den innpåslitne Javert (Anders Gjønnes) synger også svært godt.
Et av mine absolutte favoritter fra oppsetningen er Eponines død (Et varsomt, lydløst regn), fremført av Mimmi Tamba som Eponine og Thomas Brasel som Marius. Den såre fremførelsen av Mimmi Tamba minner meg om Lius død fra Puccinis Turandot. Begge skikkelsene representerer et slags unødvendig tragisk offer i det godets tjeneste. En karakter som elsket til det siste, men aldri oppnådde resonans og forståelse fra motparten. Når Eponine, døende, synger «Bare hold meg, la det være, hold rundt meg, trøst meg», kjenner jeg en tåre i øyeviken. Det er slik teater skal være! Hjertet mitt brister og jeg ønsker å holde rundt meg selv og hele menneskeheten.
Den alvorligste feilen
Flere av de andre sangerne leverer kvalitet. En svakhet er den lille Cosette, som synger ganske falskt, men hvor vanskelig må det ikke være for et lite barn å innta en slik rolle foran et så stort publikum?! Flere av de utradisjonelle grepene er svært gode, især virkemidlet med «sakte film» som oppstår i bakgrunnen av en respektiv scene, for eksempel den hvor Cosette og Marius forelsker seg. Verden stopper så å si opp, slik den gjør når man forelsker seg.
Den alvorligste faglige feilen i oppsetningen er den ubehagelige mikrofonlyden som sjenerer hele stykket, dessverre. Jeg er ingen lydtekniker, men jeg skulle tro at det å skru ned mikrofonlyden burde hjelpe, eller kanskje å organisere alternative måter å ta opp lyden på.
La bohème neste?
Er dette verdens beste fremføring av Les Miserables? Ikke nødvendigvis, men jeg reiser hjem fra det skumle Arbeiderpartibygget, både rørt og lettere til sinns. Kanskje er det aller viktigste grepet å fremføre verket på norsk. Å oversette til ens morsmål var jo ikke bare et viktig tiltak for Luther og Bibelen – jeg savner lignende tiltak med klassisk opera. Jeg har lyst til å se La bohème av Puccini fremført på norsk! Jeg har lyst til å gråte til Mimis død som om det kunne vært en venninne. På dette punkt har den norske opera meget å lære fra musikalmiljøet, eller kanskje Folketeateret må ta jobben med å sette opp La bohème på norsk?
Uansett burde alle varmblodige Osloboere virkelig få med seg musikalen som fremføres i høst. Om formatet ikke skulle falle i smak, er det i hvert fall en inspirerende innføring i et storverk av en roman. Den minner oss om livets skjørhet, og ikke minst om de store livsvalg vi alle står overfor.
