Artikler forfattet av

Isak Hærem

Men han hadde aldri svart hverken med spydigheter eller med sannheten, tenkte Anders. Hver gang hadde det endt med at han stod der og så på personen som hadde spurt ham. Avstanden, tenkte Anders, mellom det som var bak hans egne øyne og det han kunne fornemme gjennom øynene til den andre, gav ham en følelse av at selv om han strakk ut hånden og forsøkte, kunne han ikke røre ved disse menneskene, og han hadde tenkt at om man ...
For han hadde jo faktisk også hatt andre grunner enn det fysiske, tenkte Anders. Når han snakket om kroppslig avstand, så var det ikke et rent kroppslig fenomen. Avstanden satt i hodet, tenkte han og gløttet opp på festningsmuren som med sine kampestener ruvet over ham. Når de gikk forbi hverandre der i leiligheten, var det hvordan de vekslet stille blikk og tingene de tenkte som utgjorde avstanden som hadde vokst frem mellom dem. Utad var den fysiske nærheten nokså ...
Nærheten hadde vært en forutsetning for kroppslig intimitet, tenkte Anders. Og det burde vel vært en form for varselsignal om hvordan det stod til mellom dem, tenkte han, da Sofie sa at hun ikke følte seg nær nok til at hun hadde lyst til å gjøre noe, men han hadde ikke tatt noen grep, han hadde ikke tenkt at nå var det nødvendig å handle raskt for å hindre at de gled så langt fra hverandre at å lappe hullet ...
De hadde mistet nærheten, tenkte Anders. All kroppslig nærhet mellom ham og Sofie hadde blitt borte. Det hadde han på et vis glemt, tenkte han og trykket på knappen som påkalte heisen, eller kanskje han snarere hadde fortrengt det. Etter den siste kvelden før morgenen, tenkte han, hadde de ikke vært intime en eneste gang. Hele prosessen måtte vel ha tatt bortimot et år, tenkte han, et ulidelig langt og lidelsesspekket år. Det var vanskelig å finne et eneste lyspunkt ...