Artikler forfattet av

Isak Hærem

Etter at han hadde ringt og avlyst møtet, ble Anders sittende rett opp og ned foran skrivebordet. Han tippet kontorstolens bevegelige sete litt bakover, og i godt bakoverlent stilling låste han det fast. Forutberegnelighet, tenkte Anders, var en menneskelig tanke, for selv om han regnet med at han kom til å møte Gunvor for en øl samme kveld, var det ikke sikkert. Han kunne bli påkjørt på vei til bussen, bussen kunne krasje – eller hva som helst. Kanskje, tenkte ...
Det var jo ingen tvil om at de hadde forsøkt. Samlivsterapeuten hadde kalt det kommunikasjons­svikt, at Anders hadde en annen måte å sørge på enn Sofie, og at selv om Anders ikke viste samme sorg, så betød ikke det at han følte mindre sorg – for alle måtte sin måte å sørge på, hadde terapeuten sagt. Da nyttet det ikke for Sofie, hadde samlivsterapeuten fortsatt, å skulle fortelle Anders at han ikke sørget nok, at han ikke var tilstrekkelig trist ...
Bussen passerte en kirke, og gravstøttene brakte begravelsen frem i tankene hans. Det hadde møtt opp en enorm mengde mennesker, massevis av mennesker han aldri hadde møtt før, eller ikke kunne huske å ha møtt, eller kanskje bare hadde møtt én gang. Kirken var full. Det var vakkert, tenkte Anders. Folk, da de skulle overrekke Anders og Sofie noen påkrevde ord, hadde sagt slikt som at de sørget med dem, eller at de ikke selv kunne ane hvordan det føles, ...
Landskapet Anders gikk gjennom, hadde, da de flyttet inn, vært grisgrendt, men med tiden kom flere hus til, og med dem også hekker av tuja og andre invaderende vekster. Med folkene hadde også busstilbudet blitt bedre, men ikke mer enn at det ville vært vanskelig for Anders å arbeide skift, noe Sofie hadde gjort og som hadde ført til at de hadde hatt bil, en eiendel som i sin tur hadde fått dem til å bygge et skur, tenkte Anders. ...