Verdsettelsen av håndverk er mer enn en nostalgi rettet mot tiden da manuelt arbeid var mer nødvendig enn i dag. Håndverk er snarere av avgjørende betydning for oss som sivilisasjon, kultur og mennesker.
Den nåværende devalueringen
Vi lever i en særegen tid hvor flertallet av arkitekter ikke er i stand til å bygge bygningene de designer. Faktisk er mange av dem ikke engang i stand til å tegne dem, og er nødt til å stole på dataprogrammer for brorparten av illustrasjonene. Dette fenomenet er også gjeldende i kunstverdenen, hvor mange malere ikke kan male, flere komponister ikke kan spille det de komponerer, og en god del poeter mestrer å bruke hverken rim eller syntaks i sine dikt.
Man kan trygt konkludere med at håndverket på mange måter har avtatt både i verdsettelse og anvendelse – og dette er en utvikling som har pågått i generasjoner. Jeg er overbevist om at denne trenden er av negativ karakter, da den fratar oss muligheten til å dra nytte av de avgjørende verdiene som er iboende knyttet til håndverket.
Før man fordyper seg i betydningen av den manuelle kunnskapen og ferdighetene som utgjør håndverk, er det nyttig å kaste et kort blikk på de filosofiske ideene som bidrar til – den forhåpentlig midlertidige – devalueringen.
Tilbake til antikkens Hellas
Tippoldefaren min var arkitekt, men han kalte seg selv «byggmester». For ham var det ingen forskjell mellom hans virke som den kreative «kunstneren» og den utøvende håndverkeren. Da han kom opp med ideen til et hus, tegnet han det og instruerte snekkerne i hvordan de skulle bygge det. Noen ganger tok han selv hammeren fatt og snekret på huset.
Denne måten å tenke på, hvor kunnskap, erfaring og anvendt dyktighet utgjør håndverket, resonerer med det eldgamle greske uttrykket techne (τέχνη), som kan oversettes til håndverk, dyktighet eller kunst (som i «medisinkunsten»). Filosofen Aristoteles inkluderer techne som en av intellektets fem dyder, og definerte det som en tilstand som involverer sann fornuft som beskjeftiger seg med produksjon.
Skillet mellom kunst og håndverk
Innen filosofien er det i dag et tenkt skille mellom kunst og håndverk. Den britiske filosofen R.G. Collingwood (1889–1943) beskrev skillet som at «kunst» er et uttrykk for følelser, mens «håndverk» handler om å lage et funksjonelt sluttprodukt. Dessuten har en håndverker et klart definert mål, mens en kunstner ikke kjenner sluttresultatet av hans eller
hennes handlinger.
Noen sporer denne distinksjonen tilbake til 1700-tallets tenkere, som den tyske filosofen Immanuel Kant (1724-1804), og fremveksten av begrepet «Beaux arts», som ble definert av Charles Batteux (1713-1780), mens andre hevder at skillet har sine røtter i antikkens Hellas (i likhet med nærmest alle filosofiske diskurser). Relevante bøker om emnet er blant annet The Invention of Art (2001) av Larry Shiner og The Aesthetics of Mimesis (2002) av Stephen Halliwell.
Resepsjonen av idéen om kunst og håndverk som to ulike kunnskapsformer har mildt sagt vært i kunstens favør. Kunstneren som representerer ideene og følelsene er et favorittemne for filosofer. Mens selv den dyktigste håndverkeren ble «nedgradert» til det samme nivået som enhver manuell arbeider. Innenfor akademisk filosofi er det ikke uvanlig å stille spørsmålet «når blir håndverk til kunst?», som om det skal visse kriterier til for at håndverket skal nå det «høyere» kunstnivået.
Viktigheten av håndverk …
Uansett hvor langt tilbake man ønsker å spore kilden til det tilsynelatende skillet mellom kunst og håndverk, har ideen fått solid fotfeste. Det er ikke dermed sagt at det er en idé som holder vann. Jeg er sterkt overbevist om at håndverk er en type kunnskap og aktivitet som er grunnleggende verdifull og av høy viktighet.
Men hvorfor er det viktig? Noen ganger er de mest åpenbare sakene de vanskeligste å bevise. Her er et forsøk på å skissere noen argumenter for viktigheten av håndverk:
… for sivilisasjonen:
En sivilisasjon består av gjenstander formet av mennesker – bygninger, skulpturer, møbler og så videre. Det er selvfølgelig mye mer ved en sivilisasjon, men håndverksgjenstander er en viktig del av den. Til en viss grad gjenspeiler kvaliteten på håndverket kvaliteten på sivilisasjonen det ble skapt i. Uten å viske ut individets betydning og autonomi, kan man trekke den konklusjon at et samfunn ofte, men ikke alltid, har en rolle i å utvikle innbyggernes talenter. En sivilisasjon kan skape gode håndverkere, som kan skape stort håndverk, som igjen kan bidra til å skape en enda større sivilisasjon.
Forestill deg at du studerer historie og finner etterlatenskaper fra en tapt sivilisasjon, som til nå har vært helt ukjent. En av de få tingene du som arkeolog kan vurdere for å måle storheten til det tapte samfunnet på, er de gjenværende gjenstandene du finner. Finner du rester av skulpturer, bygninger og lignende – som imponerer deg, er det naturlig å betrakte dette som en stor sivilisasjon.
Det er lett å forestille seg tankerekken som er beskrevet ovenfor: hvis det de utrettet var fantastisk, var nok resten av samfunnet fantastisk. Dette er ikke et logisk, men snarere et empirisk argument.
… for kulturen:
Håndverk krever nyttig kunnskap om hva som er nødvendig for å lave et ønsket produkt. Hvis kunnskapen om hvordan noe lages forsvinner, forsvinner verdsettelsen av det parallelt. Det er naturlig å ta bedre vare på en jakke du har sydd selv enn en jakke du kjøper i butikken på tilbud, fordi du vet hvor mye arbeid som ligger bak. Og vice versa. Når jeg vet hvor vanskelig det er å spille piano, ser jeg mer grunn til å beundre en pianovirtuos. Gjennom håndverket, og kunnskapen og ferdighetene som følger med det, lærer man verdien av ting.
Og hva er det mest sannsynlig at man tilegner seg mer kunnskap om, det man beundrer eller det man forakter eller er likegyldig til? Jeg vil argumentere for førstnevnte. En kultur som verdsetter håndverk vil lettere havne i en positiv spiral, hvor kunnskap fører til beundring, som igjen fører til ønsket om mer kunnskap.
… for mennesket:
Til slutt har vi kommet til det viktigste filosofiske emnet av dem alle: ens liv og hvordan det leves. Å praktisere et håndverk krever kunnskap, tålmodighet, oppmerksomhet og ferdigheter, som alle kan være positive trekk ved ens selvutvikling. Dessuten kan det å praktisere et håndverk bringe en nærhet til og verdsettelse av noe utenfor en selv. Det er viktig for mennesket å verdsette både seg selv og andre, det vil si å rette sin verdsettelse henholdsvis innover og videre, men det er også viktig å kunne verdsette sine omgivelser, det vil si å rette den utover.
Det kanskje viktigste ved håndverket er potensialet det har til å bidra til å oppleve både fornøyelse og meningsfullhet når man utøver et håndverk. En god håndverker skaper noe som ikke bare er nyttig, men også harmonisk og forholdsmessig, enten det er for seg selv eller andre. Meningsfullhet i form av å leve et godt liv kan på mange måter oversettes til det eldgamle greske uttrykket for «lykke», eudaimonia (εὐδαιμονία). Nå er ikke håndverksutøvelsen tilstrekkelig alene for å oppnå det gode liv, men det har potensial til å bidra til det.
