Her og nå består verden av mennesker med egen vilje og forstand som, hvis de ønsker, kan se tilbake på ting fra tidligere tider og imitere dem hvis de liker dem, skriver Kåre Jørgensen.
Når modernismen diskuteres er det et vanlig poeng fra dens tilhengere at på grunn av det året vi er i så kan vi bare ikke gjøre noe som assosieres med tidligere tider. Her vil jeg argumentere for at det jeg velger å kalle argumentet fra det nåværende årstall er en logisk fallgruve.
Fremskrittstroende
«Vi lever jo i 2025!» (eller en annen måte uttrykke tanken bak det på) er et argument de fleste vil ha vært borti i debatten mellom modernismen og det klassiske, og en rekke andre debatter og. Argumentet fra det nåværende årstall bygger på en underliggende antakelse hos den som sier det om at verden uunngåelig beveger seg i en bestemt retning, og at motstanderne kommer til å huskes som de som var på «feil side av historien».
Det er en antakelse om at endring gjennom historiens gang per definisjon må være endring til det bedre. Hva enn som kronologisk har erstattet noe som kom tidligere må derfor etter denne tankegangen automatisk være bedre enn hva enn det erstattet. De som argumenterer fra dette utgangspunktet anser gjerne seg selv som svært rasjonelle, og vanligvis sekulære, uten å se motsetningen mellom dette og det å anta at kosmos er skjebnebestemt til å bevege seg i retning av hva enn de vil ha.
Basisen er ikke 100 prosent irrasjonell. Basisen er Vestens reelle fremgang på mange fronter siden renessansen, og særlig siden den industrielle revolusjon, men bygger på en tvilsom antakelse om at dette var uunngåelig, og ikke et produkt av spesifikke historisk betingede forhold i vesten i dette tidsrommet. Antakelsen er for så vidt lett å forstå: Når man ser tilbake på historien, ser man bare hva har skjedd, og ikke like enkelt hva som kunne ha skjedd, og dermed kan alt som har skjedd fremstå uunngåelig. Og i dette har også noen lagt moralsk verdi.
Dermed har en sideeffekt av den fremgangen vi har hatt på områder som vi alle er enige om at er objektivt forbedret (medisin, vitenskapelig kunnskap, materiell levestandard etc.), vært å skape den forenklede oppfatningen hos noen at alt som assosieres med en tid som kommer kronologisk senere må være positivt, og alt som assosieres med tider som kronologisk kom tidligere må være negativt. Den største synden i dette verdensbildet er å «gå tilbake». Da har vi nemlig reversert fremskrittet, hvilket er tabu.
De feilslåtte «opplyste»
Og inn i dette legger man også en underliggende tanke om at hva enn man selv vil ha, må uunngåelig komme, fordi verden skal jo automatisk bli bedre på alle måter. Når man sier «vi lever jo i 2025!» så mener man å peke på kalenderen og si «vi må jo ha kommet så langt at vi må ha fått viljen vår innen nå vel?!». Men det disse da ikke nødvendigvis tenker over er alle de tilfellene hvor dette har blitt sagt før dem de siste par hundre årene av folk som i sin tid mente at nye idéer var fremtiden, og tok feil. Argumentet fra det nåværende årstall bygger på en måte å se verden på som har stått sterkt siden opplysningstiden, og ble forsterket på 1800-tallet.
Etter Charles Darwins revolusjonerende bok «The Origin of Species» (1859) vokste sosialdarwinismen frem, og anså det som moderne, opplyst og vitenskapelig å påstå at noen menneskeraser lå nærmere apene enn andre. Utfra dette kom også eugenikk (inkludert idéer om sterilisering av de svakerestilte), som også ble ansett som fremtidsrettet og opplyst hos mange intellektuelle. Andre eksempler er både kommunisme og fascisme, som av sine tilhengere ble sett på som mer avanserte og moderne måter å organisere samfunnet på.
Modernismen i kunst og arkitektur kommer fra tiden hvor sosialdarwinisme, eugenikk, lobotomi og byråkratisk statlig organisering av samfunnet (i verste fall totalitære regimer) var ansett fremtiden av mange som anså seg selv som «opplyste». De totalitære regimene hadde forøvrig forferdelig arkitektursmak. Nazistene bygde grusomme grå blokkete bygg. De aller fleste av oss i dag er, med rette, glade for at flere av disse «nye, opplyste og fremtidsrettede idéene» har havnet på historiens skraphaug.
Men dette betyr også at idéer som ansees som opplyste og fremtidsrettede i dag ikke nødvendigvis kommer til å bli ansett slik i fremtiden, bare fordi tilhengerne tror det i dag. Men for mange er troen på at verden er på vei i en bestemt retning en sentral del av deres verdensbilde, og alle håper jo at verden skal utvikle seg på sikt i den rettingen de selv ønsker. Det er et naturlig psykisk behov for enhver som ikke vil se på fremtiden med fortvilelse, uansett hvilket ståsted de kommer fra.
Ikke alt er bedre nå
Roten til denne troen på fremskrittet er at mange ting faktisk har blitt bedre. Det er mange ting å ikke være nostalgisk for med tidligere tider, som for eksempel den manglende evnen til å kurere eller unngå alt fra infeksjoner til pest, som folk har dødd av i hopetall. Eller hvordan mange flere før døde i barndommen, døde av sult eller døde voldelig. Eller all den undertrykkelsen som også har funnet sted i tidligere tider. Men alle tidsperioder har sine positive og negative sider, og vår verden har også sine spesielle problemer som våre forfedre slapp, på mange forskjellige plan.
Mange vestlige land har svimlende høy statsgjeld som aldri verden kommer til å nedbetales, og som bare hoper seg opp for å finansiere de økende velferdsutgiftene i samfunn hvor de eldre utgjør en stadig større andel av befolkningen ettersom at fødselsratene fortsetter å styrte lenger og lenger nedover. Vi har unge som sliter med stadig større mentale helseproblemer, blant annet som en konsekvens av ensomheten i et samfunn hvor folk er mindre og mindre sosiale på tvers av de utviklede landene. Filosofisk har vi sammen med dette en verden av stadig mer meningsløshet generelt. Dette er for ikke å snakke om de potensielle fremtidige problemene med for eksempel miljøet eller med kunstig intelligens.
Man kan godt begynne å debattere hvilken tids problemer som er bedre eller verre, men det er ikke poenget. Poenget er at alle tidsperioder har sine særegne positive og negative trekk. De som bruker argumentet fra det nåværende årstall pleier gjerne å karikere sine motstandere som folk som mener at «alt var bedre før i tiden». Jeg tror aldri jeg har møtt noen som bokstavelig talt mener at alt var bedre før, men jeg får heller inntrykk av at det finnes en del som mener alt er bedre nå, og det stemmer heller ikke.
Verden er mer komplisert enn som så. Og dette betyr at vi kan se til andre tidsperioder og velge ut hva vi liker og ikke liker, og gjennom menneskelig fri vilje forsøke å lære av det gode mens vi lar det dårlige forbli på historiens skraphaug. Vi kan slik velge å bygge en fremtid hvor vi lar oss inspirere av det beste fra alle tider, og forsøker å harmonisere det. De som bruker argumentet fra det nåværende årstall antyder med argumentet at verden beveger seg én vei, og bruker det mot all motstand som lukter av tidligere tider, enten det gjelder folk som er kritiske til den moderne verdens estetikk eller folk som har andre tradisjonelle verdier og/eller religiøs tro, for eksempel, og er helt overbevist om at de selv kommer til å få heder og ære i fremtiden for å ha stått på «riktig side av historien».
Gå ikke glipp av nye artikler i Sivilisasjonen. Meld seg inn i vårt nyhetsbrev!
Skiftende tendenser
Men det er også tvilsomt om det er sekulære eller progressive krefter som faktisk kommer til å arve jorden på sikt. En ting er hvordan unge menn de siste årene beveger deg stadig mer til høyre, men en annen ting gjelder det tidligere nevnte fallet i fødselsratene. Et interessant trekk ved disse fødselsratene er at de går klart mer nedover blant progressive eller sekulære enn blant konservative eller religiøse. Hvor religiøse man er innen kristendom, jødedom eller islam (hvor ofte man går i gudstjeneste for eksempel) korrelerer innad i land over store deler av de mer velstående deler verden med hvor mange barn man får.
Dette gir mening, i og med at de av mer tradisjonelle eller religiøse verdier orienterer seksualiteten sin i større grad mot å stifte familie. Nivå av religiøsitet kan dermed se ut til å bli en evolusjonær fordel i en verden hvor de sekulære bruker prevensjon, som jo er interessant å tenke på. Men er det sikkert at dette klart viser til en konservativ eller religiøs fremtid? Nei. Vi kan ikke vite hvordan verden kommer til å utvikle seg på sikt. Det er langt fra sikkert i noen retning. Alle tendenser kan endre seg, noe som er et hovedpoeng i min kritikk av argumentet fra det nåværende årstall.
Mange som tidligere har spådd utfra tendensene i sin tid hvordan den fjernere fremtiden kommer til å bli, har tatt feil tidligere. Og det er nettopp dette som er en viktig tanke å ha i mente. Hvor vi befinner oss på kalenderen sier oss ingenting i seg selv hva slags verdier eller smak vi skal ha. Det er noe vi til enhver tid kan bestemme selv.
Vi kan velge kurs
Når det gjelder estetikken, betyr dette at bare fordi at de med innflytelse over kunst og arkitektur valgte å bevege seg bort fra de tradisjonelle standardene for ca. 100 år siden, så er vi ikke derfor nødt til å forbli på den samme kursen bare fordi vi kronologisk har beveget oss lengre bort fra tiden da klassiske standarder var dominerende. Her og nå består verden av mennesker med egen vilje og forstand som, hvis de ønsker, kan se tilbake på ting fra tidligere tider og imitere dem hvis de liker dem.
Fremtiden ligger åpen, og det er opp til nåtidens mennesker, og etterkommerne, å forme den slik de selv vil.
