De medvirkende beviser at engasjement er den viktigste ingrediensen for å skape flotte teateroppsetninger, skriver Öde S. Nerdrum om oppsetningen av den nyskrevne musikalen Edvard i Hønefoss.
Akkurat når vi hadde fått mer enn nok av Edvard Munch, skrives det en musikal om ham. Denne fyren begynner sannelig å minne om Trubadurix fra Asterix & Obelix. Det er på tide at vi binder navnet «Edvard Munch» fast i et tre, snur oss, og fortsetter festen uten å se oss tilbake. Men nu er det engang slik at en musikal er blitt skrevet og oppføres i disse dager – i Hønefoss, av alle steder. Kan man se bort ifra mannen og vurdere musikalen?
Hva:
«Edvard»
Spilles på Gledeshuset i Hønefoss, 17. september – 2. oktober 2026
Regi: Guro Karijord
Manus: Bror Andersen, Guro Karijord, Syver Winness Storskogen
Komponister: Syver Winness Storskogen og Bror Andersen
Kostymer: Thomas Klevjer, Viktoria Stalmakova
Terningkast: 5
Ut på landet
Jeg ankommer Hønefoss by nokså stresset og sulten en torsdags kveld. Det føles langt å dra lenger innover i landet enn til Asker. Jeg minnes den uforglemmelige replikken fra Ibsens upubliserte teaterstykke Sancthansnatten, hvor den parodiske studenten Julian Paulsen omtaler Drammen som «landet». Forskjellen fra den tid til i dag er imidlertid at Oslo ikke lenger er så imponerende, befolket som den er av studenter, studiner og dekadent middelklasse.
Ting starter som regel med én mann eller én kvinne, og denne oppsetningen er intet unntak. Når jeg ankommer får jeg beskjed om at en Bror Andersen skal ha vært både idémaker og aktiv pådriver for at dette skulle skje. Andersen har jobbet med musikaler i Ringerrike i en årrekke og med Syver Winness Storskogen (som har skrevet det meste av musikken), Guro Karijord og flere, har de faktisk klart å skape et originalverk som hadde premiere ifjor, men som er gjenoppsatt denne høsten.
Idét jeg ankommer den intime scenen på det som pussig nok kalles «Gledeshuset», ser jeg til min forbløffelse at det er virkelige musikere på scenen. De glimrende kostymene har jeg allerede iakttatt, utformet av Thomas Klevjer. I utskriftsheftet kan jeg lese om flere av skusepillerne som har flere roller, og til og med at deler av ensemblet også tidvis stepper inn som skuespillere. Det slår meg at «på landet» kan man være vitne til bemerkelsesverdig arbeidsinnsats og dedikasjon.
Fortellingen
Musikalens fortellerstruktur tar utgangspunkt i Edvard Munchs innleggelse på Dr. Jacobsons klinikk i København i 1908. Igjennom samtaler med legen, som besynderlig ligner hans avdøde far (begge spilles av samme skuespiller), nøstes hans livshistorie frem og opp: alt fra hans barndom preget av sygdom, til ranglingen med anarkisten Hans Jäger, til kjærlighetsshistoriene med utallige kvinner.
Denne retrospektive fortellingen fungerer svært godt i denne biografiske oppsetningen, særlig med tanke på alle hoppene fortellingen skal gjøre. Med den tilbakeskuende rammen så aksepterer vi som publikum i større grad drømmende overganger mellom hendelsene, fordi vi deltar jo nemlig selv i et minne!
Livshendelsene som er valgt minner om den meget rørende filmen Edvard Munch av Peter Watkins fra 1974, men også tegneseriebiografien til Steffen Kverneland fra 2013 må utvilsomt ha vært en inspirasjonskilde. I musikalen legger de til et grep, hvor det i diverse scener gjenskapes kjente motiver Munch selv har malt, med maleriet som bakgrunnsteppe.
Musikken
Musikken, fremført av tilstedeværende musikere, forbløffer, med sine frie og romantiske motiver. Særlig overgangene mellom sangene slår meg som behagelige og gripende i sin enkelthet. Når det er sagt, er det få virkelige minneverdige melodier i dette verk. Dette er et trekk Edvard deler med de fleste musikaler, hvor fokuset i mye større grad er på fortellingen og det enkle samspillet mellom sangerne.
Jeg har sett hans talent, sunget av tante Karen (Hilde Lyrån) er allikevel kanskje en kandidat, i hvert fall innholdsmessig, til et slags hovedtema. Denne gjentas i begge aktene og er en rørende monolog over en viktig observasjon hun har gjort: Gutten har talent og hun ønsker å hjelpe ham i å kultivere den.
Et annet høydepunkt, dog mer av det morsomme slaget, er Kjære Karen, sunget av tante Karen (Hilde Lyrån) og Tulla Larsen (Maren Hallberg Solhaug). I denne brevvekslingen trygler den nylig avviste Tulla, Edvards tante, om å overbevise nevøen om å elske henne. Scenen er medrivende og de klarer, tross det komiske element, å unngå en klein «vaudeville-stemning».
Utover dette er det flere sanger som fremføres med stor pathos og særlig Edvard (Thomas Stokke) fortjener heder for sin uavbrytelige innsats i denne oppsetningen. Valget om det lille musikkensemblet med cello, bratsj, fiolin, perkusjon, kontrabass og piano, fortjener også hyllest som en enkel, men smakelig løsning på lydbildet som skal skapes.
Mangelen på et større poeng
Stykket kulminerer (selvsagt) i maleriet Skriket, hvor Edvard Munch rives i fillebiter av sine indre demoner, som det siste minnet før vi igjen står på klinikken i København. Denne sangen tar i bruk alle sangerne med imponerende pathos, men siste scene på klinikken skuffer dessverre.
Dr. Jacobsen friskmelder Munch så å si uten videre, og forklarer det med at alkoholen hans er ute av blod og sinn. Sikkert en seier for avholdssaken, men jeg hadde forventet en større forløsning enn dette. Når det er sagt så er konklusjonssangen hvor Munch gjenopptar et motiv fra barndommen (Solen) relativt velfungerende. Jeg skulle bare ønske at denne ellers flotte musikalen, endte i en enda større logisk forløsning. Jeg mistenker at ønsket om å holde seg relativt streng til eksisterende biografi er en del av forklaringen.
Totalt sett mangler musikalen et større poeng. Det tas opp utallige motiver, som det vanskelige forholdet til faren, det kompliserte møtet med kvinner og det samfunnskritiske engasjement, inspirert av Hans Jäger – men musikalen mangler et hovedmotiv. Dette greide filmen fra 1974 bedre, da dens tydelige overhengende motiv var bruddet med sin første kjærlighet (Milly Thaulow). Jeg vet det er valgets kval, men alle virkelige gode fortellinger baserer seg på et enkelt veldig viktig poeng, ikke mange.
Selve originalverket ville kvalifisert til en firer i terningkast. Oppsetningen er imidlertid så solid at den snuser på sekseren. Jeg finner det rimelig at oppsetningen veier tyngst og lander på en femmer i terningkast samlet sett.
Alt som er godt kommer for sent
Burde man ta turen til Hønefoss? Absolutt, totalopplevelsen var glimrende og tross det uheldige navnet (Gledeshuset), kan man trygt ta med familie inn i denne intime teatersal. De medvirkende beviser at engasjement er den viktigste ingrediensen for å skape flotte teateroppsetninger. Oslo kan gå og legge seg.
Betyr dette at jeg ikke er lei av Edvard Munch? Overhodet ikke… Jeg har aldri vært mer lei, men som en musikal om en maler som skal opp og frem i livet, med inspirerende scener og musikk kan jeg fint glemme at det er Munch det er snakk om. Og kanskje er det et typisk problem at verk laves for sent. Da Puccini skrev Manon Lescaut på 1890-tallet, ble han advart av sin professor om at folk var lei av Manon (operaen med samme navn av Massenet hadde nettopp gjort stor succé). Men Puccini skrev den allikevel og gjenskapte så å si Manon. Kanskje alt som er godt alltid kommer for sent. Nuvel, kjøreturen fra Hønefoss og hjem blir lang, men for en vidunderlig høstlysning!
