I vår samtid ser vi debatter som en kamp. Når kampen er over, deler vi oss opp og stiller oss bak den blødende kjempe som vi sympatiserer mest med. Hadde de handlet om sannhet, ville enhver debatt vært en felles anstrengelse for seier. Ikke for en av partene, men for sannhetens seier, skriver Roger Valestrand.
Det fantes en gang en tid hvor det var mulig å hevde at grunnleggende moralske prinsipper lå forankret i alle mennesker. Prinsipper alle kjente. Prinsipper som guidet mennesket mot et rettskaffent liv, på samme måte som soloppgangen starter ved verdens ende, men fører menneskets øyne mot sentrum.
I klartekst betydde dette at man anså det rettskaffent liv som noe alle mennesker kjente til. Et bilde dypt forankret i vår samvittighet. En lov skrevet i våre hjerter.
Det rettskaffne mennesket valgte ikke riktig for egeninteressens skyld. Ei heller som resultat av frykt eller strømninger i sin samtid. Mennesket valgte riktig fordi det var riktig. Og det som var riktig, var riktig for alle.
Etableringen av et seksuelt forhold til naboens kone, å håne Gud, eller drap på uskyldige, var like feil for meg som for deg. Det spilte ingen rolle hva vi hver især trodde på. Den utro vet at utroskap er feil. Håneren at håning er feil. Morderen at mord er feil.
Moralsk relativisme i praksis
De må gjerne hevde at dette er ny kunnskap, men det er en åpenbar løgn. Det finnes ikke riktig noen vaskeekte moralske skeptikere. Ei heller fullverdige moralske relativister. De som titulerer seg med disse titlene, holder sjelden lenger enn til den dagen noen stjeler plassen deres på bussen, eller forsyner seg av lunsjen deres, som de har satt sine initialer på og satt pent på plass i kjøleskapet på jobben.
For å parafrasere C.S. Lewis: To mennesker som krangler, er et underfundig skue. For den ene part gjelder det som regel alltid å bevise at man har blitt utsatt for urett – og det ville ikke være noen mening i slikt hvis ikke de to hadde en felles standard for hva som er rett og galt. Med andre ord: Det er ingen fornuft i å si at en fotballspiller har brutt spillets regler, hvis det ikke fantes felles spilleregler for fotball.
Mennesket levde en gang i en tid hvor man kunne hevde alle de ting som er ført i pennen ovenfor, og forvente at stort sett alle i hans samtid ville være enige.
Man kunne søke i de høyeste fjell, de dypeste daler, langs øde kyster og mektige skoger, men selv om man gjorde det til sitt livs opgave, ville man ikke finne mennesker som ikke kjente til de grunnleggende moralske prinsippene.
Jo, selvfølgelig ville man finne et eller annet unntak, akkurat som det finnes mennesker som er tonedøve eller fargeblinde. Ser man derimot menneskerasen under ett, var bildet av det rettskaffne liv malt i de samme farger, uansett om det stammet fra nord, sør, øst eller vest.
Du vil selvfølgelig også være i stand til å finne mennesker som dreper andre uskyldige mennesker, men samtidig vil de si at de kun ser sine egne som mennesker. Du vil finne mennesker som sier at de godt vet at de ikke skal stjele naboens kone, men at saken stiller seg annerledes, fordi de eier naboen. Når det gjelder å håne guddommen, vil du finne en tordenstorm av mennesker som ser det guddommelige i det skapte, i stedet for hos Skaperen.
Du vil derimot ikke være i stand til å finne et samfunn, verken nåtidig eller historisk, hvor du kan peke på en absolutt forskjell i moralhensyn. En absolutt forskjell i moralhensyn vil bety et land hvor folk ble beundret for å stjele. En by hvor mennesket var stolt av å svikte de som hadde vært gode mot det. Et fellesskap som la sin stolthet i å være egoistiske.
Dette vil være umulig for deg å finne. Derimot vil du se at ikke bare lever de evige moralske prinsippene hos alle, men menneskets evne til å finne listige omveier, påskudd eller knep for å unngå denne sannheten lever også. Menneskets tilsløring fjerner ikke hva som lever bak sløret.
[Denne teksten inngår i Sivilisasjonens spalte Filosofiske smuler, som er tekster som tar for seg ulike filosofiske emner på en knapp og klar måte.]
Når sløret blir til et teppe
I 2026 er sløret blitt til et teppe. Et mørkt teppe, og vi kan snart ikke annet enn å ane konturene av våre forfedres kunnskap og kosmologi.
I dag må man forvente at majoriteten av mennesker vil stille seg svært kritisk til at vi alle innehar en felles forståelse for de moralske fundamentene. Mange vil være rett ut uenig. Et rettskaffent liv er ikke det samme for alle. Hva som er rett, og hva som er galt, er en smakssak.
Nåtidens menneske er langt fra enig med seg selv om hvordan det skal forholde seg til drap, utroskap og hån. Det finnes så mye som tydeligvis beveger seg i grenseland. Som G.K. Chesterton så fint sa det, har vår rasjonalitet begynt å spise sine egne forutsetninger. Det som før var selvforklarende, har nå blitt til kontroversielle teorier.
Dagens «profesjonelle» etikere
La oss se nærmere på drap. I 2026 vokser hele generasjoner opp i en tid hvor man tar det for selvforklarende å ha friheten til å ta livet av barn, mens det befinner seg på det svakeste stadiet et menneskeliv eksisterer. Vi tar livet av barn mens det befinner seg i hva som før var det mykeste, varmeste og tryggeste stedet et barn kunne være; i mors mage.
I det «opplyste» Europa går debatten videre. Hvilke andre uskyldige liv kan vi ta av dage? Hva med syke og eldre? Aktiv dødshjelp seiler opp som friske menneskers løsning på syke menneskers problemer. Som troll i eske er alle syn om verdighet på jorden, det hellige liv, og sjelens utvikling under byrdens åk forduftet. En gang i tiden trodde mennesket på at de som hadde størst krav på beskyttelse og omsorg, var de hjelpeløse og de svake – i 2026 ser det ut som de har krav på minst.
Vi har blitt så sofistikerte vi mennesker at vi må legge frem bevis for at det er galt å myrde.
Det kan ikke herske stor tvil om at dagens «profesjonelle» etikere har tørket støvet av Frankenstein. De liker det de ser. De ser ham nå i et nytt og bedre lys.
Etikken som oppfinnelse
Jeg skal ikke late som jeg har innsikt i den «profesjonelle» etikers hverdag. Jeg vet de finnes, og at de finnes på steder som utøver stor innflytelse på vårt samfunn. Det som derimot åpenbarer seg, er deres syn på moral og etikk, for i «sivilisasjonen» anno 2026 er dette ting mennesket finner opp mens vi går. Det er ingenting som er gitt oss, som lovene som råder over matematikken. Vår fundamentale moralske overbevisning er et produkt av kultur, på samme måte som arkitektur og kunst. Hvis vi finner dem lite tilfredsstillende, så bytter vi dem ut med noen nye.
Ergo: Alle tidligere forestillinger om det hellige liv, og det grusomme i å frarøve noen dette, kan derfor forkastes når vi ikke lenger ser behovet for å ivareta dem. De representerer ingenting annet enn hva tidligere (og betraktelig mindre begavede mennesker) har funnet opp. Vi kan finne opp noe nytt. Noe som passer oss bedre. Noe som bedre reflekterer våre verdier, eller mangel på samme.
Et åpenbart problem er at om moral er oppfunnet i stedet for å være oppdaget, så vil forskjellige individer og forskjellige grupper oppfinne forskjellige moraler. Disse moralene vil ta utgangspunkt i hva som er mest verdifullt for individet og/eller gruppen, og de vil være like forskjellige som deg og meg. Når disse oppfunnede moralene møtes på slagmarken, vil det ikke være noen som helst mulighet for oss å definere hvem sin moral som er best. Det vil være som å sammenligne frisyrer – mens innsatsen er liv eller død.
I Chestertons ånd er vi nødt til å se at dette er absurd. På samme måte er det absurd å si at det hverken finnes sannhet eller usannhet i moralen. Det er like meningsløst som å si at det verken finnes sannhet eller usannhet i en trekant.
Det hadde vært skremmende nok om denne absurde «vi finner opp moral mens vi går»-forbannelsen som hviler over oss, kun kastet sitt mørke teppe over Europas såkalte intellektuelle. Det er derimot ikke tilfellet.
«Min moral» og «din moral»
«Min moral» og «din moral» er et språk som snakkes i det vide og brede samfunn. Det er et språk som læres til våre barn. Den moderne verdens største floskel er «du skal ikke tvinge din moral på andre». De som ytrer disse ord, er ikke klar over i hvor stor grad argumentet slår seg selv i hjel. Les det på nytt. På nytt. En gang til.
Den nye normen ser ut til å være noe i stil med: «Du må pålegge hva du vil, på hvem du vil, på det grunnlag du vil».
Som skoleskyteren Eric Harris så tydelig skrev på sin blogg: «Jeg mener at det jeg sier, til enhver tid er rett. Jeg er loven, om du ikke liker den, må du dø».
Som vår samtid gjør det, fant Harris opp sin egen moral. Han smidde den over helvetes flammer. Er du moralsk relativist, er det meningsløst å krangle med Harris. Glem ikke ditt mantra: «Du skal ikke tvinge din moral på andre».
Noen mennesker hevder at det en gang fantes en felles moralsk grunn å stå på, men at vi har mistet den. Her ligger det et snev av lys. Diskusjonen kan fortsette, selv om utgangspunktet er like hårreisende som å mene at vi også en dag kan våkne opp og ha mistet matematikkens lover.
Andre mennesker mener at den felles moralske grunnmur alltid har vært en illusjon, og at vi først nå er i ferd med å nedkjempe den. Hvor denne illusjonen stammer fra, finnes det så mange teorier rundt at det kunne fylt et lite bygdebibliotek.
Den mest ekstreme av disse er uansett verdt å nevne, fordi jeg til stadighet, til min forbløffelse, møter den. Mange mener at illusjonen har biologisk opphav.
Med dette mener de at illusjonen er biologisk i kraft av å være til stede i våre gener, for å sikkerhetsstille vår reproduksjon. For å sitere forskningen: Etikk og moral er en illusjon i beste David Copperfield-stil. Copperfield er her byttet ut med våre gener, som bak sceneteppet har sørget for å opprettholde illusjonen, for at vi skal ha anlegg for å samarbeide med hverandre.
Det blir meget mystisk når de samme forskere mener at det er viktig å bryte fri av denne illusjonen. Enda mer mystisk blir det, med tanke på hvordan noen noensinne skal klare det. Hvordan flykte fra et fengsel når du selv består av fengselets mur?
Utilitarismens fengsel
Blinde for arkitektene bak muren som bygges omkring oss, står mennesket i 2026 i hva som snart er luftegården i et nytt fengsel: utilitarismens fengsel.
Opphøyet av The New Yorker til «vår tids mest innflytelsesrike nålevende filosof», og med skulderklapp fra akademia som «den mest innflytelsesrike etiker i live», står Peter Singer.
I følge Singer, som i vår samtid ses som en høyt aktet filosof og etiker, er nytelse det eneste som innehar noen som helst moralsk verdi. Med andre ord er det vår forpliktelse å bygge en sivilisasjon som utrettelig søker nytelse, samtidig som det unngår smerte. Dette gjelder også for dyreriket. Dyr føler smerte, og skal derfor ikke drepes for menneskets nytelse. En «deform» baby må gjerne drepes, for «deforme» mennesker bidrar minimalt til samfunnets nytelse.
Videre sier Singer at et menneske gjerne må ha sex med en hund, med den viktige klargjøringen at det er nødvendig at begge parter nyter samværet. Han poengterer samtidig at mennesket ikke kan ha seksuelt samvær med en kylling, for det vil drepe kyllingen.
Utilitarismens fengsel har mange etasjer. Singer ser ut til å befinne seg i kjelleren, men i en verden snudd opp ned, så er det vel der man må forvente å finne kongen?
Pandemien som forvarsel
Under coronapandemien så vi konturene til hva som kan bli vår fremtid. Moral vurderes ut fra konsekvenser. Sendt i fengsel er intensjoner og prinsipper.
Det største gode for det største antall blir vår kjerneverdi. En handling som i seg selv er intuitivt problematisk, anses som riktig dersom totalnytten øker. Vi får et samfunn som aldri vil stoppe opp for å spørre: Er dette riktig i seg selv? Vi får et samfunn som kun vil spørre: Hva gir best samlet resultat?
Du trenger ingen stor porsjon fantasi for å se at et samfunn som vokser ut fra utilitarismens vugge, vil se seg selv i stand til å rettferdiggjøre urett mot enkeltpersoner hvis flertallet tjener på det.
Den godeste Chesterton må med skrekk se ned på oss fra himmelen, mens han ser at vi er i ferd med å miste synet av det faktum at nytte følger av det gode – det gode følger ikke av nytte.
Når det selvinnlysende blir provokasjon
I 2026 blir skremmende mange mennesker dypt provosert når man hentyder til loven som er skrevet i menneskets hjerter. Hurtig kan stemningen i rommet endre seg. Et hyggelig selskap kan bli forvandlet til ragnarok. Venner kan bli til fiender. Hvor denne provokasjonen har sitt opphav, er i seg selv dypt mystisk, og kunne fortjene et litterært verk i seg selv.
Vi befinner oss på et historisk merkelig tidspunkt. Vi befinner oss i en tid hvor ting som alle innerst inne vet, blir behandlet som en fremmed lære, som aldri nådde våre kyster. Orwell skrev at vi har sunket til et dyp hvor gjentagelsen av det selvinnlysende er blitt intelligente menneskers fremste oppgave.
Vi befinner oss i en tid hvor hva som før ble beskrevet som vanlig anstendighet, blir kalt for uanstendig. Dette har aldri skjedd før.
Menneskets sivilisasjon har vandret farlig nære portene til Hades mange ganger før, men aldri før har menneskets laster tatt plass i den moralske høyborg. Vi lever i en tid hvor kvinner som søker etter det flotteste bilde på enhver sivilisasjon – bildet av mor og barn i omfavnelse – og setter dette bildet tett på toppen av sitt verdihierarki, har blitt kalt for forrædere i landsdekkende medier.
Skulle man ta posisjonen at samfunnet ikke burde oppmuntre svært syke mennesker til å søke døden, da mangler man tilsynelatende medlidenhet.
Snakker man om sin ydmyke tro på at det finnes en Gud, en skaper våre hjerter søker etter, opphavet til alt som er sant, vakkert og godt – selve kjærligheten – blir dette sett på som en form for uhyggelig stolthet.
Den loven som er skrevet i menneskets hjerter, blir i 2026 sett på som umoralens fane.
I 2026 er alle de som tror at noe alltid er rett og noe alltid er galt, både dømmende og intolerante. Tragikomisk nok er dette det moderne, sekulære, vitenskapelige, opplyste samfunnets måte å fortelle oss at de har dømt oss, og kommet frem til at dette kan vi ikke tolerere.
Kjære venner. Det ser mørkt ut. Selv årstidens vintermørke fremstår mørkere. Tar man en malerpensel og svinger den gjennom luften etter mørkets frembrudd, tror jeg den blir fylt med en tone svart du aldri har sett før. Mørket kommer heller ikke snikende lenger. Før kunne jeg se det komme i horisonten. Nå er det som om det plutselig er der.
Troen på at det eksisterer en sannhet
Hva kan vi gjøre for å bekjempe dette mørket? Fanget innerst inne i avgrunnens mørke korridorer er det mye mennesket kan gjøre, men først og fremst må det orientere seg mot lyset. I kontekst av denne teksten er lyset et bilde på sannheten.
For det er sannheten som er motgiften til vår samtids moralske deformasjon: Jakten på den. Troen på at den eksisterer.
Sannheten finner man ikke om man søker noe for sin egen del alene. En uren, selvisk, avsporet nytelsestrang ødelegger menneskets evne til å lytte til virkelighetens språk. Dette forstår utilitarismen utmerket godt. Det er derfor menneskets nytelse er blitt samtidens høyeste dyd.
Vi må finne tilbake til en lidenskap som har bygd den verden vi lever i: lidenskapen i å forsøke å fatte de virkelige tings sannhet. For med denne lidenskapen blusser det opp et forbausende mot og samtidig en forbausende ydmykhet.
Mennesket må ha sannhetsmot. For den som snakker sannhet, vil aldri kunne beseires, uansett hvem han måtte stride med. Mot til sannhet handler om å ikke la en påstand bli viktigere enn dens argumenter fortjener. Frykt ikke avstand, og vær ikke så ivrig etter å få medhold. Søk etter glede uten lettferdighet. Modenhet uten å bli overlegen.
I vår samtid ser vi debatter som en kamp. Når kampen er over, deler vi oss opp og stiller oss bak den blødende kjempe som vi sympatiserer mest med. Den moderne debattredaktør ruller terning i landsdekkende aviser, mens vi ser ut til å tro at terningen er objektiv. Den moderne debatt handler ikke om sannhet. Hele vår samtids «idédebatt» handler ikke om sannhet.
Hadde de handlet om sannhet, ville enhver debatt vært en felles anstrengelse for seier. Ikke for en av partene, men for sannhetens seier. I den setting skylder vi den som tok feil den største takk, fordi feiltagelsen tjente til å gjøre sannheten tydeligere.
I 2026 tjener vi i stedet feiltagelsen. Vi tar det altfor bokstavelig, den gamle visdom om at det ikke finnes noe farligere enn å nærme seg et såret rovdyr. Vi har helt glemt at om rovdyret får slikket sine sår, så er sauene igjen i fare.
Er vi redde?
Jeg har en fornemmelse av at vi er redd for den. Ikke feiltagelsen, men sannheten. Vi vet den eksisterer der ute et sted, så vi bygger høye, stygge murer som vi gir flotte navn som «vitenskap» og «opplysning», for å holde den utenfor. Kun det som finnes på innsiden av murene, er vår sannhet. Som et intellektuelt Nord-Korea.
Vi er kanskje redde fordi vi vet at sannheten vil ta hele hånden om du serverer den lillefingeren. Sannheten vil hjelpe oss til å overkomme de ting som åpenbart ødelegger dagliglivet – men sannheten stopper ikke der. Sannheten tar oss til full behandling, og vi får mye mer enn det vi ba om.
Kanskje er det derfor vi forsøker å støte sannheten fra oss? Når vi «beregner omkostningene», som C.S. Lewis skrev det, ser vi at sannheten søker å gjøre oss fullkommen, koste hva det koste vil. Lidelse, død, sykdom – sannheten vil aldri la oss hvile før denne fullkommenhet er oppnådd.
La oss ikke være redd for dette. For selv om sannheten ikke nøyer seg med annet enn absolutt fullkommenhet, så vil den fryde seg over det første spede og svake forsøk du gjør i morgen på å finne den. Som George MacDonald påpekte: Alle foreldre gleder seg over barnets første forsøk på å gå, men ingen foreldre er tilfreds med det. De vil at barnet skal ha en stødig gange når de vokser til.
Sannheten er skremmende. Det er derfor den så ofte sier til oss: «Frykt ikke».
