– Skeptikere mente at figurer som kong Belshazzar var rent mytologiske, men dette skulle komme til å endre seg | En britisk ekspedisjon i en bortglemt ørken

De gjenbrukte teglsteinene for å bygge sine hus, uvitende om at de bar innskrifter med navnet Ur-Nammu – en konge hvis arv først nå begynte å våkne fra historiens glemsel, skriver Philippe Bohström.

I september 1854 beveget en karavane av kameler og esler lastet med spader, hakker og måleinstrumenter seg gjennom ørkenens sanddyner i det nåværende sørlige Irak. Ekspedisjonen ble ledet av John George Taylor, visekonsul i Basra, utsendt av det britiske utenriksdepartementet på oppdrag fra British Museum. Hans mål: å søke etter fortidsminner ved de to elvenes sammenløp før de nådde Persiabukten.

Den ensomme røde haugen Tell al-Muqayyar hadde i generasjoner tilbudt ly for beduiner mot ørkenens nådeløse vinder. Men det Taylor så i den mystiske jordhaugen var noe annet: en bortglemt by, et kapittel i historien som ventet på å bli gjenoppdaget.

Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!

Oppdagelsen av Ur-Nammu og de oversette sylindrene

Etter uker med utgravninger, hvor lag etter lag av soltørket teglstein ble fjernet, hørtes plutselig opphissede stemmer fra arbeiderne. De kom løpende til Taylors telt, mens de holdt noen små leirsylindere, innskrevet med merkelige kileskrifttegn. Taylor, ute av stand til å dechiffrere innskriftene, pakket dem forsiktig ned og sendte dem til London. Der ble funnet nesten helt ignorert. British Museums forskere, opptatt med å analysere monumenter og storslåtte statuer fra Mesopotamia, betraktet de enkle leirstykkene som ubetydelige.

Samtidig, i takt med at Taylor avsluttet sin utgraving, begynte lokale arabiske handelsmenn og bønder å plyndre stedet. De gjenbrukte teglsteinene for å bygge sine hus, uvitende om at de bar innskrifter med navnet Ur-Nammu – en konge hvis arv først nå begynte å våkne fra historiens glemsel.

Mesopotamia og Bibelens forsvunne konger

Før 1800-tallet var Bibelen stort sett den eneste kilden til kunnskap om Mesopotamias tidlige historie. Greske historikere som Herodotos og Xenofon skrev først om regionen på 400-tallet f.Kr., men deres redegjørelser var fragmentariske. Dette førte til at akademikere i vest betraktet Bibelens referanser til konger og byer som tvilsomme.

Skeptikere mente at figurer som kong Belshazzar, nevnt i Daniels bok, var rent mytologiske. Men dette skulle komme til å endre seg i skyggen av en verdenskrig.

Første verdenskrig og gjenoppdagelsen av Ur

I 1915, midt under første verdenskrigs kaos, slo britiske soldater leir ved Tell al-Muqayyar. For noen av dem var det ikke mer enn en støvete ruin, men for etterretningsoffiseren Reginald Campbell Thompson, tidligere assistent ved British Museum, var det en gåte som måtte løses. Han sendte rapporter til London, noe som fikk kuratorene til å børste støv av Taylors oversette sylinderfunn.

På disse sto noe bemerkelsesverdig: Den babylonske kongen Nabonidus, som regjerte mellom 556 og 539 f.Kr., hadde selv besøkt Ur og restaurert dets tempeltårn – zigguraten. Inskripsjonen hyllet også Nabonidus’ sønn, Belshazzar, og ba om gudenes velsignelse for ham. For første gang ble Belshazzars eksistens bekreftet av en uavhengig historisk kilde. Denne oppdagelsen førte til en omtolkning av den bibelske beretningen om Belshazzars fest i Babylon.

Belshazzars fest og Babylons fall

Da kronprinsen Belshazzar holdt sin berømte fest i Babylon år 539 f.Kr., var den persiske kongen Kyros allerede i bevegelse. De greske historikerne Herodotos og Xenofon (Historier 1.191:1-6, Cyropaedia 7.5:15) forteller om en by fylt av selvtillit, overbevist om sine murers uinntakelighet. Med matforråd som kunne rekke i årevis feiret babylonerne med vin og dans – samtidig som persiske tropper nærmet seg.

Herodotos beskriver en sorgløs by der innbyggerne «danset på den tiden og moret seg» (Historier 1.191:6). De var så trygge at vaktene, i sin nonchalanse, lot byportene stå åpne (Historier 1.191:5).

Men midt under festen skjedde noe som fikk latteren til å dø ut. En hånd dukket opp fra intet og skrev en gåtefull inskripsjon på veggen: Mene, mene, tekel, upharsin (Daniel 5:25). I det øyeblikket forandret alt seg. Profeten Daniel ble kalt til festen og tolket skriften som Guds dom over kongen – og Babylons forestående undergang (Daniel 5:26-28).

En by faller – et imperium reiser seg

Samme natt, mens babylonerne feiret, gjennomførte Kyros den persiske en briljant militærmanøver. Hans tropper avledet Eufrats vannføring og marsjerte inn i Babylon via den uttørkede elveleiet. Gobyras, en av Kyros’ generaler, ledet angrepet. Det babylonske forsvaret var fraværende. Nesten uten kamp tok perserne over byen. Belshazzar ble drept den 12. oktober 539 f.Kr. (Cyropaedia 7.5:29-30, Daniel 5:30).

Den natten tok en sivilisasjon slutt – og et nytt imperium ble født.