Hver vår, når vinteren slipper sitt jerngrep om Europa og påskeliljene presser seg opp av jorden som om de husker en eldgammel plikt, feirer kristne over hele verden påsken – kristendommens mest sentrale høytid. I mange hjem betyr det sjokoladeegg og harer i cellofan.
Men under alt dette flakker en annen fortelling – eldre, blodigere, mer krevende.
Det er en fortelling om offer, skyld og løftet om frihet – et drama som når sitt høydepunkt på høyden Golgata, der en mann ble henrettet for menneskehetens synder.
Men dette dramaet begynner ikke i Jerusalem. Det begynner ikke engang i det første århundret.
Det begynner i Egypt.
En fortelling innrisset i to religioner
Det er lett å overse sammenhengen, spesielt i et sekularisert hjørne av verden hvor påskeferien ofte reduseres til en blanding av fjellferie, sildelunsj og fargerike påskeegg. Men den kristne påsken står i skyggen av denne eldre tradisjonen: Pesach – den jødiske påsken. For å forstå scenen som er udødeliggjort i Leonardo da Vincis ikoniske maleri Nattverden – der Jesus og hans disipler samles rundt et påskemåltid i Jerusalem – må vi først vende tilbake til en enda eldre fortelling: Exodus, fortellingen om israelittenes utgang fra Egypt.
Exodus begynner ikke med en konge, ikke med en hær eller en profeti, men med et klagelyd som stiger opp fra teglgroper: «Gud hørte deres sukk.» (2 Mos 2:24) Det er fortellingen om hvordan et folk blir frigjort fra undertrykkelse og tyranni, bort fra faraoenes hierarkiske pyramider og mot noe nytt – en identitet, en nasjon, grunnlagt på en pakt som ikke bygger på den sterke dominans over den svake, men på en gjensidig avtale, altså lovpakten eller de ti bud.
Pesach, den jødiske påsken, er det kollektive minnet av dette avgjørende øyeblikket, gjengitt under Haggadah. Selve seder-måltidet er derfor rikt på symbolikk, der hvert element bærer på en dypere betydning. I sentrum står det feilfrie lammet, slaktet og hvis blod ble strøket på dørstolpene for at dødsengelen skulle gå forbi – akkurat det som ordet pesach betyr på hebraisk: å gå forbi. De fire vinglassene symboliserer Guds løfter til sitt folk, en pakt om frigjøring. Det usyrede brødet forteller om en flukt så hastig at deigen ikke rakk å heve. De bitre urtene bærer smaken av slaveriets undertrykkelse, saltvannet smaken av tårer. Og den tomme stolen ved bordet – Eliahs stol – minner om at historien ikke er over; håpet lever.
Denne fortellingen har blitt en del av menneskehetens kollektive minne. Likevel er dens historiske kjerne omstridt og diskuteres flittig blant arkeologer og religionshistorikere. For å forstå vår plass i disse fortellingene – mellom Exodus og Golgata – må vi også se mot de konkrete sporene historien har etterlatt seg.
Fantes de virkelig, isrealittene i Egypt?
Her begynner et interessant spørsmål å oppstå. Hva vet vi egentlig om israelittenes opphold i Egypt? Kan vi snakke om dem som et folk, et begrep, et narrativ?
Det finnes ingen direkte arkeologiske bevis for at mennesker som tilba Jahve faktisk oppholdt seg i det gamle Egypt – enn si i den perioden som tradisjonelt forbindes med Exodus. Derimot finnes det indirekte indikasjoner som tyder på at i det minste noen gjorde det. Det som derimot er sikkert, er at Egypt, i store deler av antikken, var bebodd av flere semittisk-talende grupper.
Egypt var i antikken kjent som verdens kornkammer. Nilens årlige oversvømmelser ga fruktbare høster, og når hungersnød rammet nabolandene – som Levanten og Kanaan – søkte mennesker seg til Egypts fruktbare jorder. Arkeologiske funn viser tydelig at flere av disse gruppene hadde semittisk opprinnelse, med røtter i nettopp Kanaan og det bredere levantinske området.
Faktisk er båndene mellom Egypts to riker – det øvre (med sete i Thebe) og det nedre (styrt fra Avaris i nord) – og Kanaan sterke og langvarige.
Allerede for over 4 000 år siden begynte semittiske grupper å krysse ørkenene fra Kanaan inn i Egypt. I graven til ypperstepresten Khnumhotep II, datert til det 19. århundre f.Kr., finnes et veggmaleri som viser semittiske handelsmenn på vei for å gi offergaver til de døde – et bilde som ofte trekkes frem som et tidlig bevis på migrasjon fra Levanten.
Noen av disse semittene kom som kjøpmenn eller bosettere. Andre ble tatt til fange i krig. Ytterligere noen ble solgt til Egypt som slaver – noen ganger av sine egne. Et papyrusfragment forteller om en rik egyptisk adelsmann hvis 77 slaver inkluderte 48 av semittisk opprinnelse.
Ved slutten av det Midterste Riket, for cirka 3 700 år siden, hadde kanaanittene til og med oppnådd absolutt makt i Egypts nordlige deler. En dynasti av kanaanittiske faraoer styrte da Nedre Egypt parallelt med et egyptisk overherredømme i sør. Blant disse kanaanittiske herskerne finner vi den gåtefulle Yaqub-Har – et navn som forekommer på 27 bevarte skarabéer funnet i Egypt, Kanaan og Nubia. En særlig godt bevart skarabé ble funnet ved Shikmona utenfor Haifa. Det er ikke utelukket at den bibelske fortellingen om patriarken Jakob og hans flytting til Egypt har sine røtter i akkurat denne perioden.
Under Ramesses IIs tid (1303–1213 f.Kr.) finnes eksempler på lærruller og dokumenter som beskriver detaljerte arbeidsplaner for teglproduksjon. En slik rull beskriver hvordan 40 arbeidsledere overvåket fanger fra krigene i Kanaan og Syria – fanger som hver dag skulle produsere 2 000 teglstein. Denne skriftlig dokumenterte prosessen, der fanger ble tvunget til å forme tegl av leire og halm, speiler med skremmende nøyaktighet de bibelske versene i Andre Mosebok 5:6–7: «Dere skal ikke lenger gi halm til folket for å lage tegl, som før; la dem selv gå og skaffe seg halm.»
Det samme temaet finnes i Papyrus Anastasi III og IV, der bruken av halm i teglproduksjon blir tatt opp i en praktisk og administrativ tone. I Papyrus Bologna 1094 står det hvordan to arbeidere rømte fra sin overordnede «fordi han slo dem». Denne typen straff og disiplin som Bibelen beskriver – «de gjorde deres liv bittert gjennom hardt arbeid» (2 Mos 1:11–14; 5:1–21) – har altså sin motpart i egyptiske dokumenter.
Det mest ikoniske bildet av dette arbeidet er derimot bevart i Rekhmires grav i Thebe, datert til omkring 1450 f.Kr. Der avbildes semittiske og nubiske fanger – «erobrede folk» – når de bærer leire, blander vann, former tegl i former, lar dem tørke og stabler dem i nærvær av egyptiske overordnede bevæpnet med staver.
Og så er det navnene. På slutten av 1980-tallet oppdaget et fransk arkeologteam graven til en mann ved navn Aper-El, en egyptisk vizier og sjef for stridsvognene under faraoene Amenhotep II og hans sønn Akhenaton. Aper-Els navn er fascinerende. Suffixet -El (Elohim) og Aper-Ia (muligens relatert til «Yah» – en kortform av Jahve) vekker spørsmål og støtter argumentet om at hebréerne fantes i Egypt under det 18. dynastiet, med begynnelse for 3600 år siden (1543–1292 f.Kr.).
«Hva er sannhet?» – om Jesus fra Nasaret
Når vi legger Apel-el bak oss – den semittiske slaven hvis minne ikke bleknet i ørkenleiren sammen med de Jahve-tro nomadene som slo seg ned i Egypt – beveger vi oss østover, inn i en ny fortelling, i et annet hjørne av Middelhavsverdenen.
Der, i skyggen av imperienes frontlinjer, trer en ny skikkelse frem fra historiens mørke. En mann hvis liv, ifølge de kildene som er bevart, skulle komme til å forstyrre ordenen, utfordre makten og ryste det religiøse landskapets grunnvoller.
I sentrum for den kristne påskefeiringen står ikke lenger befrielsen fra Egypt – men et offer i Jerusalem. Og akkurat som Exodus forteller om folkets vei ut av slaveri, handler denne fortellingen om en vei som leder gjennom lidelse, martyrdød og – ifølge tradisjonen – oppstandelse.
Når Pontius Pilatus i Johannesevangeliet (Joh 18:38) stiller det retoriske spørsmålet til Jesus – «Hva er sannhet» – fanges et ladet historisk og filosofisk vendepunkt: et møte mellom romersk rasjonalisme og jødisk profetisme.
Jesus trådte frem i periferien av det romerske imperiet, i et landskap preget av både åndelig uro og politisk ustabilitet. Judea var et grenseland i konstant spenning – mellom keiserens jernhånd og en befolkning hvis selvforståelse hvilte på løfter om frigjøring og guddommelig nærvær.
I evangeliene fremstår han som en paradoksal skikkelse: mild og konfronterende på samme tid, en tømmermanns sønn som forkynte omvendelse og et rike som ikke er av denne verden, men hvis ord bar en slik kraft at de til slutt førte til hans død.
Spørsmålet om han virkelig fantes – om evangelienes Jesus er en historisk person – har engasjert både troende og skeptikere i generasjoner. Men der arkeologien ennå ikke har funnet noen direkte bevis – ingen pergamenter med hans navn, ingen grav med hans tittel – finnes det andre vitnesbyrd. Romerske og jødiske kilder, sekulære av natur, gir oss glimt av en mann som ser ut til å passe godt inn i det mønsteret evangeliene skildrer.
Den romerske historikeren Publius Cornelius Tacitus, aktiv på slutten av det første århundret og tidlig på det andre, skriver i sitt verk Annales om brannen i Roma og keiser Neros jakt på syndebukker. Der nevnes de kristne:
«Christus, fra hvem dette navnet har sitt opphav, ble henrettet av prokuratoren Pontius Pilatus under Tiberius’ regjeringstid.» (Annales 15:44)
Det er en kald og foraktfull omtale – men nettopp derfor verdifull. Tacitus var ingen venn av de kristne. Han skriver ikke for å overtale, men konstaterer. Og i denne konstateringen finnes kanskje den eldste ikke-kristne referansen til Jesus, Pilatus og henrettelsen som evangeliene gjenforteller.
Omtrent samtidig, innenfor den jødiske tradisjonen, skrev Flavius Josefus sine store verker om det jødiske folket. I Jødenes antikviteter finnes et kort avsnitt som siden antikken har blitt kalt Testimonium Flavianum:
«På denne tid levde Jesus, en vis mann, om man nå kan kalle ham menneske. For han utførte underfulle gjerninger og var en lærer for dem som med glede tok imot sannheten. Han trakk til seg mange jøder og også mange grekere. Han var Messias. Og da Pilatus, på råd fra de ledende blant oss, dømte ham til korset, forlot ikke de som først elsket ham ham. Han viste seg levende for dem igjen på den tredje dagen, slik som Guds profeter hadde forutsett.» (Antiquitates Judaicae, 18:3:3)
Teksten har sannsynligvis blitt redigert av kristne skrivere – Josefus selv ville sannsynligvis ikke ha kalt Jesus for Messias i så tydelige termer – men de fleste forskere mener at en kjerne i fortellingen er ekte. Josefus nevner også Jesus i en annen, mindre kontroversiell passasje der han beskriver henrettelsen av «Jakob, bror til Jesus som ble kalt Kristus» (Antiquitates Judaicae, 20:9:1) – et mer pålitelig avsnitt, ofte akseptert i sin helhet.
Disse to kildene – Tacitus og Josefus – er ikke mange, men de er betydningsfulle. De plasserer en viss Jesus i Judea, virksom under Pontius Pilatus, henrettet, men etterlot et varig inntrykk. Og det er nettopp i den konteksten evangelienes Jesus får sin kontur – ikke bare som myte eller symbol, men som en virkelig skikkelse.
Den romerske verden han virket i er tydelig bevart i jorden. I 1961 ble den såkalte Pilatus-steinen funnet i Caesarea Maritima – en inskripsjon på kalkstein der Pontius Pilatus nevnes som prefekt over Judea under Tiberius’ tid. Dette er et funn som ikke beviser Jesu eksistens i seg selv, men som gir gjenklang til de politiske og administrative strukturene som evangeliene beskriver. Til dette kommer et ossuarium – en jødisk benkiste – med inskripsjonen «Josef, Kaifas’ sønn», som peker på overpresten som ifølge evangeliene spilte en nøkkelrolle i Jesu rettssak.
Disse personene – Pilatus, Kaifas, Herodes Antipas – fantes, og deres eksistens bekreftes ikke bare i Bibelen, men også i samtidens historiske og arkeologiske funn. De bærer vitnesbyrd om en verden der en mann fra Galilea kunne endre alt, og samtidig betale den høyeste prisen.
Og kanskje er det nettopp der, i skjæringspunktet mellom historisk virkelighet og åndelig fortelling, at det største mysteriet hviler: ikke bare at Jesus kan ha eksistert – men at han, til tross for sin antatte ringhet, fortsatt ikke har forlatt verdensscenen.
Det siste måltidet, det første løftet
«Den natten da Herren Jesus ble forrådt, tok han et brød, takket Gud, brøt det og sa: Dette er min kropp som ofres for dere. Gjør dette til minne om meg.» (1 Kor 11:23–24)
I det siste måltidet møtes to historier som har formet vår sivilisasjon. Jesus tar to elementer med dypt forankret symbolikk i den jødiske Pesachritualet – det usyrede brødet og vinen – og gir dem en ny betydning. «Dette er min kropp», sier han om brødet. «Dette er mitt blod som utgytes for mange», om vinen (Matt 16:24).
Ordene han uttaler – om kroppen som brytes, blodet som utgytes – fyller de gamle symbolene med ny mening. Det som en gang var minnet om flukten fra Egypten, blir nå en vei ut av en annen form for slaveri: skyldens, voldens, dødens. Lammet, som i Exodus beskyttet mot dødens engel, blir nå menneske. Offeret blir en person – og hensikten er ikke å blidgjøre, men å befri.
«Han ble mishandlet, men han ydmyket seg og åpnet ikke sin munn. Likt et lam som føres bort til slakt, lik et får som er tyst foran dem som klipper det, så åpnet han ikke sin munn.» (Jes 53:7)
Denne handlingen er ikke bare teologisk. Den fungerer også som en moralsk modell: et bevisst valg å gå mot smerten, i stedet for å unngå den. I evangeliefortellingen vet Jesus hva som venter – svik, dom, død. Han går ikke uviten. Han går frivillig. Det er der hans styrke ligger.
Uttalelsen i Matteusevangeliet 16:24 – «Den som vil følge meg, skal fornekte seg selv og ta sitt kors» – er ikke metaforisk i den kulturelle konteksten. Korset var et romersk henrettelsesredskap, forbeholdt opprørere og slaver. Å bære det var å bære samfunnets ytterste forakt. Men i evangelienes logikk blir det i stedet et symbol på ansvar: å bære det andre ikke orker. Å gjøre det rette – til tross for konsekvensene.
I denne omtolkningen blir Jesu vei til Golgata ikke bare et martyrium, men et rammeverk. En måte å forstå det menneskelige livet på: at mening ikke oppstår i unngåelsen av lidelse, men i møtet med det. At ansvar er tungt – men bærbart.
Påsken, slik den forstås i de kristne urtekstene, er derfor ikke en flukt fra det menneskelige. Tvert imot. Den går inn i det – gjennom kroppen, gjennom smerten, gjennom døden. Befrielsen kommer ikke uten oppofrelse. Og lyset – hvis det skal være virkelig – må først ha vært prøvd i mørket.
Gå ikke glipp av nye artikler i Sivilisasjonen. Meld deg inn i vårt nyhetsbrev!
Hva betyr egentlig påsken – den jødiske og den kristne – for oss i dag?
Til tross for sekulariseringens vind i Skandinavia, står kirkespirene fremdeles. I byens sentrum, nær torget, der kafeer serverer cappuccino og kjøpesentre lokker med vårmote, reiser det seg fortsatt et kors.
Dette korset er ikke bare et minnesmerke over skyld, død og en mann som ga sitt liv for verdens brotunge byrde. Det er også noe annet – et symbol på befrielse. Et rop om å bryte seg løs fra undertrykkelsens jerngrep og tyranniets sirkler. Et håp om at en annen verden er mulig – en som ikke styres av maktens luner, men av prinsipper som bæres i menneskers hjerter, ikke i kald stein.
Påsken, i både sin jødiske og kristne gestalt, er en fortelling om en indre utgang: fra mørke til lys. Og kanskje er det nettopp i skjæringspunktet mellom disse to nettene – natten da døden gikk forbi husene i Goshen, og natten da en mann samlet sine etterfølgere til et siste måltid – at nerveledningen til vestens sivilisasjon går. I minnet om en natt da døden gikk forbi. Og i morgenen etter, da stenen var rullet bort.
