Vi er da kanskje ikke så forskjellige fra Odyssevs ved masten. Vi har lært å kontrollere både verden og oss selv, men er usikre på hva kontrollen skal frigjøre oss til, skriver Zeshan Ullah Qureshi.
Christopher Nolans The Odyssey gir Homers sjøfarer nytt liv. Odyssevs er ikke bare en kriger på en lang reise. Han er strateg, overlever og et menneske merket av det han har gjort og mistet.
I Opplysningens dialektikk fra 1947 bruker de tyske filosofene Theodor W. Adorno og Max Horkheimer nettopp Odyssevs til å undersøke hvordan det moderne opplyste mennesket ble til. Verket utforsker hvordan opplysningstidens rasjonelle frigjøring kan forvandles til nye former for ufrihet.
Odyssevs er ikke en liten detalj i verket. Han er en sentral karakter for deres analyse av vestlig sivilisasjon og dannelsen av det moderne subjektet.
Adorno og Horkheimer hevder selvsagt ikke at Homer forsøkte å beskrive den europeiske opplysningstiden. De leser Odyssevs som et tidlig litterært bilde på en mennesketype som senere blir dominerende: individet som overlever gjennom beregning, selvkontroll og beherskelse av omgivelsene.
Opplysning betegner hos dem menneskets forsøk på å frigjøre seg fra frykten for naturen gjennom kunnskap. Verden skal forklares, ordnes og gjøres kontrollerbar. Men her oppstår verkets grunnleggende paradoks. Mennesket prøver å frigjøre seg fra naturens makt, men gjør det ved å underlegge både naturen og seg selv streng kontroll.
Derfor formulerer de to påstander som først virker selvmotsigende: Myten er allerede opplysning, og opplysningen vender tilbake til myten. Mytene forsøkte også å navngi og forklare verden. Den moderne fornuften bryter med overtro, men kan selv miste sin frihet når alt reduseres til beregning, nytte og kontroll. Opplysningens dialektikk forsvarer ikke myten mot fornuften. Verket spør hvordan fornuften kan unngå å bli et nytt redskap for dominans.
Odyssevs er deres fremste eksempel. Han overvinner ikke de mytiske maktene med rå styrke. Han studerer reglene deres og finner åpninger i dem. Hos kyklopen Polyfemos kaller han seg «Ingen». Når Polyfemos roper at «Ingen» angriper ham, kommer ingen til unnsetning. Odyssevs redder sitt fysiske jeg ved først å utslette seg selv i språket.
Det samme mønsteret gjentas hos sirenene. Han trosser ikke forbudet mot å høre sangen. Han oppfyller betingelsene, men har funnet et smutthull. Mannskapet får voks i ørene og må ro videre. Odyssevs får lytte, men bare mens han er bundet.
Dette blir gjort til en hel samfunnsteori. Roerne arbeider uten å kunne høre skjønnheten. Herskeren kan høre den, men kan ikke handle på det han hører. Arbeid og nytelse er blitt skilt fra hverandre. De som arbeider, stenges ute fra erfaringen. Den som har makten, får betrakte den, men bare i ufarlig og passiv form.
Odyssevs er derfor «opplyst», men ikke frigjort. Han har kunnskap, planleggingsevne og selvbeherskelse. Likevel kan han bare overleve ved å undertrykke det i seg som vil følge sangen. Han bekjemper den ytre naturen ved å dominere sin indre natur. Offeret forsvinner ikke. Det flyttes inn i mennesket selv.
[Denne teksten inngår i Sivilisasjonens spalte Filosofiske smuler, som er tekster som tar for seg ulike filosofiske emner på en knapp og klar måte.]
Vi forbinder gjerne opplysning med mer informasjon, bedre teknologi og større kontroll over våre egne liv. Vi måler arbeid, søvn, helse og prestasjoner. Systemene rundt oss lover mer effektive valg. Det kan gi reell kunnskap og større handlingsrom.
Problemet oppstår først når spørsmålet om målet forsvinner, og bare spørsmålet om midlet blir stående igjen. Dersom fornuften bare spør hvordan et mål kan nås, og aldri om målet er verdt å nå, blir mennesket stadig dyktigere til å tilpasse seg en virkelighet det ikke selv har valgt.
Vi er da kanskje ikke så forskjellige fra Odyssevs ved masten. Vi har lært å kontrollere både verden og oss selv, men er usikre på hva kontrollen skal frigjøre oss til.
Poenget er ikke at vi bør forkaste fornuft, vitenskap eller fremskritt. Men opplysning må kunne rette sin kritikk mot seg selv. Ellers risikerer mennesket å beseire alle monstrene på reisen, bare for å oppdage at det selv har overtatt deres tvang.
