Når en verden i endring gripes av de som ønsker å endre den, så er forandring uunngåelig. Overlater vi forandringen til andre, eller går vi selv i bresjen for den verden vi vil ha? skriver Julian Tepfers.
Regimer styrtes, statsledere fjernes, grenser bestrides, historien omskrives, uroen rår. Vi lever unektelig i en urolig tid. For en spennende tid for å forandre verden! Hvis vi bare visste hvordan… For når uroen nå kryper inn over landegrensene våre, så trenger vi en annen respons enn å tviholde på en stillestående verden av i går som sprenges i hendene våre.
Uro betyr energi. Det at ting skjer i verden er et bevis på at ting kan skje. Det at utenkelige ting skjer med verden er et bevis på at den kan forandres. Forståelig nok er dette en skremmende tanke for mange. Men den er kun skremmende fordi de flestes oppfatning av en god verdensorden er en verden i ro. Stillstand, et stillbilde av verden akkurat slik den er i dag, er det beste vi kan se for oss. Og når det er det beste vi kan se for oss, så er det det eneste vi ønsker. Da er det ikke rart at enhver forstyrrelse av denne dagdrømmen blir som et mareritt.
Men problemet er ikke uroen i seg selv, problemet er at det er kun de med onde hensikter som utnytter uroens energi. Hvis vi er våre gamle trygghetssøkende selv, så overlater vi all forandring i deres hender. Det er den virkelig skremmende tanken. Filosofen Leibniz tok selv tak i hvordan vi bør relatere til ondskapen i verden. I hans forsvarstale for vår verden og alle dens plager, konfronterer han oss med spørsmålet om ikke litt ondskap gjør at godheten trer frem mer tydelig. Forsterker ikke skyggen fargene? Vel, gjør ikke dermed all forverringen rundt oss veien ut tydeligere? Men ett spørsmål gjenstår. Hvem trer frem fra skyggene med godheten?
[Denne teksten inngår i Sivilisasjonens spalte Filosofiske smuler, som er tekster som tar for seg ulike filosofiske emner på en knapp og klar måte.]
Det at ting skjer, selve beviset på ting kan skje, bør være motiverende. I denne urolige tiden våkner vi hver morgen til nytt om at den verden vi har tatt for gitt ikke finnes lenger. Et pennestrøk endret en lov. En handling tok livet av en norm. En tale snudde opp ned på hvordan ting var. Hver morgen får vi bevist at alt kan forandres på et øyeblikk. Er det skremmende? Eller er det spennende? Svaret avhenger av uroens energi, og om vi viker fra den eller griper den ved hornene, temmer den til vårt verdensbilde, og lar det gode tre frem fra mørket.
Hver dag får vi bevist at dette er tiden for å gjennomføre endring. Vi kan velge å se på lidelsene isolert fra oss, eller vi kan ta Leibniz sin oppfordring på alvor: Lidelsene vi er vitne til forbereder oss på en større lykke. Men lykken kommer ikke av seg selv, og den finner ikke dem som stikker hodet i sanden. Vi må omfavne denne urolige tiden, for da kan vi være med å forme den. Når regelboken er revet i stykker og kastet nytter det ikke å klamre seg til den tomme permen. Da må vi heller dyppe pennen i uroens energi og være med å formulere den nye ordenen.
Når en verden i endring gripes av de som ønsker å endre den, så er forandring uunngåelig. Overlater vi forandringen til andre, eller går vi selv i bresjen for den verden vi vil ha? Det er spørsmålet. Skyggen brer seg over tiden vi lever i. Hva slags verden vil tre ut av mørket? Hvis bare de med gode hensikter var like flinke til å utnytte uroens energi som de med onde… Enhver som tror det er mulig bør være glad for å leve i en urolig tid.
