Det Johannes Paul IIs relasjonelle tenkemåte gjør, er å se hver religion som en individuell bror, men med samme etternavn. Et slikt språk kan gi samtalen et spor av en dypere tilknytning mellom de krigende partene, skriver Julian Tepfers.
Midtøsten er de abrahamittiske religioners vugge. Jødedommen, kristendommen og islam springer alle ut av regionen. I den pågående krigen er også disse religionene involvert. Vi er vitne til sammenstøtet mellom et mer og mer selverklært kristent USA, den jødiske staten Israel og den islamske republikken Iran. Likevel er religion sjeldent diskutert i samtaler om denne krigen. Kanskje vi frykter at tro er et splittende brensel som vil sette de krigende partene i fyr og flamme. Men ved å fjerne alle spor av religion fra samtalen går vi ikke bare glipp av noen av de grunnleggende årsakene til krigen. Vi mister også helt av syne den ene tingen alle parter faktisk deler – tro.
Jødedommen, kristendommen og islam er alle historisk knyttet til Midtøsten. Det har vært utallige kriger dem imellom gjennom århundrene. Alle tok de sine første steg i denne delen av verden, ofte i et komplekst og tidvis konfliktfylt samspill. Historisk har de alle sine røtter der. Religiøst har deres felles fortellinger funnet sted der. Politisk vil det være uklokt å ignorere det.
Mange av de samme hellige skriftene finner vi igjen i disse religionene. De første fem bøkene i Bibelen er selvfølgelig også den jødiske Toraen. Erkeengelen Gabriel, som bringer budskapet om Kristi fødsel til jomfru Maria, er også den samme erkeengelen Jibrīl som åpenbarer Koranen for profeten Muhammad. I alle tre religioner finner vi spor av de samme kildene. Jeg drister meg til å si at vi finner mye av den samme kilden. Det er her vi kan finne frøet av en delt tro. Kanskje det kan spire og vokse til et slags felles grunnlag, hvis vi tør å snakke om det.
Men ideen om en religiøs arvefølge ser ut til å ha formørket og skjult dette felles utgangspunktet. Det nye testamentet erstatter det gamle, Profetens Segl avløser de som kom før. Dette er selvfølgelig udiskutabelt fra ståstedet til kristendommen og islam. Likevel er episenteret for krigen i Midtøsten nettopp relasjonen mellom disse tre religionene. De er alle ytterst levende i dag. De er alle sammenflettet og knyttet til denne regionen. Vi trenger derfor en måte å tenke og snakke relasjonelt om dem. Vi trenger en måte å snakke om dem på som ivaretar hver religions egenart og historiske arvefølge, men som samtidig viser hva de har til felles. Det er den eneste måten vi kan bringe dem sammen for en genuin samtale.
En av de religiøse lederne som har gjort mest for å lege de brutte båndene mellom jødedommen og kristendommen i nyere tid er pave Johannes Paul II. På et historisk besøk til Jerusalem omtalte han jødene som «eldre brødre i troen». Det er en måte å snakke på som elegant bevarer kristendommens egen tanke om arvefølge, men som samtidig anerkjenner det fortsatt levende forholdet til jødedommen. Jeg mener at hvis vi tar ordene til Johannes Paul II på alvor, kan vi kanskje finne et språk for å bringe tro tilbake i samtalen om krigen i Midtøsten. Denne gangen ikke som en utredning av årsakene, men som et genuint steg mot en løsning. For hvis vi skal bringe alle partene til forhandlingsbordet, trenger vi det rette språket.
Johannes Paul IIs ord om en familiær tro kan være et slikt språk. Hvis vi utvider metaforen hans, har vi selvfølgelig ikke bare to, men tre brødre. Jødedommen, kristendommen og islam er alle tre individuelle religioner, men med en delt avstamning i fødested og fortellinger. Dette er ingen ny måte å tenke på. For å nevne kun ett historisk eksempel, var det en relativ religiøs toleranse i kalifatet i Bagdad for «Bokens folk». Dette var folk som delte de samme fortellingene, og folkene var jøder, kristne og muslimer. Bokens folk utgjør altså en slags familie.
Det Johannes Paul IIs relasjonelle tenkemåte gjør, er å se hver religion som en individuell bror, men med samme etternavn. Et slikt språk kan gi samtalen et spor av en dypere tilknytning mellom de krigende partene. Det er mye som skiller dem fra hverandre, men det er faktisk noe de deler også. De kommer fra det samme stedet, og har på et vis vokst opp med mange av de samme fortellingene. De er brødre i troen. Religionene som splitter, kan kanskje være den ene tingen partene faktisk deler. Hvis vi ser dypt nok, ikke politisk, men religiøst og historisk, kan vi kanskje oppdage at det er mer som forener disse tre religionene enn det ser ut som. Vi må tørre å se etter det.
Men vi kan ikke legge skjul på at å bringe religion tilbake i samtalen om krigen i Midtøsten kan være en farlig affære. Det kan være det mye fryktede og høyst uønskede brenselet på et allerede overtent bål. Likevel tror jeg det kun er tilfellet hvis vi ser på hver religion isolert fra de andre. Det vi bør gjøre, er å ha en større samtale om tro. Fordi en felles anerkjennelse av viktigheten av tro er både en erkjennelse av forskjeller og fellesskap. Det inkluderer det individuelle så vel som det familiære.
Dette vil være et vågalt trekk. Men vågale trekk trengs når situasjonen er på sitt mørkeste og det forsiktige feiler. Vi må stole på at å utvide samtalen vil lede til nye måter å snakke om, og med, hverandre. Den sekulære linsen ser kun nasjoner. Vi må derfor tørre å legge den til side for å skimte troen til folkene involvert. For religionene som på overflaten splitter, kan på et dypere nivå kanskje være nettopp den troen som forener alle parter. Ikke våpenbrødre, men brødre i troen.
