Ludvig Karsten glimter til, med psykologisk koloritt og portrettering av komplekse karakterer. Det er i det impulsive at nerven ligger.
Som Munch-elsker er det fint å oppdage flere og nye aspekter ved Munchs verker, liv og tidsalder, for å få nye vinklinger inn mot hans universelle og evigvarende motiver. Jeg kan stå og se på bildene i uendelig tid. Pussig nok heter utstillingen i fjerde etasje «Uendelig»; samlingsutstillingen som viser Madonna, Vampyr, Det syke barn, Livets dans, Skrik og mange flere i en kronologisk gjennomgang gjennom hans seksti år lange kunstnerskap.
Selv om jeg kan vandre gjennom utstillingen med disse ikoniske motivene i evig tid, så er det alltid kjærkomment med nye perspektiver inn i tolkningen. Blikket kan bli noe sløret av å se det samme om og om igjen. Derfor tok jeg turen opp til niende etasje for å se utstillingen Ludvig Karsten – Rastløs. Karsten var et ukjent navn for meg, selv om jeg er ganske bevandret i hovedstadens mange museer og gallerier. Han var Munchs samtidige, og en kjær venn, selv om de brøt i 1905 under en stor krangel i Åsgårdstrand. Karsten levde fra 1876 – 1926, og han rakk i sitt liv å reise til både Spania, Italia, Frankrike, Tyskland og Tyrkia for å nevne noe.
Munch selv skal ha beundret Karsten og kalt han en av de viktigste malerne i deres tid. Det kommer tydelig frem gjennom «Rastløs»-utstillingen at de påvirket hverandre hva gjaldt motiver, fargebruk, strøk og teknikk. En av mine første proklamasjoner til min museums-venn var: «Jeg føler meg lurt! Jeg trodde Munch var så original med sitt uttrykk! Dette ligner jo svært mye.» Hvorpå museums-vennen, kunsthistoriker og kulturelsker sier: «De påvirket hverandre svært mye. Kritiserte hverandres kunst. Stjal og inspirerte.»
Karsten var inspirert av både Van Gogh, Matisse og Cézanne, og prøvde ut alle deres maleriske uttrykk i tur og orden. Det virker til at rastløsheten gjorde at han ikke falt til ro med én stil, og dyrket ikke fullt ut sitt eget, unike formspråk, og er kanskje glemt av ettertiden av den grunn? Han er en slags malernes potet. Karsten lagde mange parafraser av kjente verk, altså kopier, men at han la til sitt eget. Kanskje originalitet ikke var så viktig for ham? Han fremstår som en ivrig student som jobber seg gjennom datidens maleteknikker i Europa.
I flere av hans egne verker ser man motiver som kunne vært Munch, som i Badende gutter fra 1913 og Tæring/Tuberkulose fra 1907 som minner om Munchs Kunstnerens søster Inger fra 1892. Men ett aspekt av kunsten til Karsten slår meg som utpreget hans eget, nemlig fargene. Kunstkritiker Jappe Nilssen, også Karstens samboer på et tidspunkt, omtalte Karsten som den beste koloristen. I portrettene av flere fremtredende menn i hans tid, som Doktor Bjarne Eide, Rolf Stenersen og Jappe Nilssen, som Munchmuseet har plassert på samme vegg – er det en sterkt fortellende, psykologisk og innsiktsfull palett som er brukt. Særlig portrettet av Doktor Bjarne Eide har en psykedelisk og pulserende nerve – med impresjonistiske strøk som maler frem en slags gangster-cowboy i kalde farger.
Like mye innsikt har dessverre ikke Ludvig Karsten når han portretterer det motsatte kjønn. De intellektuelle i denne tidsalderen var kjent for å ta et oppgjør med et konservativt og restriktivt kvinnesyn. Karsten maler mange kvinner i konservativ stil, hvor de sitter som del av et interiør, som et stilleben, med vakre klær på et kjøkken eller i en badeseanse og steller seg. Han har også mange divaer og kjendiser i sin tid, med en ganske tradisjonell palett og oppsett. De er kledd i pene, borgerlige antrekk og poserer for maleren, nesten som i en motereportasje i et magasin.
Ett motiv på denne veggen skiller seg imidlertid ut: Stående kvinne fra 1918. Verket het tidligere Rumerinnen, og hentyder til en etnisk identitet, skriver museet på veggen. Her ser vi en sterk karakter som utstråler forbi det objektive laget av en forventet kvinnekarakter. Et glimt i øyet, en freidig hatt og fargerik kåpe signaliserer en form for opposisjon mot konvensjon.
