– Vi har mistet troen på dette ideelle mennesket | En beretning om blindhet og lammelse

Utdannelse har blitt et løp man skal ut av. Dannelsen er tapt, skriver Julian Tepfers.

I dragkampen mellom teori og praksis i skolen har vi mistet syne av utdannelsens opprinnelige formål – å forme et komplett menneske.

«Teori» og «praksis» står på hver sin side i denne opphetede dragkampen om utdannelse hvis eneste utfall er å dra skolen ned. Ved å heve blikket over de politiske skillelinjene og mot ordenes opprinnelse, kan vi finne igjen nettopp et mer opprinnelig syn på utdannelse: Dannelsen. Da blir ikke spørsmålet lenger «teori eller praksis?» Svaret vil ligge i balansen «teori og praksis».

Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!

«Skolen må bli mer praktisk» er et kjent utrop i debatten om utdannelse. Men hva betyr det egentlig? Det ses på som noe aktivt der man bruker hendene. Opprinnelig betyr det «å utføre», fra det greske ordet praxis. Derfor er det ikke galt å assosiere praksis med hendene. Men det denne greske retur gir oss er en bevissthet om at noe faktisk må utføres. «Å utføre» betyr lite hvis det ikke er utførelsen av en idé.  

«Skolen må bli mer teoretisk» er gjerne motsvaret i debatten. Tolket på sitt verste er dette idéer fra gammelt av, løsrevet fra det virkelige liv. Men hva er ordets opprinnelige betydning? «Teori» er avledet av det greske ordet theorein, som betyr «å se». Det teoretiske tar altså for seg blikket. Men akkurat som «å utføre» er tomt uten et noe, så er «å se» like intetsigende uten noe å rette blikket mot.

Så kanskje teori og praksis ikke er motsetninger? Teori og praksis kan nemlig finne sitt noe i hverandre. Praksisens hender kan utføre det som teoriens blikk ser. Teori kan gi materie til praksis, praksis form til teorien. For filosofen Jean-Jacques Rousseau er dette samspillet selve hemmeligheten i en vellykket utdannelse. Å la hodet og hendene avveksle hverandre er sentralt i dannelsen av hans komplette menneske. Men teori og praksis må da nettopp avveksle hverandre, ikke avkoble hverandre.

I renessansens gjenoppdagelse av det greske nådde theorein og praxis sin mest perfekte syntese i «Renessansemennesket». Dette mennesket kunne både se og forme sin egen verden. I en av renessansens fremste skulpturer, Michelangelos David, finner man faktisk praxis og theorein hugget i sten. Davids hender og hode er nemlig proporsjonalt større enn resten av kroppen hans, et symbol på at det perfekte mennesket både har det forstående hodet og de skapende hendene. Renessansens ypperste ideal kan både se og utføre.

Vi har mistet troen på dette ideelle mennesket. Utdannelse har blitt et løp man skal ut av. Dannelsen er tapt. Det vi kan hente fra utdannelsens greske opprinnelse er selve troen på det komplette mennesket. Uten blikket er det praktiske mennesket blindt. Uten hendene er det teoretiske mennesket handlingslammet. Grekerne visste at det endelige målet med utdannelse var «kjenn deg selv». For å få til det må du bruke hele deg selv, både blikket og utførelsen.