I 1981 utgav Alisdair Macintyre After Virtue (Etter Dygden). Boken var en grunnleggende kritikk av opplysningstradisjonens etikk, som Macintyre mente kokte ned til universalisme og subjektivisme. Dette så Macintyre som en selvmotsigelse, det er en grunnleggende spenning mellom det universelle og det subjektive. Moralens fundament er uløselig knyttet til det konkrete, historisk forankrede mennesket, mente Macintyre.
I det ligger det en grunnleggende kritikk både av liberalismen og post-marxismens etiske fundament. Den skotske moralfilosofen tok ikke eksplisitt stilling til «woke», men siden woke er et ektefødt barn av begge disse ideologiene, virker det rimelig at Macintyre idéhistorisk ville plassert «woke» som logisk endestasjon og blindvei ikke bare for 68-erne, men for hele arven fra opplysningstiden.
I boken Wokeisme: Det liberale demokratiets nye utfordrer(2025) forsøker Lars Erik Løvaas Gjerde å forklare hva woke er, hva de som kan beskrives som woke faktisk tror på, hvordan dette er i konflikt med de liberale grunnprinsippene samfunnet forutsetter, og hvilke leksjoner som ligger her for fremtiden. Andreas Hardhaug Olsen, som har utgitt boken Kateterprofetenes opprør (2024) ser på woke som en idétradisjon og en utvikling, samt en allianse av forskjellige politiske interesser. Mens Gjerde ser på woke som et brudd med tidligere tradisjoner på venstresiden, ser Hardhaug Olsen på woke som en naturlig forlengelse av en eldre tradisjon. Dette er da et eksempel på en klassisk idéhistorisk og realhistorisk diskusjon mellom brudd og kontinuitet. Det interessante er hvor er det brudd, hvor er det kontinuitet, og hvordan man kan forstå helheten.
Disse bøkene kom jo ut litt sent, skal man tro dem som mener woke er dødt. Her vil jeg forsøke, med hjelp av Gjerde og Hardhaug Olsen, å se hvor vi står i dag og hvor vi er på vei. Den ovennevnte Macintyre døde i fjor, samme år som woke av enkelte ble erklært dødt. Dette sammentreffet inviterer oss til å stille spørsmålet: Hva nå? Og hva kommer etter woke?
Hva er woke?
Wokeisme gir en forståelse av woke som et helhetlig verdenssyn, og hvert perspektiv underbygges systematisk av referanser til konkrete saker innenfor viktige samfunnsarenaer eller grundige henvisninger til tekster og uttalelser gjort av fremtredende intellektuelle og aktivister.
Gjerde forsøker å legge til grunn en systematisk definisjon av woke, som et sett med moralske og politiske posisjoner derivert fra interseksjonalitet og feministisk standpunktteori. Dette perspektivet impliserer et klart «visdomshierarki», der noens perspektiver teller tyngre enn andres. Ut fra denne grunnforståelsen av fenomenet, skiller Gjerde to hovedretninger i wokebevegelsen, den ene knyttet til kjønn og seksualitet, den andre knyttet til rase og etnisitet.
Kjønn og seksualitetssynet er fundamentalt progressiv, slik Gjerde forstår begrepet. Det vil si at den er interessert i frigjøring av enkeltindividet, og bruker identitetspolitikk til nettopp dette. Fordi dens søkelys er på å viske ut grenser, inkludert den mellom menn og kvinner, kommer den i konflikt med tradisjonell feministisk identitetspolitikk, som vist i kontroversen rundt forfatteren J.K. Rowling, som ble forvist fra det gode selskap etter sine uttalelser mot blant annet transkjønnede i kvinneidrett. Raseretningen er derimot reaksjonær, med motsatt fortegn, i den forstand at den gjenreiser grenser mellom etniske grupper som et ledd i sin identitetspolitikk.
Woke som bevegelse fører kulturkrig, og samles om en felles fiende. Denne antar først og fremst skikkelsen til den heterofile, hvite mannen, og ofte hvite mennesker eller Vesten bredere definert. Dette er først og fremst ment symbolsk, men det glir ofte over i mer konkrete varianter når det kommer til ting som radikal kvoteringspolitikk. Den bygger på samfølelsen i minoritetsmiljøer, og skyldfølelsen mange hvite har for vestens historie.
Gjerde forstår kulturkrig som en konflikt om samfunnets normative verdier, kort sagt hva samfunnet skal promotere, motvirke og straffe, samt hvilke kriterier vi må måle våre ledere etter. Woke kan sies å drive kulturkrig i større grad mot eldre versjoner av venstresiden, som marxister og liberalere, enn mot høyresiden, om man går etter de fleste konkrete eksemplene på slike konflikter.
Men Gjerdes bok er først og fremst en beskrivelse av en bevegelse i samtiden, ikke en historiebok. Om man er mer interessert i hvordan woke har utviklet seg, og sprunget ut av tidligere generasjoners kulturkrig, bør man lese boken til Andreas Hardhaug Olsen.
Hvor kommer woke fra?
Hardhaug Olsens Kateterprofetenes opprør er en debattbok, og tar klarere standpunkt i teksten enn Wokeisme gjør. «Kateterprofetene» er lånt av Max Weber, og hans kritikk mot dem som brukte sin autoritet som akademikere og professorer til å utbasunere sine politiske og moralske holdninger til sine studenter, og befolkningen generelt. Dette var særlig en brodd rettet mot marxister, og står i kontrast til det berømte Marx-sitatet om at «formålet er ikke bare å forstå verden, men å forandre den». Denne boken er et idéhistorisk verk som går gjennom de teoretiske og akademiske strømningene som ledet mot dagens «woke». Hardhaug Olsen er langt mindre opptatt av å definere woke som et sammenhengende idésystem enn Gjerde er, og er i stedet opptatt av å følge tankeretningenes historiske opphav. Slik sett er den en veldig god kompanjongbok til Gjerdes. Hardhaug Olsen mener venstresidens klareste kontinuitet er en akademisk verdikultur som utøver myk makt over resten av samfunnet, «kateterprofetene» som Weber snakker om.
Boken er en gjennomgang av historien til de mest toneangivende retningene på den intellektuelle venstresiden de siste hundre årene. Hovedbakgrunnen til denne retningen er samlingen av de neo/post-marxistiske frankfurterne, tredjebølge feminisme, og tredjeverdenismen. Noe av det mest oppsiktsvekkende er innføringen av post-modernistisk tankegods i det nye venstre, da mange fortsatt hevder at marxistisk tankegods ikke er kompatibelt med postmodernisme, men for Hardhaug Olsen er dette et empirisk spørsmål, og empirien viser at det er en forbindelse her. Hardhaug Olsen kunne tilføyet at dette tilsynelatende usannsynlige møtet tar oss tilbake til liberalismen og marxismens felles opphav i den franske revolusjonen og opplysningstiden, som Alasdair Macintyre, nevnt innledningsvis, kritiserer.
Kort oppsummert ble en av de mest sentrale akademiske strømningene i andre halvdel av det tyvende århundret kritisk teori. Kritisk teori behandles av både Gjerde og Hardhaug, men kort oppsummert er det en konsekvent kritikk av det bestående samfunnets normative og moralske orden. Denne er uprinsipiell siden den fokuserer på kontinuerlig angrep, og anerkjenner ikke kritikker av dens egne grunnleggende forutsetninger. Den er ikke «kritisk» i ordets vanlige forstand, siden den tar sine egne antinomiske prinsipper for gitt. Kombinert med postmodernistisk skeptisisme fikk den akademiske venstresiden et spektakulært effektivt diskursivt våpen i hendene. Dette finner man igjen i både interseksjonalitet og standpunktsteori, og derfor i woke.
Hardhaug Olsens sentrale argument er at dette alltid var venstresidens kjerne. De titulære kateterprofetene, aktivistiske akademikere med drømmer om å forandre verden etter eget forgodtbefinnende. For dette prosjektet har de sett etter klasser med «revolusjonært potensial», altså grupper de kunne bruke som «fotsoldater». På 1800-tallet var det arbeiderklassen, men i dag er dette de utenforstående: innvandrere, kvinner, seksuelle minoriteter, t.o.m. kriminelle i flere tilfeller. Skiftningene i disse gruppene forklarer forandringer i venstresides praktiske politikk, og deres grunnleggende langsiktige målsetninger. Disse bruddene er selvsagt det Gjerde dokumenterer i sin bok.
Hva nå?
Det nye venstres myte handler om en fremtid uten «diskriminering», en verden der alle står frie til å være seg selv fullt og helt, og likevel er solidariske med hverandre i fellesskap. Det er, kort oppsummert, visjonen til John Lennon i sangen «Imagine». Eller – for å resonnere med Alisdair Macintyre – det er en etikk som på en og samme tid er både helt subjektiv og helt universell. «Woke» oppstod, etter mitt syn, som et resultat av at samfunnsforandringene som kom i kjølvannet av 68’erne ikke avstedskom det samfunnet de hadde forestilt seg. På noen områder ble samfunnet tilsynelatende bedre, i hvert fall ble det mer tolerant, men solidariteten forvitret, menn og kvinner ble ikke likestilte i venstresidens syn, og rasekonflikter opphørte ikke. Frustrasjonen med dette ble gradvis til fenomenet «woke», analogt til at frustrasjon med klassisk marxisme ledet til «det nye venstre». Det er klart en kontinuitet i denne utviklingen, på tross av skift i vektlegging og teoretisering.
Det går et spøkelse gjennom vestlig sivilisasjon, og har gjort det i mer enn 200 år. Jean Jacques Rousseaus syn på mennesket som grunnleggende godt og samfunnet som grunnleggende korrupt driver venstresiden fremover, og sikrer at det aldri finnes noe endepunkt.
Woke har lidd noen kraftige tilbakeslag, som ser ut til å ha trukket mesteparten av momentumet ut av bevegelsen. Men det er fortsatt verdenssynet til millioner av mennesker, og mange av disse befolker fortsatt flere av verdens mest innflytelsesrike institusjoner og miljøer. Som Gjerde sier i sin bok, den økte kontroversen rundt woke er også et tegn på dens gjennomslagskraft innenfor viktige samfunnsarenaer. (Gjerde, s 248 – 250) Said, Foulcault, Butler og Crenshaw er ikke tatt vekk fra pensumlistene, og «døde, hvite menn» fortsetter å nedprioriteres. «Wokeisme er kommet for å bli». (Gjerde, s 250) Om og når wokerne har samlet seg og kommer tilbake for fullt, vil det nok være i en annen form, men det er ingen grunn til å tro at de grunnleggende holdningene og menneskene ikke fortsatt er der. Hardhaug Olsen viser hvordan dette ikke er nytt, det er en naturlig del av venstresidens «progresjon». Det må også understrekes at om bølgen går tilbake nå, går den ikke tilbake til utgangspunktet. Mye av woke tankegods er bare blitt en del av venstresidens virkelighetsforståelse.
Hvordan har og vil disse trendene på venstresiden påvirke det politiske landskapet på sikt? Gjerde påpeker i Wokeisme hvordan autoritære bevegelser ofte nødvendiggjør autoritære reaksjoner. Det hjelper lite med dialog og forsøk på å komme til enighet, om den andre parten fundamentalt mener at ingen enighet er mulig eller ønskelig. (Gjerde, s 257 – 260)
Dette bringer oss tilbake til wokes reaksjonære raseperspektiver, og hvordan disse har blitt møtt med mindre institusjonell motstand enn deres kjønnsideologi. Essensialismen til woke tvinger mange hvite til å ta stilling til ting de gjerne skulle sluppet, men mange finner ut at om de skal ha sin hvithet knyttet til seg, vil de heller være stolte av det enn å skamme seg over det. Den stadig økende andelen populærkultur der europeiske etniske identiteter blir systematisk visket ut, for eksempel i TV-serier har gjort dette tydelig for mange. Det er mer enn et irritasjonsmoment.
Vi ser begynnelsen av en identitær dreining på høyresiden, og vi vet ikke hvor den vil ende. Jeg sier dette hverken for å bejuble eller fordømme, men bare konstatere. Å tro at man kunne kjøre en ideologi som er såpass målrettet i sin fiendskap til den «hvite mannen» uten at hvite menn ikke skulle begynne å respondere i samme banehalvdel, er naivt. Som Gjerde skriver, er sammenhengen her «så åpenbar at man nesten skulle tro de gjør det med vilje» (Gjerde, s 258). Kombinert med de demografiske endringene i Vesten i dag, blir dette fort en kruttønne. Lee Kuan Yew, Singapores autokratiske landsfader, som ledet en multietnisk stat, forklarte en gang hvorfor demokrati ikke fungerte der: «In multiracial societies, you don’t vote in accordance with your economic interests and social interests, you vote in accordance with race and religion». Land som Libanon, der endringer i den demografiske og religiøse befolkningssammensetningen ledet til varig politisk kaos og flere borgerkriger, viser hvor dette kan ende.
Demokrati krever at alle sider stoler på at de andre sidene vil behandle sine motstandere rettskaffent, etter felles underliggende prinsipper og lover når de er ved makten, ellers kan de ikke la den andre siden vinne. De siste 25 årene har hvert amerikansk presidentvalg vært mer kontroversielt enn det foregående. Om man legger til side de partiske argumentene, maler dette for meg et bilde av en selvdrevet konfliktmotor, som det er vanskelig, kanskje umulig, for noen å faktisk stoppe.
Og dette er også i ferd med å bli tilfelle i Vest-Europa. I England blir borgere i økende grad arrestert for politiske meninger, i Frankrike allierte sentrum-høyre seg med ytterliggående venstrekrefter for å hindre at Le Pen kom til makten, og i Tyskland er det stadige diskusjoner om hvorvidt AfD bør forbys, et parti som i skrivende stund er landets største på meningsmålingene. Uavhengig av hva en mener om AfD, må det være klart for alle at om tyske ledere faktisk forbyr partiet, beviser de poenget deres, og Tyskland fungerer ikke lenger som et liberalt demokrati.
Woke har ikke skapt tillitskrisen som styringspartiene og institusjonene lider under, krisen er skapt av de historiske styringspartiene og de profesjonelle statsfunksjonærene og andre deler av establishmentet, som Nils August Andresen kalte den «uansvarlige ansvarligheten» i Minervas papirutgave nylig. Woke har derimot fungert som en pressmotor som insentiverer politikerklassen til å fortsette og intensivere politikk som bryter ned felles tillit i samfunnet. Å gjenopprette denne manglende tilliten er absolutt nødvendig om det liberale demokratiet skal reddes.
