Kanskje det episke aldri forlot vår hverdag, men simpelthen har gjemt seg i detaljene? spør Julian Tepfers.
I samlingen til Altes Museum i Berlin kan man finne en gresk amfora med to interessante motiver, et på hver side. Amforaen har fått navnet «Olivenhøsten», og riktignok kan man på den ene siden se to menn i svartfigur som slår løs på treet for å frigjøre den dyrebare frukten. Det er et vaskeekte stykke fysisk arbeid, kjent for mange i antikken. Men det mer interessante arbeidet er det på den andre siden av amforaen. Der kan man nemlig se et av Herakles tolv storverker.
På den andre siden av den verdslige olivenhøsten finner vi den episke fortellingen om Herakles som har fanget det erymanthiske villsvin og presenterer det til den livredde kong Erysthevs. Hva ville den greske vasemaleren fortelle oss med disse to kontrasterende fortellingene? Var det et forsøk på å gi det helt hverdagslige arbeidet et snev av det episke ved seg? Det er noe oppløftende i det. Hvor givende er ikke ens arbeid hvis man speiler dådene til en stor helt?
I dag ser arbeidet ut til å være totalt avskåret fra det episke. Ingen går på jobb lenger og tenker at de kanaliserer Herakles storverk. Uten den andre siden av amforaen er arbeidet kun en jobb. For 2500 år siden kunne den greske olivenbonde stolt vise frem sin olivenhøst og alle ville forstå at det krevde et lite snev av Herakles styrke for å klare det. Få jobber i dag har en slik tilknytning til episke styrkeprøver. Men nå er det heller ikke naturlig å ha en slik jobb som vår 2500 år gamle greker. I dag er det de færreste som har fysisk krevende yrker. Det er selvfølgelig mye lettere å identifisere seg med Herakles når en selv tar i de tunge løft. De aller fleste av oss i dag har tenkende jobber, og selv det største tankearbeid har ikke de samme episke konnotasjoner. Kanskje vi mistet tilknytningen til det episke det øyeblikket vi ga slipp på det fysiske arbeidet og satte oss ned for å tenke? Det kan godt hende. Men det betyr ikke at det ikke er mulig å finne det igjen.
Herakles var nemlig mer enn en guddommelig muskelbunt. Ingen av hans tolv storverk hadde vært mulige hvis han ikke i tillegg til rå styrke hadde hatt tankekraft. Hvordan flerre skinnet på Den nemeiske Løven hvis pels kan motstå alle våpen? Herakles brukte løvens egne klør. Hvordan fjerne årevis av kumøkk fra Augias enorme stall? Herakles tok ikke spaden i bruk, men omdirigerte elven. Hvordan beseire kjempen Antaios i en brytekamp når han hver gang han berører jorden får ny styrke? Herakles løftet ham opp og knuste ham sprellende over bakken. Sammen med alle Herakles fysiske styrkeprøver følger det en like viktig mental kamp. Men hvis man virkelig vil ha en episk helt for det intellektuelle arbeidet finnes det ingen bedre enn Odyssevs.
Odyssevs er arkitekten bak den trojanske hesten og er kjent som en av de slueste greske helter. Han representerer også et av de beste forsøkene på å gjenforene det episke med det verdslige, kanskje best kjent igjennom hans latinske navn – «Ulysses». I den enorme romanen «Ulysses» fra 1922 skriver James Joyce om 24 timer i livet til Dublineren Leopold Bloom. Romanen er uhyre detaljert og beskriver hver minste gest og atferd til den helt ordinære «helten» i hans helt hverdagslige ferd igjennom Dublins gater. Men de som leser romanen med lupe vil oppdage at hver hendelse Blooms liv, til tross for hvor hverdagslig den enn måtte virke, faktisk speiler Odyssevs episke reise hjem fra Troja. I selv de minste av Blooms bevegelser finnes det et spor av Odyssevs. Romanen er et enestående forsøk på å gjenforene det episke og det verdslige.
Men alle som har forsøkt å lese «Ulysses» vet at det ikke er noen enkel bok å komme seg igjennom. Skal man få fullt utbytte av det episke må man virkelig lete i detaljene. Kanskje det er det som er lærdommen? Kanskje det episke aldri forlot vår hverdag, men simpelthen har gjemt seg i detaljene? Joyce ber oss lete etter det. Amforaen i Altes Museum forlanger at vi fysisk skifter vårt perspektiv. Det kan være en påminner om at det kreves både styrken til Herakles og intellektet til Odyssevs for å se det episke i vår hverdag. Men hvis det finnes et lite ekko av det episke i detaljene, er det ikke verdt å lete etter det? Belønningen vil være en «ni til fem» på høyde med Herakles tolv storverk.
