Napoleons ekspedisjon til Egypt var langt mer enn en militær erobring; det var en katalysator for en vitenskapelig revolusjon, en redefinering av hvordan Europa skulle forstå sin egen fortid og sin relasjon til Egypt, skriver arkeolog Philippe Boström.
Napoleons ekspedisjon til Egypt 1798 var ikke bare en ekspedisjon preget av imperiale ambisjoner og militær strategi, men i sin kjerne representerte det en skjebnesvanger forandring i hvordan vi forholder oss til fortiden. I det øyeblikket hans tropper trådte inn på egyptisk jord, åpnet de en portal til fortidens mysterier. Med ham fulgte en horde av intellektuelle: kunstnere, ingeniører og forskere som, under ledelse av den allsidige Dominique Vivant Denon, satte i gang et vitenskapelig arbeid som skulle forme hvordan Europa så på Egypt og dens kulturarv for alltid.
Men Bonapartes ekspedisjon i Egypt var langt fra de første. Allerede på 1600-tallet hadde franske jesuittprester ankommet Egypt, med oppdraget å konvertere de koptiske kristne til katolisismen. Samtidig begynte de å studere de eldgamle monumentene, og forsøkte å knytte disse til bibelske fortellinger, en tidlig form for det vi i dag kjenner som modern arkeologi.
Blant de tidlige pionerene som søkte å kaste lys over Egypts hemmeligheter, var fader Claude Sicard en uforlignelig skikkelse. Da han ankom Kairo i 1707, var han allerede drevet av en sjelden blanding av religiøs nysgjerrighet og vitenskapelig målbevissthet. I løpet av sine to tiår i Egypt satte han sitt preg på utforskningen av landets geografi, både som et åndelig og et historisk territorium.
Han kartla Moses og israelittenes fluktvei gjennom Rødehavet, et prosjekt som ikke bare hadde teologiske implikasjoner, men også geografiske og politiske. Han laget det første brukbare kartet over Egypt, et arbeid som, på tross av tidens teknologiske begrensninger, skulle komme til å bli ansett som et uvurderlig bidrag til den franske kronen. Kartet ble sendt til den franske kongen, en politisk og vitenskapelig gest som reflekterte de tidlige europeiske maktenes voksende ambisjoner om å kontrollere både historie og territorium.
Svensk egyptologi på 1700-tallet: Vitenskap, politikk og tapte skatter
Denne typen vitenskapelig utforskning var imidlertid langt fra begrenset til Frankrike. I 1710, på Karl XII av Sveriges ordre, ble tre kartografer sendt til det osmanske imperiet for å kartlegge dets underverker. Denne ekspedisjonen tok dem gjennom Egypt, Sinai, Palestina, Syria og Tyrkia. De vendte tilbake med mer enn bare teoretiske oppdagelser – de brakte med seg detaljerte tegninger, gjenstander og relikvier som mumier og krokodiller. Men skjebnen hadde ikke til hensikt å gi disse vitenskapelige funnene et langvarig liv. I 1712, under en brann i Bender, ble store deler av samlingen ødelagt, en tragisk påminnelse om at vitenskapen på denne tiden ofte gikk hånd i hånd med skjebnesvangre politiske interesser.
Samtidig var det svenske presten Michael Eneman, som i samme år målte pyramidene og utforsket Egypts språk og kultur. Eneman gjorde mer enn bare å lage målinger – han var dypt engasjert i å forstå den antikke verden gjennom språkets og kulturens linse. Hans besøk til St. Katarinaklosteret på Sinaihalvøya, hvor han kopierte antikke greske manuskripter, var et av de første tegnene på hvordan vitenskapelig interesse kunne møtes med politisk og kulturell prestisje. Hans rapporter til Karl XII ble ikke bare sett på som akademiske funn; de ble belønnet med en professorstilling ved Uppsala universitet.
Kart og kronologier: Nordens presisjon og Volneys filosofi i utforskningen av Egypt
Den mest fremstående kartleggingen av Egypt på 1700-tallet ble gjennomført en danske sjøoffiseren Frederik Ludvig Norden som i 1737 ble sendt på en kongelig ekspedisjon, et monumentalt steg i vitenskapens utforskning av Egypt.
Norden var en metodisk kartograf og en oppmerksom observatør, og hans detaljerte kart og tegninger av templene og områdene rundt pyramidene brakte en ny presisjon til vitenskapens forståelse av Egypts geografiske og historiske landskap. Hans tegninger var ikke bare estetisk imponerende, men de var et vitenskapelig verktøy som gjorde det mulig for samtidens forskere å begynne å plassere Egypt i en større sammenheng. Selv om hans arbeid først ble publisert posthumt, ble det raskt ansett som banebrytende, og la grunnlaget for fremtidig forskning på Egypt og dens kulturarv.
Men mens Norden bidro til å kartlegge Egypt fysisk, skulle den franske forfatteren Constantin Volney bidra til å forstå Egypts plass i verdenshistorien på en annen måte. Volney, som var en dypt reflektert tenker, kastet lys over Egypt på en filosofisk og tidvis politisk måte. Hans avhandling om Herodots kronologi, publisert i 1787, hadde en enorm innvirkning på både akademiske og politiske kretser.
Den franske filosofen og historikeren argumenterte for viktigheten av Egypt som en sentral kultur og sivilisasjon i utviklingen av Vestens historie. Han behandlet Egypt som både en kilde til visdom og en tidlig modell for utviklingen av menneskelige samfunn, og hans analyser utfordret den rådende eurosentriske forståelsen av sivilisasjonens opprinnelse. Det var spesielt hans behandling av Herodots arbeid, som ofte ble ansett som et tidlig, men upresist forsøk på å forstå Egypt, som fikk stor oppmerksomhet.
Napoleon Bonaparte var en av Volneys mest hengivne lesere. Det er tydelig at Volneys ideer hadde en betydelig innvirkning på Napoleons syn på Egypt, og ikke bare som et gammeldags rike, men som et kulturelt og vitenskapelig forbilde. Volney og Napoleons ideologiske og politiske interesser i Egypt overlappet hverandre på en bemerkelsesverdig måte.
Egypts strategiske rolle: Mellom vitenskap, makt og Napoleons visjon
På slutten av 1700-tallet begynte begynte spørsmålet om rikets skjebne – det såkalte «orientalske spørsmålet» – å oppta europeiske makter. Hva ville skje dersom det osmanske imperiet begynte å smuldre? Spekulasjonene var mange, og Egypt, som hadde vært under osmansk kontroll siden 1517, ble et avgjørende område i denne rivaliseringen
Med sin strategiske beliggenhet ved Middelhavet var Egypt et ettertraktet mål, særlig for Storbritannia, som ønsket å sikre sin maritime dominans og handelsruter til India. Egypts ressurser og strategiske betydning gjorde landet til en nøkkel både for politisk makt og vitenskapelig utvikling i Europa.
Denne geopolitiske konflikten, kombinert med en fascinasjon for Egypts oldtidskultur, gjorde Napoleons ekspedisjon til mer enn bare en krigshandling – det var et vendepunkt som skulle forme vestens syn på Egypt for alltid. I etterkant skulle vitenskapen som oppsto i kjølvannet av hans erobringer danne grunnlaget for en helt ny vitenskapelig epoke, der arkeologi ikke bare var et verktøy for å forstå fortiden, men også et instrument i kampen om politisk og kulturell dominans.
Erobring, vitenskap og arv
I mai 1798 seilte Napoleon Bonaparte mot Egypt med en armé på 54 000 soldater, støttet av en intellektuell ekspedisjon bestående av vitenskapsmenn, kunstnere og forskere. Denne uvanlige blandingen av militær makt og vitenskapelig nysgjerrighet skulle senere vise seg å være en av de mest betydningsfulle aspektene ved Napoleons egyptiske eventyr. Han visste at Egypt, med sin strategiske plassering og mystiske fortid, kunne være en brikke i det større spillet om makt og innflytelse i regionen.
Da Napoleons flåte, etter å ha unnsluppet den britiske admiralen Horatio Nelson, først inntok Malta i juni 1798, var det et strategisk grep som åpnet døren for invasjonen av Egypt. Den 2. juli 1798, etter en kort, men effektiv erobring av Malta, landet de franske styrkene nær Alexandria. Etter den raske erobringen av Alexandria, begynte Napoleon å marsjere mot Kairo, og underveis møtte han en motstand i form av mamlukene, som var de militære herrene over Egypt. Den 21. juli, ved de berømte pyramidene, fant slaget som skulle bli kjent som Slaget ved pyramidene sted. Napoleon, som alltid var bevisst på å inspirere sine soldater, talte til dem før slaget:
«Tenk på dette, soldater; fra pyramidene ser førti sekler ned på dere.»
Det som fulgte var en fullstendig fransk seier. Franskmennene mistet bare 29 soldater, mens rundt 2 000 mamluker falt. Tre dager senere, den 24. juli, red Napoleon triumferende inn i Kairo, og hans soldater marsjerte gjennom de smale, kronglete gatene. De bar med seg tyrkiske faner som krigsbytte, og folkene strødde palmeblader foran deres føtter i en symbolsk gest av seier. Jubelen fylte luften, og det var et øyeblikk av storslåtthet som minnet om de eldgamle tidene, hvor selv Alexander den store kanskje ville ha ansett dette som et glanspunkt i sin egen erobringshistorie.
Etter å ha sikret kontrollen over landet, vendte han blikket mot Palestina. Han planla å erobre den strategiske byen Acre som et forsøk på å hindre et mulig osmansk motangrep. Men hans plan gikk langt utover militære mål – han hadde en dristig visjon om å etablere Palestina som en selvstendig jødisk stat, en tanke som, om enn ikke utført, skulle få en uventet gjenklang senere i historien. Denne visjonen ble et foreløpig frø for ideene om den jødiske tilbakekomsten til deres historiske hjemland, noe som senere ble referert til av David Ben-Gurion under FNs historiske møte i 1947, da den jødiske staten ble opprettet.
Napoleon etterlot seg ikke bare en garnison for å beskytte det franske styret i Egypt, men også ett team på 167 forskere ble sendt ut for å dokumentere og kartlegge Egypts monumenter og relikvier. I spissen for denne vitenskaplige ekspedisjonen stod den franske kunstneren og vitenskapsmannen Dominique Vivant. Hans arbeidskraft – som inkluderte malerier, tegninger og tidlige kart – resulterte i at de franske vitenskapsmennene la grunnlaget for egyptologi, arkeologi, moderne kartografi, medisin og den 22. august 1799, ble L’Institut d’Égypte etablert.
Blant de mest bemerkelsesverdige vitenskapelige funnene var oppdagelsen av Rosettastenen i 1799. Under byggingen av franske forsvarsverk i byen Rosetta, oppdaget soldater en svart stein med inskripsjoner på tre forskjellige språk: hieroglyfer, demotisk og gresk. En fransk offiser, Pierre François Xavier Bouchard, innså straks steinens vitenskapelige betydning. Denne uvanlige steinen, som ble en del av Napoleons krigsbytte, skulle vise seg å være den nøkkelen som gjorde det mulig å dechiffrere de gamle egyptiske hieroglyfene. Etter Napoleons nederlag i Egypt og den franske tilbaketrekningen, ble steinen sendt til Storbritannia, hvor den i 1802 ble plassert på British Museum. Der skulle den bli et avgjørende verktøy for å åpne døren til Egyptens glemte historie og kultur – en oppdagelse som kom til å sette standarden for vitenskapelig utforskning av det gamle Egypt i årene som fulgte.
Gå ikke glipp av nye artikler i Sivilisasjonen. Meld deg inn i vårt nyhetsbrev!
Vitenskapens triumf
Napoleons ekspedisjon til Egypt var derfor langt mer enn en militær erobring; det var en katalysator for en vitenskapelig revolusjon, en redefinering av hvordan Europa skulle forstå sin egen fortid og sin relasjon til Egypt. Gjennom denne ekspedisjonen ble Egypts gamle mystikk ikke bare en arena for militær makt, men også et vitenskapelig eventyr som formet fremtidigegenerasjoner av arkeologer, historikere og forskere.
Denons egne bidrag til dette arbeidet, gjennom hans journal Voyage dans la Basse et la Haute Égypte (1802), ble en banebrytende dokumentasjon som fanget detaljene i Egypts imponerende landskap og monumenter. I denne boken ble en hel ny vitenskap introdusert for Europa: egyptologien. Hans etterfølgende verk, Description de l’Égypte (1809), som ble utgitt etter hans retur til Frankrike, var en omfattende samling av observasjoner, tegninger og analyser som forlot en varig innvirkning på både vitenskap og kunst.
Men det var ikke bare Denons observasjoner og dokumentasjoner som hadde en varig innvirkning. Napoleons beslutning om å kombinere erobring med vitenskapelig utforskning satte en presedens for hvordan politikk og kultur kunne sameksistere i den vitenskapelige sfæren. Gjennom den franske ekspedisjonens vitenskapelige arbeid ble Egypts enorme historiske verdi endelig synliggjort for et europeisk publikum, som før hadde vært forblindet av fortellingene om Egypt som en eksotisk, fjerntliggende sivilisasjon.
Denons arbeid ble derfor mer enn bare en bok eller et sett med tegninger; det ble et monument i seg selv, som formet den vitenskapelige og kulturelle forståelsen av Egypt på et tidspunkt da vitenskapen var i ferd med å bryte ut av tradisjonelle rammer. Han ble posthumt hyllet som «egyptologiens far», og hans livsverk bidro til å etablere et nytt fagfelt, som fremdeles er i live i dag, mer enn to hundre år senere.
