Artikler forfattet av

Isak Hærem

Stort mer enn et øyeblikk hadde ikke leppene deres rørt hverandre, men siden kysset var mer enn en vanlig berøring, et helt annet ritual enn en håndhilsen, kunne Anders si til seg selv at nå svevde han. Den rå, kroppslige fornemmelsen av et så nært øyeblikk, gjorde at hjertet hans hamret som besatt, og det var først etter et grundig svelg at han fikk samlet seg nok til å si noe. Gunvor stod rett overfor ham med hendene som stadig ...
Det måtte være henne, tenkte Anders da han kom rundt hjørnet. Det var kanskje femti meter bort, det var mulig at skodden hadde lettet litt, uansett tenkte han at det måtte være henne, at det var hun som stod utenfor og så etter ham. Hun kikket iblant ned på telefonen som hun holdt i hånden, hun dreide hodet til begge sider, så Anders måtte tenke at hun ikke var sikker på hvilken side han kom fra, han hadde fortalt henne ...
Det var ikke helt opplagt, syntes han, hva det ville si å skulle dele minnene sine med en annen. For selv om han skulle ha tenkt på det, ville det ikke ha vært spesielt talende for Gunvor om han hadde tatt med en av Ingrids leker, en kosefille som hun hadde bitt litt i stykker eller den lille kosebamsen som han etter en sær ulykke hadde vært nødt til å reparere ved å sy armen fast igjen, et lite stykke ...
Det er mange former for ord som kan trøste. De første trøstende ordene vi hører, kommer fra mor eller far mens vi er bittesmå. Etter hvert som vi vokser opp, blir det imidlertid vanskeligere å få høre trøstende ord eller å sikre seg mors betryggende natta-kyss.  Dikt kan være kilde til mangt – også trøst. Noen ganger iscenesetter dikteren selv en trøstescene, slik som i første fragment vi har overlevert fra Sapfo. Der ber dikteren Afrodite, kjærlighetsgudinnen, om å komme ...