I romjulen har NRK vist tittelen Verdens verste menneske, som er regissør Joachim Triers foreløpig siste spillefilm. Filmen er tidligere omtalt i Sivilisasjonen, der Öde Nerdrum diskuterer dens modernistiske kvaliteter vis-à-vis kitschfilmen Tre nøtter til Askepott. Men etter et nylig gjensyn, ønsker jeg likevel å diskutere Verdens verste menneske nok en gang. Mitt utgangspunkt er at filmen står som et varsel til vår tid; den portretterer et samfunn i krise.
Seg selv nok
For Julie, vår hovedperson, er livet selv en krise. Fordi hun har gode karakterer, studerer hun først medisin, så psykologi – før hun ombestemmer seg, velger et liv som kunstfotograf, og slår inn på selvrealiseringens vei. Dernest kommer kjærlighetskrisen. Hun flytter sammen med tegneserieskaperen Aksel, og livet er langt på vei som det skal. Men det skal ikke være lett. Julie misliker Aksels venner, og tviler på om hun vil bli mor. På en fest møter hun baristaen Eivind, og tiltrekningen lar seg ikke fornekte. Hun flytter sammen med Eivind, som i likhet med henne ikke vil ha barn – angivelig på grunn av miljøet.
Den siste krisen står om liv og død. Julie blir uforvarende gravid, og spør seg igjen om hun kan bli mor. Samtidig får hun vite at ekskjæresten Aksel er rammet av dødelig kreft – han har kun kort tid igjen å leve. Hun gjenopptar kontakten med Aksel, de har gode samtaler, og går rundt og mimrer i hans barndoms Oslo. Det blir slutt med den potensielle barnefaren Eivind, og Axel dør. Julie spontanaborterer i dusjen, og trekker et lettelsens sukk.
Filmen kan riktignok forstås som en dannelsesfortelling, og starten på Julies liv som et voksent menneske. Men ved veis ende, spørs det hvilke forutsetninger hun egentlig har for dette. Selv om det finnes ytre likheter med den klassiske dannelsesfortellingen, er det nok heller snakk om et slags vrengebilde av denne sjangeren – en Peer Gynt av vår tid. For i likhet med Peer, er Julie seg selv nok: Livet dreier seg stort sett om selvransakelse og –fremstilling. På et arketypisk plan er det myten om Narcissus som gjør seg gjeldende.
Selvformørkelse
Det som imidlertid kan sies å mangle, er Peers vitalitet og løgnaktighet: Kan hende er Peer en løk, men gjennom sin dikterkunst, sin løgnaktighet, aspirerer han i det minste mot noe virkelig. For Julie er det annerledes; løgn forutsetter et begrep om sannhet, og sannhet finnes ikke hennes sosiale univers. Sannhet forutsetter substans, en idé om at hinsides lagene kan det finnes en kjerne, en idé som for Julies post-ironiske generasjon har havnet på historiens skraphaug: Den slags blir simpelthen for pretensiøst.
Konsekvensen blir et umulig paradoks: I en verden blottet for sannhet, skjønnhet og substans, er det opplyste menneskets siste livsmening simpelthen ikke å pretendere. Men ettersom det ikke-pretensiøse ville tilsi noe ekte, noe virkelig, lar dette seg aldri gjøre. Resultatet er en fullstendig selvformørkelse: Hva er forskjellen på å mansplaine og å womansplaine? Kan feminister utføre oralsex? Og når var sist gang du leste en roman? Dette er spørsmålene som opptar Julie og hennes samtidige.
Filmens tittel er således ingen hyberbol: Fordi vår hovedperson har mistet evnen til å lyve – det Peer kaller sin dikterkunst –, venter det for henne ingen Solveig ved stykkets slutt, det vil si, ingen selv-transcendens. Fordi hun er en ærlig Narcissus, ser Julie ingen helhet ved delene: Et øre her, et øye der, men kommer ikke kjernen snart for en dag – hvor er jeg? Dette spørsmålet utløser knapt et ekko: Resten er stillhet, Oslos gater, pappkrus, moteriktig språk og påkledning. Verden lukker seg omkring henne, og i siste scene vet vi – til tross for et øyeblikks nær sagt filosofiske ettertanke –, at vår tredve år gamle hovedperson allerede er død, som et sennepsfrø på stengrunn.
Gå ikke glipp av nye artikler i Sivilisasjonen. Meld seg inn i vårt nyhetsbrev!
En god, gammeldags skrekkfilm?
Det heter at mennesket er «det beste og verste av alle dyr», formodentlig fordi vår frie vilje gir livsvalgene en særegen, etisk kvalitet. Det spørs om dette gjelder for den tapre nye verden vi ser utspille seg på lerretet. Etter hvert som livslysten ebber ut av verden – det være seg viljen til å lyve, eller i det minste en form for faenskap –, beveger verdens verste menneske seg, slik det er blitt spådd, faktisk hinsides godt og ondt. Som det heter i reklamen, ser vi en generasjon der menneskelig karakter må vike for skolesystemets karakterer. Praten går om Freud og feminisme opp og i mente, men dette er bare etterdønninger, lyden av de siste idéer idet de forlater verden; blasse kopier av fordums idealer, uten moderne navn. På et tidspunkt ser vi en TV-sendt debatt, som umiddelbart kollapser i et åndsfraværende munnhuggeri. Der det ikke finnes noen sannhet, finnes det heller ingen logikk.
På IMDb står filmen oppført som en romantisk komedie. Men det spørs om vi ikke her har å gjøre med en god, gammeldags skrekkfilm. For er Verdens verste menneske en sjelløs film, eller simpelthen en film om det sjelløse menneske. I sistnevnte tilfelle er Joachim Trier og med-forfatter Eskil Vogt sylskarpe observatører av vår tid. De har frekventert studentkantinene, caféene, parkene og utestedene, lyttet til språket, lest avisene, og lar det ubønnhørlig gjengis på lerretet. Det er et uhyggelig speilbilde. Ved nærmere ettertanke, spørs det om filmens tittel ikke underdriver hvor graverende det er, det vi ser. For den som er verdens verste menneske, er i det minste et menneske.