– Er det rasjonelt å tro at man kan designe et samfunn ut ifra rasjonelle teorier? | Kulten av rasjonalitet

Skrevet av Kåre Jørgensen | 21. januar 2025

I moderne tid har en svært innflytelsesrik idé vært at samfunnet skal være rasjonelt basert. Men er det rasjonelt å tro at man kan designe et samfunn for virkelige mennesker ut ifra rasjonalistisk uttenkte teorier?

Rasjonalitet er veldig viktig. Jeg er selv svært opptatt at ting skal gi logisk mening, og at prinsippene for logisk tenkning burde følges nøye og konsekvent i filosofi og debatt. En av mine favorittenkere er Aristoteles, som var svært rasjonell. En idé som har vært underliggende i en del av moderne tankegang går ut på at dét i samfunnet som ikke (ved første øyekast) er basert på rasjonelt uttenkte prinsipper per definisjon er verdiløst og skal forkastes. Dette til tross for at samfunnet består av mennesker med følelser.

Tankesettet det er snakk om er på et vis en slags nihilistisk rasjonalisme som brukes til å forkaste alt som ikke lett kan forklares ut fra dets premisser. Og dette tankesettet har også bidratt til å gjøre vår verden så fattig i estetikken. Estetisk sans er irrasjonell, i den forstand at det ikke er bevisst tenkt ut. Men samtidig er det slik at menneskelig psykologi på mange måter er irrasjonell, og mange som tror de er svært rasjonelle er ikke nødvendigvis det likevel.

Blanke ark

Tittelen til dette innlegget refererer til kulten som ble satt opp av de radikale franske revolusjonære jakobinerne, som innførte en kult av rasjonalitet (Culte de la Raison) for å erstatte katolisismen som Frankrikes statsreligion. Den ble etter en stund modifisert av Robespierre til Culte de l’Être Supreme (Kulten av det høyeste vesen). De radikale jakobinerne utrensket de mer moderate reformatorene (giljotinerte mange av dem), og bega seg ut på et nytt utopisk prosjekt.

Frankrike under det tidligere eneveldet hadde så definitivt trengt reform, men jakobinerne gikk adskillig lenger enn som så. Det de ønsket var å erstatte alt som ikke var rasjonelt uttenkt med noe som var det. De utviklet en besettelse om å omforme alt fra grunnen av. Alt som ikke var innført med utgangspunkt i rasjonell planlegging skulle revurderes.

Ordnede former

De oppfant metersystemet (inkludert liter og kilo osv.), for å systematisere alt med utgangspunkt i titallsystemet. De laget også en ny klokke, med 10 timer i en dag og 100 minutter i en time. De innførte 10 dager i en uke og 3 uker i måned (men fortsatte med 12 måneder i et år). Dette blir 360 dager i året, som jo er 5 dager mindre hva jorden faktisk bruker på å gå rundt solen i virkeligheten. De la derfor til 5 festdager for at det skulle gå opp.

Kåre Jørgensen er utdannet historiker og driver YouTube-siden Kåres historietime. Foto: Privat

De fjernet den kristne tidsregningen og erklærte at 1792 var år 1. De fjernet de romerske navnene på månedene og fant på nye. De tegnet om den interne inndelingen av landet, og fjernet de urgamle provinsene, som Champagne, Provence, Lorraine, Normandie, Bretagne osv., og tegnet landet inn i nye departements som skulle være cirka like store geografisk, med den hensikt å gjøre alt mer ordnet og homogent (de valgte heldigvis bort et forslag om at disse departements skulle være kvadratformede, selv om det ville passet holdningene deres).

Hva var tankegangen som lå under dette? Tanken var at alt som hadde blitt gradvis til over tid, uten å ha blitt rasjonelt designet utfra en uttenkt plan på et kontor, var verdiløst. Den følelsen av tilhørighet som for eksempel en vanlig bonde i Normandie ville hatt fra å være normanner og katolikk ble avvist som den irrasjonelle arven fra en tid som nå skulle begraves. Jeg tror mange lesere vil kjenne igjen disse grunnholdningene fra vår egen tid. Tankegodset som preget jakobinerne i denne tiden har vært en svært viktig påvirkningskraft i den intellektuelle utviklingen i Europa siden 1700-tallet, og i stadig økende grad over tid. Flere av disse endringene fra revolusjonen ble siden reversert, men den underliggende filosofiske tendensen fortsatte å komme opp igjen senere.

[Denne teksten inngår i Sivilisasjonens spalte Filosofiske smuler, som er tekster som tar for seg ulike filosofiske emner på en knapp og klar måte.]

En irrasjonell forakt for det irrasjonelle

Men hva var grunnen til at jakobinerne ønsket dette? Og var forakten for alt som ikke var rasjonelt uttenkt i seg selv rasjonell? Forakt er jo en følelse. For meg virker dette derfor som en irrasjonell forakt for det irrasjonelle. Det at noe er ikke er rasjonelt uttenkt er jo ikke en rasjonell grunn til å ikke ha noe som ikke har negative konsekvenser i virkeligheten. Om Frankrikes provinser har ulik størrelse skader det ingen, men å komme fra en provins med en lang og distinkt historie og lokale tradisjoner har emosjonell betydning for folk, og gjør dem mer rotfestet. Men i den moderne, nihilistiske tidsalderen som har oppstått avvises det som gir folk mening. Det ansees som verdiløst i den grå moderniteten.

Dette gjelder selvsagt også i den kulturelle verden, hvor den moderne grå, byråkratiske ordenen aktivt angriper mening, og promoterer det som aktivt angriper den. Hele hensikten med moderne eller abstrakt kunst er destruktiv. Det handler om å promotere meningsløshet ved å si at en banan teipet på en vegg, eller et utstilt urinal, har like mye eller lite mening som verkene til Rembrandt eller Michelangelo. I arkitekturen ser vi hvordan ønsket om pen estetikk avvises fordi det handler eksplisitt om å appellere til følelser, i en verden hvor det ikke lenger skal tillegges verdi i seg selv. Etter hvert som at det moderne byråkratiet har vokst frem som den dominerende klassen, har den filosofiske strømningen som tilsier at alt skal være rasjonelt planlagt fått anledning til å feste sitt grep om samfunnet i økende grad over tid.

Kun i teorien

Dette tankesettet er selvsagt noe som appellerer til et byråkratidominert samfunn, ettersom det blir byråkratiets jobb å bygge det rasjonelle systemet, og administrere det. Da får de noe å gjøre, og underbevisst er nok dette også noe som (ironisk nok) gir dem en følelse av mening, i og med at de får lov til å konstruere denne nye og mer fornuftige verdenen (slik de ser det).

Problematiske aspekter ved denne tenkemåten har stadig blitt klarere etter hvert som det har blitt eksperimentert med, som for eksempel hvordan planøkonomier ikke har funket hvor de har blitt prøvd. Dette er fordi menneskehjerner ikke er perfekte når det kommer til det å regne med alle uforutsette konsekvenser av planer som virker så rasjonelle og godt gjennomtenkte i teorien. Den virkelige verden er bare altfor komplisert for det.

Jeg tror ikke at de bevisst har vonde intensjoner. De tror at de gjør resten av oss en tjeneste. De føler at deres høyere formelle utdannelse gjør at de vet bedre enn resten av befolkningen. Men så har vi jo konsekvensene, fra fattig estetikk til Sovjetunionens planøkonomi. Mennesker er ikke robåter eller tannhjul, og er heller ikke blanke ark. Mennesker har instinktivt følelser, insentiver og søken etter mening, og disse tingene vil alltid prege menneskelige samfunn.

Å ønske at ovennevnte ikke er tilfellet vil ikke fungere, ettersom dette er hvordan virkeligheten uansett er. Det som derfor er virkelig fornuftig er å gi disse menneskelige behovene rom til å utfolde seg. Dette er selvsagt under den forståelsen at disse behovene kan ha gode og dårlige måter å utfolde seg på, og bør reguleres av rasjonalitet, etikk og andre faktorer i et sivilisert samfunn. En verden hvor rene følelser fikk fritt spillerom ville være hedonistisk og barbarisk. Derfor trengs en aristotelisk, gylden middelvei her.

Denne teksten gir uttrykk for skribentens holdninger. I stedet for å bli støtt av eventuell uenighet, oppfordres det til å skrive et dannet motsvar.

Balansegang

Dyder kan bli laster når de tas for langt. Rasjonalitet er en dyd, men kan bli en last når det blir hele basisen for et samfunn, uten hensyn til menneskenes instinktive behov. Rasjonell teori har en viktig plass, men bør i den virkelige verden samspille med andre kilder til kunnskap, som å faktisk lære fra det som organisk og empirisk har vist seg å fungere ut fra erfaring. Og det endelige formålet med samfunnet bør være å tilrettelegge for at folk kan leve mest mulig lykkelige og meningsfulle liv. Det som bidrar til dette bør tas hensyn til, i et fornuftig samspill mellom logikk, empiri, etikk og hensyn til følelser.

Hensyn til følelser er noe som vakker estetikk er en del av. Det beriker den menneskelige opplevelsen. Og for vanlige mennesker finnes det fortsatt objektive standarder for det, som ikke er rasjonelt uttenkt, men likevel er verdifulle for menneskene. Jeg tror også at menneskers naturlige lengsel for dette i økende grad vil gjøre at det prioriteres mer i fremtiden, fordi vi har sett alternativet.

Spørsmålet må besvares.  200 år etter urfremørelsen settes Beethovens storverk Missa Solemnis opp i Oslo ...
Melankolske fiolintoner om norske seterlandsdrømmer innleder pressekonferansen for Den Norske Stats kulturbudsjett for 2025. Stedet ...
I begynnelsen av mars lanseres en ny spalte her i Sivilisasjonen: «Hjelp, dette var morsomt». ...
I november publiserte Sivilisasjonen en reportasje om det meksikanske Naturalytelsesprogrammet (Pago en especie), som lar ...
Alt er omvendt i Frankrike, alt er alltid snudd på hodet, tenkte jeg amusert der ...
Det å skape en film om Munchs vekselvis stagnante og nervepirrende tid her på jorden, ...