Ytringsfriheten er atter under press i Vesten, med krav om nasjonale blasfemiparagrafer, EU-lover som prøver å begrense «desinformasjon» og «hatefulle ytringer», og sensur av bøker fra republikanske lovgivere i USA. Vi står således ved et skjebnesvangert veiskille: Skal vi velge sannhet, rasjonalitet og fredelig konfliktresolusjon, eller dogmatisme, propaganda og vold?
Demokrati uten ytringsfrihet er som et slag sjakk uten brikker eller et sykkelritt uten hjul. Kan man ikke ytre seg fritt, er resten detaljer.
Ideen om at man skal tolerere meninger man oppfatter som usanne, moralsk forkastelige eller endog skadelige, er ved nærmere ettersyn av en høyst kompleks og kontraintuitiv art.
Dermed representerer kulturer som (relativt sett) har verdsatt den åpne samtale et skjørt unntak i menneskeartens historie. Et unntak som tilfeldigvis er forbundet med sivilisatorisk høye epoker, som den greske antikken, Tang- og Song-dynastiene i Kina, den islamske gullalder, eller Vesten etter opplysningstiden.
Æraer med indekser av forbudte bøker, er på den annen side kjennetegnet av stagnasjon, troen på absurditeter, og moralske uhyrligheter.
Om den offentlige diskursen virkelig skal renskes for «desinformasjon» og «hatefulle ytringer», melder det seg spørsmål om hvem som skal definere disse begrepene. Svaret er nødvendigvis dem som sitter med den institusjonelle makten. Altså styresmaktene.
Et slikt samfunn ville ganske enkelt være et gravkammer for demokratiet.
Det var resonnementet til Jürgen Habermas at ytringsfriheten sikrer at avgjørelser fattes på rasjonelt grunnlag, fremfor på basis av tvang eller propaganda. Hannah Arendt var inne på noe tilsvarende: Mister borgerne muligheten til å utfordre makten, vil sannheten avløses med propaganda – og demokratiet med tyranniet.
Som John Stuart Mill skriver i Om Friheten (1859), er ingen i besittelse av den fulle og hele sannheten. Selv om man besitter mesteparten av den, er det fremdeles behjelpelig å bli eksponert for motstående argumenter, skulle man ønske å fordrive gjenværende usannheter.
Attpåtil i tilfeller der man har fullstendig rett, vil ifølge Mill motstand fordype vårt inntrykk og forståelse av sannheten:
«Det særegne ondet ved å bringe uttrykk for en mening til taushet, er at det er å plyndre menneskeheten; ettertiden så vel som den eksisterende generasjonen; de som er uenige i oppfatningen, enda mer enn de som har den. Hvis oppfatningen er riktig, blir de fratatt muligheten til å bytte feil med sannhet; hvis de tar feil, mister de det som er en nesten like stor fordel, den klarere oppfatningen og det livligere inntrykket av sannheten som produseres ved dens kollisjon med feil.»
Det er umulig å kjenne sannheten a priori. Dermed er ytringsfriheten en avgjørende prosess for å tilnærme seg sannheten. Ideologer finner åpenlyst den slags overflødig, fordi de i sin infantilitet for lengst mener å ha ankommet den. De begynner med konklusjonen, og stabler deretter opp argumentasjonsrekken, fremfor vice versa. De som betviler deres dogmatiske tro på mirakler, hekser, eller at samfunnet er fullt av biologiske skapninger fanget i feil biologisk kropp, er onde kjettere som fortjener å bli kneblet.
Hva disse ideologene ikke later til å ta innover seg, er at det finnes et hav av mennesker der ute med en like lidenskapelig overbevisning som dem selv – bare motsatt rettet. Det innebærer at sensuren de åpner opp for, en dag kan komme til å innhente dem selv.
John Miltons poeng i Areopagitica (1644) forblir derav like aktuelt den dag i dag: Der hvor det ikke utkjempes en pennens kamp, vil en sverdets kamp utkjempes i stedet.
Ytringsfriheten er nemlig først og fremst en prosess av fredelig konfliktresolusjon. De som undergraver denne prosessen, bereder grunnen for konfliktresolusjon gjennom dominans, undertrykkelse, propaganda, sverting og vold.
En UNESCO-analyse (2023) av 180 land bekrefter at et høyere nivå av ytringsfrihet er positivt korrelert med øvrige menneskerettigheter, inklusivt fred, stabilitet og fraværet av politisk vold og tortur.
Da må en nesten bestemme seg for den mest effektive metoden for å nå fram til sannheten og det gode samfunn: Er det gjennom at argumenter og bevis veies opp mot hverandre i et fritt markedet av idéer, eller ved å denge hverandre i hodet med klubber?
Observasjonen som underbygger den demokratiske fredsteorien lærer oss at ytringsfriheten har en stabiliserende virkning ikke bare intranasjonalt, men også internasjonalt: Fullverdige demokratier går nesten aldri til krig mot hverandre.
Den russiske angrepskrigen i Ukraina har for eksempel blitt opprettholdt takket være statskontrollert propaganda fremfor et fritt og åpent ordskifte.
I 1980 raste debatten om hvorvidt den franske akademikeren og Holocaust-benekteren Robert Faurisson skulle få uttrykke seg fritt. Professor Noam Chomsky – en jøde og bauta på den intellektuelle venstresiden – sammenfattet den gang prinsippet av ytringsfrihet som følger:
«Goebbels støttet ytringsfrihet for synspunkter han likte. Det gjorde også Stalin. Om du virkelig tror på ytringsfrihet, så tror du på ytringsfrihet for nettopp de synspunktene du forakter. Ellers er du ikke i favør ytringsfrihet.»
Vanskeligere er det ikke.
