Det er viktig å kombinere Vestens driv etter innovasjon og forbedring med å samtidig opprettholde en bevissthet om vår kulturarv, skriver Kåre Jørgensen.
Vi lever i en tid hvor Vesten virker usikre på hvem vi er, og hvor Europas innflytelse i verden er gradvis synkende. Hva er vestlig sivilisasjon? Hva er dens essens, dens styrker og dens svakheter? Og hvordan bygger vi på styrkene?
Hva er vestlig sivilisasjon? Hva karakteriserer den? Dette er et interessant og omdiskutert spørsmål som jeg følte for å gi noen tanker om her. Historisk har Den gamle verden bestått av flere større kulturelle sfærer som vi kan kalle sivilisasjoner. En sivilisasjon kan vi definere her som kulturelle sfærer over større områder over flere stater, som bygger på visse grunnleggende filosofiske eller religiøse premisser som vedvarer i det området over århundrer eller årtusener. Eksempler inkluderer islamsk sivilisasjon, indisk sivilisasjon (mye eldre enn det moderne forente India), øst-asiatisk (eller konfutsiansk) sivilisasjon, etc. Og vår egen sivilisasjon er jo den vestlige.
Noe som umiddelbart slår meg om vestlig sivilisasjon er at den må kunne sies å være usedvanlig dynamisk, som den som har produsert den vitenskapelige revolusjon, opplysningstiden, og den industrielle revolusjon, og på mange måter skapt det vi kaller den moderne verden. Men hvordan man skal beskrive og definere hva Vesten er for noe er kanskje en mer omdiskutert sak enn med noen annen sivilisasjon. Når begynte den? En tradisjonell forståelse er at den begynte i antikken, men når denne sivilisasjonen ble til noe som er mer gjenkjennelig for oss er mer av en vanskelig sak. De tidligste sivilisasjonene i verden begynte rundt store elever, fra Nilen i Egypt og Eufrat og Tigris i Mesopotamia, til Indus lenger øst, og Huang He helt på andre siden av vår eurasiske landmasse.
Sivilisasjonene i Midtøsten inspirerte grekerne i Europas sørøstlige tupp, og den hellenske sivilisasjonen var grunnlaget for romerne også. Romernes kultur var i stor grad en kopi av den greske, men romerne erobret store territorier og spredte gresk-romersk innflytelse ut i Vest-Europa. Romerriket delte seg i to, og den vestlige delen falt til germanske stammer. I antikken hadde også Kristendommen spredt seg rundt Middelhavet, og i etterkant av Vest-Romerrikets fall til germanerne så ble gresk-romerske, kristne og germanske impulser blandet sammen til grunnlaget for europeisk middelalder-kultur. En blanding av gresk-romersk og kristen innflytelse i Det bysantiske riket påvirket også etter hvert de slaviske folkene oppover på Balkan og Dneprvassdraget.
Gresk filosofi, romersk lov og administrasjon, kristen moral og metafysikk, germanske politiske praksiser osv. var alle elementer som påvirket den svært desentraliserte strukturen i middelalderens Europa, hvor makten var fragmentert mellom kongen, kirken, adelen og handelsfolk, og hvor samfunnet utviklet seg gjennom spenninger og konkurranse, både mellom land og mellom ulike grupper innad i landene. Etter hvert kom renessansen, og videre kom den vitenskapelige revolusjon, opplysningstiden og den industrielle revolusjon. Da opplevde Vesten en akselererende utvikling innenfor kunnskap og teknologi som er helt uten sidestykke i hele verdenshistorien. Samtidig utforsket europeerne resten av verden, og brukte dette teknologiske overtaket til å oppnå global dominans.
Et omdiskutert spørsmål er hvorfor akkurat vestlig sivilisasjon ble den globalt dominerende, ikke noen av de andre. En forklaring er Jared Diamonds bok Våpen, pest og stål, som forteller om et vestlig overtak med tanke på naturressurser. Dette har blitt kritisert for å være for deterministisk, og det kan påpekes at det var først i senmiddelalderen, og i akselererende grad frem mot første verdenskrig, at Vesten virkelig fikk overtaket. En annen forklaring er Niall Fergusons Sivilisasjon: Vesten og resten, som tar for seg seks institusjoner eller praksiser som gjorde at Vesten fikk et forsprang, hvor disse er konkurranse, vitenskap, eiendomsrett, medisin, forbrukerkultur og arbeidsmoral. En del av meg føler for å lage en syntese av disse, men jeg heller mest i retning Ferguson. Jeg tror også jeg vil vektlegge konkurranse og vitenskap som særlig sentrale, og tenke litt på hvor disse kom fra.
Hvis vi sammenligner Vesten med de andre store sivilisasjonene i Eurasia, så er det som sagt slående hvor dynamisk Vesten har vært, mens andre sivilisasjoner gjerne har funnet frem til en viss form, og fryst fast og mistet noe av kreativiteten. Vi ser det med hvordan for eksempel den ærverdige gamle kinesiske sivilisasjonen, som er årtusener gammel og har oppfunnet mye og vært imponerende på mange måter, stagnerte og omsider ble tatt på sengen av lille Storbritannia i Opiumskrigen (1839-42), fordi de hvilte på laurbærene og anså det som en naturlig innebygget lov i universet at Kina var overlegent og at maktbalansen sto stille. Kina ble da styrt som et stort byråkratisk imperium som verdsatte stabilitet over alt annet i årtusener. Det kan funke så lenge andre gjør det samme, og det gjorde de ikke.
Hva er essensen i vestlig sivilisasjon? Dette er et fascinerende spørsmål. Oswald Spengler, i Vesterlandets undergang, mente essensen var en umettelig trang til uendelig kunnskap, og dette gikk så langt at det mistet sjelen sin i prosessen. Han kalte den derfor «faustiansk». Jeg tenker selv at vi bør forsøke å opprettholde det dynamiske elementet uten å miste sjelen, og her vil jeg gå tilbake til denne kronologiske historien om hvordan sivilisasjonen vår utviklet seg ut fra ulike røtter. En rot er gresk-romersk filosofi, kultur, estetikk og juridiske og administrative praksiser og politiske idéer. En annen er jødisk-kristen metafysikk, moral og menneskesyn. En annen er politiske og juridiske praksiser fra stammene nord for Romerrikets grenser, med føydale relasjoner og ting-tradisjon («ting» som i forsamlingene). Og videre har vi også idéene som har oppstått langs veien, gjennom utviklingen av vitenskapen etc.
[Denne teksten inngår i Sivilisasjonens spalte Filosofiske smuler, som er tekster som tar for seg ulike filosofiske emner på en knapp og klar måte.]
Gjennom Vestens historie utviklet vi denne trangen til uendelig kunnskap og fremskritt som i økende grad har karakterisert oss langs veien. Men samtidig som vi har forandret oss en god del opp igjennom historien, har vi også det fellestrekket med andre sivilisasjoner at sivilisasjonens røtter har fortsatt å være relevante, og forblitt de røttene som sivilisasjonen har vokst opp fra med tanke på sine underliggende antakelser. Vi har arvet den filosofiske nysgjerrigheten til antikkens grekere. Vi har arvet idéen om det ukrenkelige menneskeverdet fra kristendommen, som var en idé som ville vært fremmed på mange måter for Europas tidligere kulturer (se gjerne boken Dominion av Tom Holland for noen betraktinger om det aspektet). Og derfor mener jeg også det blir problematisk å dyrke forandring for forandringens skyld, på en måte som forsøker å kutte Vesten fra sine historiske røtter som et mål i seg selv.
Det er nettopp der at Vestens store styrke kan bli dens store svakhet. Lik som Kinas verdsettelse av stabilitet ga mening og tjente Kina i mangfoldige århundrer frem til det ble en svakhet da andre gikk forbi dem, ville det også være feil av oss i Vesten å vektlegge forandring, og utvikling for utviklingens skyld, slik at vi mister kontakten med røttene. For å illustrere kan vi tenke på et individ. Når et individ er misfornøyd med tanken på å stagnere i livet, men heller vil bruke sine gaver til å bli en bedre versjon av seg selv, og utfra den basisen er i kontinuerlig utvikling så er det bra. Om han derimot oppfinner en ny identitet hver uke med den hensikt å kontinuerlig ta avstand fra hvem han var uken før, så er han gal. Det samme gjelder sivilisasjonen vår kollektivt. La oss ikke gå i den fellen.
Det er derfor det er viktig å kombinere Vestens driv etter innovasjon og forbedring med å samtidig opprettholde en bevissthet om vår kulturarv. En filosofisk tradisjon jeg selv finner interessant er den som går fra Aristoteles via St. Thomas Aquinas, om å ta utgangspunkt i den fysiske observerbare verden og tolke den gjennom faste rasjonelle prinsipper, og spørre seg hvordan naturen er ordnet mot å være, og hvordan man orienterer seg mot det gode. Jeg synes det er en interessant kombinasjon av det logiske og det normative. I tillegg er jeg inspirert av Edmund Burkes betraktinger om at endringer i samfunn helst bør skje gjennom organisk utvikling gjennom gradvis tilpasning til nye omstendigheter og utfordringer. Han problematiserte hvordan franske revolusjonære ønsket å skape et helt nytt samfunn fra grunnen av, kun basert på utestede teorier og et ønske om å ta avstand fra det gamle. Jeg liker den engelske modellen som i stor grad har gått ut på å tilpasse systemet fra middelalderen gradvis over tid. Sovjetunionen er et eksempel på det motsatte, og det gikk ikke all verdens bra.
Det jeg vil frem til her er at det ikke finnes en nødvendig motsetning mellom det å utvikle seg og det å bygge på tradisjoner. For å nevne Aristoteles igjen, så mente han at det gode ofte var imellom to onder, og at vi gjennom fornuften kan finne den gylne middelvei. I dette tilfellet er de to ondene å på den ene siden fryse helt fast og ikke innovere i det hele tatt, og på den andre siden fjerne seg helt fra de underliggende prinsippene som utviklingen tok utgangspunkt i for å i stedet bare å gå for forandring for forandringens skyld. Den gylne middelveien her bør være å ta utgangspunkt i hva vi har utviklet gjennom historien, for å videre forbedre oss til nye høyder ved å «stå på kjempers skuldre». For å gå tilbake til eksempelet med individet, så bør Vesten være som det individet som er i forbedring som person, uten å miste sin identitet som et individ. På den måten beholder vi retningssans.
Det å få dette riktig er desto viktigere nå i en tid hvor vi er på god vei inn i en multipolar verdensorden, hvor Vesten ikke kan ta sin dominerende rolle for gitt. Europa har de siste 50 årene utgjort en stadig mindre andel av den globale økonomien. Vi har snart ikke lenger råd til å forvente at vi bare uunngåelig skal være verdens navle uansett hva vi gjør. For det er vi ikke. Det er derfor viktig å reflektere over hva det var som gjorde Europa til et så betydningsfullt kontinent i utgangspunktet, slik at vi kan lære lekser for fremtiden. Det er en utrolig viktig diskusjon å ha. Jeg håper mitt bidrag kan være til hjelp til å vekke fruktbare tankeprosesser i alle som leser det, slik at jeg kan få bidratt med å inspirere smarte folk.
