Sosiale medier er designet for å trigge det limbiske systemet, vår indre huleboer, som ikke ser forskjell på en reell trussel og en ubehagelig setning på en skjerm. Resultatet er at vi går rundt i en konstant beredskapstilstand, klare til å gå i skyttergravene for bagateller, skriver Mazyar Keshvari.
I en tidsalder hvor indignasjon har blitt en sosial valuta og det digitale bytorget fremstår som en evigvarende boksekamp, er det fristende å spørre: Har vi glemt kunsten å eie oss selv? Vi lever i det vi kan kalle «den store krenkelsestiden», hvor hver minste motgang tolkes som et personlig overgrep fra universets side, og hvor evnen til å bli rystet over andres meninger anses som et tegn på moralsk overlegenhet.
Det er her antikkens stoikere – med Epiktet, Seneca og Marcus Aurelius i spissen – trer ut av historiens støvete korridorer med en motgift som er like provoserende som den er enkel.
Stoismens kjerne er det berømte skillet mellom det vi kan kontrollere og det vi ikke kan kontrollere. Det høres kanskje ut som en floskel man finner på en inspirasjonsplakat i et kjedelig kontorlandskap, men i praksis er det en radikal og frigjørende handling. Epiktet, som selv ble født som slave, poengterte at det ikke er hendelsene i seg selv som forstyrrer oss, men våre oppfatninger om dem.
I dag har vi snudd dette på hodet. Vi har gjort oss til slaver av omstendighetene. Hvis naboen har feil flagg i hagen, hvis en debattant på Dagsnytt 18 bruker et utdatert begrep, eller hvis algoritmen serverer oss en mening vi misliker, reagerer vi med et akutt og høylytt raseri. Vi har utviklet en form for emosjonell inkontinens, hvor enhver indre impuls må finne et ytre utløp umiddelbart.
Her tilbyr stoismen en befriende humoristisk distanse. For hva er vel mer komisk enn mennesker som raser mot ting de absolutt ikke har makt over? Det er som å skjelle ut regnet fordi det gjør deg våt. Stoikeren ville i stedet bemerket at regnet er nøytralt; det er din forventning om konstant solskinn som er problemet.
Dagens polariserte debattklima fungerer som en forsterker for denne mangelen på kontroll. Vi har blitt «indignasjons-junkies». Sosiale medier er designet for å trigge det limbiske systemet, vår indre huleboer, som ikke ser forskjell på en reell trussel og en ubehagelig setning på en skjerm. Resultatet er at vi går rundt i en konstant beredskapstilstand, klare til å gå i skyttergravene for bagateller.
En stoisk tilnærming til det moderne ordskiftet ville ikke vært passivitet, men verdighet. Det handler om å bygge en indre festning – et citadell – som ikke lar seg innta av tilfeldige provokatører. Det er å innse at ingen kan fornærme deg uten ditt eget samtykke. Hvis noen kaller deg en tåpe, og du blir rasende, har du i praksis gitt dem rett: Du har latt dem diktere din indre tilstand.
Det humoristiske paradokset er at vi i vår søken etter total frihet og autonomi har blitt mer lettstyrte enn noen gang. Vi er som marionetter hvor trådene holdes av alle andre enn oss selv. Ved å gjenreise de stoiske idealene om selvbeherskelse (enkrateia) og sjelefred (ataraxia), kan vi begynne å skille mellom hva som faktisk betyr noe, og hva som bare er støy i den sivilisatoriske bakgrunnen.
Kanskje er det på tide å bytte ut den umiddelbare «reaksjonen» med en gjennomtenkt «aksjon». Det krever karakter å sitte stille mens andre skriker. Det krever dannelse å møte uforstand med et skuldertrekk fremfor en tirade. Og i en verden som ser ut til å ha mistet besinnelsen, er det kanskje den mest siviliserte handlingen man kan foreta seg.
For å parafrasere det Marcus Aurelius skrev til seg selv for snart to tusen år siden: «Du har makt over ditt sinn – ikke over ytre hendelser. Innse dette, og du vil finne styrke.» Det gjelder enten du befinner deg i det romerske senatet eller i et kommentarfelt på Facebook.
