Da de gravde videre, reiste det seg en to meter høy obelisk av svart basalt – glatt, tung og dekket av relieffer og innskrifter ingen i verden den gang kunne lese, skriver Philippe Bohström.
Det begynte med et påskudd og en flåte. I november 1845, mens skumringen senket seg over Tigris, lot den unge engelskmannen Austen Henry Layard – advokat, konsulær attaché og i hemmelighet arkeolog – arbeiderne sine tro at de var på villsvinjakt. Med redskaper gjemt under presenninger seilte de nedover elven fra Mosul, mot en ubetydelig haug som lokalbefolkningen kalte Kalakh.
Tre dager senere, mens spaden fortsatt kjentes uvant i hånden, støtte han på stein. Ikke hvilken som helst stein: veggene til et palass, og snart to gigantiske bevingede okser som hadde stått vakt i mer enn to tusen år. Layard, som ennå ikke hadde lært seg å grave systematisk, lot seg lede av intuisjonen. Han utvidet grøftene, drev arbeiderne hardere, og fant mer. Men da en grøft bak oksene etter seks meters graving bare ga sand, var han i ferd med å gi opp. En arbeider, sta og støvete, overtalte ham til å ta én siste titt. Under det nederste laget skimtet han noe mørkt. Da de gravde videre, reiste det seg en to meter høy obelisk av svart basalt – glatt, tung og dekket av relieffer og innskrifter ingen i verden den gang kunne lese.
Besøkende som senere sto foran den, undret seg over prosesjonen som var meislet inn: en mektig skikkelse mottok elfenbenstenner, tekstiler og overfylte kurver. Rundt dem trådte elefanter, kameler, aper, antiloper, en vill okse og et dyr som lignet en enhjørning. Tjue scener viste fem underkuede konger som kastet seg ned i støvet. Obelisken var et stumt vitne. Ingen ante hva den fortalte. Løsningen lå hos en annen engelskmann, Henry Creswicke Rawlinson, som i Bagdad brukte fritiden på å klatre i fjellvegger og studere kileskrift. I 1835 hadde han, mens han trente sjahens tropper, klatret opp den bratte klippen ved Behistun og kopiert en trespråklig innskrift fra Dareios den stores tid. Etter et tiår med utrettelig arbeid knakk han koden i 1846.
Året etter, da obelisken ankom Bagdad på flåter, kunne han og tre andre lærde – uavhengig av hverandre – lese den babylonsk-assyriske skriften. Det som åpenbarte seg, var et seiersmonument reist av den assyriske kongen Salmanassar III (859–824 f.Kr.). Etter å ha beseiret Hasael av Damaskus i 841, men uten å ta byen, dro han vestover mot Middelhavet. Der krevde han tributt fra Tyr, Sidon – og fra Samaria, hovedstaden i Nordriket Israel. Ett panel viser den israelittiske kongen Jehu, eller hans sendebud, bøyende seg dypt for den assyriske herskeren. Innskriften lyder:
«Tributten fra Jehu, Omris sønn: Jeg mottok fra ham sølv, gull, en gyllen bolle, en gyllen vase med spiss bunn, gyldne drikkebegere, gyldne spann, tinn, en kongestav og spyd.» (Ancient Near Eastern Texts, Pritchard,p. 281)
Her, i stein hugget for nesten tre tusen år siden, står det eldste bevarte bildet av en bibelsk skikkelse. Jehu identifiseres som etterfølger til Omri, og de to kongene fra Det gamle testamentet trer plutselig ut av teksten og inn i historien (1. Kongebok 16:2; 2. Kongebok 9-10). Obelisken, som først var en gåte under sanden ved Tigris, ble dermed det første fysiske beviset på at bibelske skikkelser ikke bare var legender, men levende herskere i en verden av krig, tributt og bevingede voktere.
Henry Layards utgravninger i Ninive, sammen med Rawlinsons og hans kollegers omhyggelige arbeid, åpnet et vindu mot den ødeleggelsen assyrerne påførte Nordriket Israel. En påfallende parallell til den bibelske beretningen i 2. Kongebok 8:7-15 – der Hasael griper makten etter å ha myrdet Ben-Hadad, kammerherren i Omris hus i Damaskus – finnes i en annen innskrift av Salmanassar III: «Hadadezer [Adad-idri, åpenbart Ben-Hadad II av Damaskus] (selv) omkom. Hasael, en mann av folket (bokstavelig: sønn av ingen), grep tronen.» (Ancient Near Eastern Texts, s. 280)
I Salmanassars attende og tjueførste regjeringsår er det dokumentert sammenstøt med Hasael. Assyrerne vant sine slag, men Damaskus forble uinntatt. Mens Layard dechiffrerte kileskriftinnskriftene, innså han at palasset han hadde gravd frem ved Kalakh i virkeligheten var Nimrud – byen som nevnes i 1. Mosebok 10:9, 11.
Haugene rundt Mosul hadde imidlertid mer å fortelle.
Kongenes palasser kommer til syne
I 1849 begynte Layard utgravninger ved Kuyunjik, midt mellom Kalakh og Khorsabad – det samme stedet der Paul-Émile Botta i 1843 hadde gravd forgjeves.
Layard hadde større hell. Han avdekket ruinene av et enormt palass som viste seg å tilhøre Ninive, den gamle assyriske hovedstaden og en av verdens største og mest langlivede byer. Det er nesten underlig at Ninive kunne ligge begravd under sanden så lenge. Byen ble nesten totalt ødelagt i 612 f.Kr. av babylonerne, mistet sin betydning og sank etter hvert ned i glemselen.
Xenofon (430–354 f.Kr.), den greske eventyreren som krysset området ved begynnelsen av det femte århundre f.Kr., synes ikke engang å ha kjent dens gamle navn. Han beskrev den blott som «en stor festning, forlatt og liggende i ruiner» (Anabasis 4.10).
Herodot, mer belest om verden, nevnte Ninive flere ganger og omtalte i ett tilfelle Tigris som «elven som byen Ninos [Ninive] tidligere lå ved» (Historier 1.102-3; 1.106; 1.178; 1.185; 1.193). Aleksander den store (356–323 f.Kr.) kan ha marsjert rett over ruinene; hans seier ved Gaugamela ble vunnet nesten innen synsvidde av Ninives levninger. Likevel nevner Aleksanders historikere, med unntak av Arrian (86–160 e.Kr.), ikke engang byen (Arrian, Indica 42.3). Andre greske og romerske historieskrivere gjorde det derimot. Diodorus Siculus, i det første århundre f.Kr., skrev: «Den totale omkretsen utgjorde fire hundre og åtti stadier, og han ble ikke skuffet i sitt håp, for en by dens like – hverken i omkretsens lengde eller i murenes prakt – ble aldri grunnlagt av noen mann etter hans tid … Og til byen ga han sitt eget navn, Ninus.» (Bibliotheca historica 2.3.3-4).
Bibelen tegner et lignende bilde: «Ninive var en svært stor by, tre dagsreiser å gå gjennom» (Jona 3:3). Strabon (64 f.Kr.–24 e.Kr.) tilføyer: «Ninive … var langt større enn Babylon og lå i sletten Aturia … Den store byen er en stor ørken» (Geografi 16.1.9-15). Omkring 150 e.Kr. skrev den greske forfatteren Lukian: «Vel, når det gjelder Ninive, skipper, ble den utslettet for lenge siden. Det er ikke et spor igjen av den, og man kan ikke engang gjette hvor den lå» (Charon 23).
Dette enorme underet fra oldtiden var endelig blitt gjenfunnet av Henry Layard og hans graveteam. Bibelen talte om en gåavstand på tre dager (Jona 3:3), og den greske historikeren Diodorus Siculus hevdet at den firkantede byens fire sider til sammen målte 480 stadier. En omkrets på 96 kilometer virker i overkant. Likevel fant Layard, mellom Khorsabad og Kalakh, ruinene av flere bosetninger, blant dem en haug kalt Karamles. Han konkluderte:
«Hvis vi tar de fire store haugene Nimrúd [Kalakh], Koyunjik [Ninive], Khorsabad og Karamles som hjørnene i et kvadrat, vil man finne at dens fire sider stemmer ganske nøyaktig overens med geografens [Diodorus Siculus] 480 stadier eller 96 kilometer, som utgjør profetens [Jonas] tre dagers reise.» Layard synes å ha ment at både Bibelen og Diodorus Siculus betraktet disse bosetningene samlet som én «stor by», omtalt under navnet til den byen som står først i 1. Mosebok 10 – Ninive. Tolkningen gir mening; den speiler samtidige skiller, som mellom det historiske London og forstedene som til sammen kalles «Greater London». Uansett var de gamle historikernes beskrivelser av Ninives prakt ingen overdrivelse. Layard avdekket et enormt palass med enogsytti rom, der skulpturerte plater kledde mer enn tre tusen meter av veggene. Den storslåtte inngangen prydet ti kolossale bevingede okser med menneskehoder, innskrevet med annalene for seks regjeringsår. De indre veggene hadde en gang skimret av emaljerte teglfliser i livlige nyanser av blått, oransje og rødt, mens gulvene var prydet av marmor innlagt med innviklede metallarabesker.
Ninive – en grusom løvehule
På en palassvegg ses assyriske krigere som spidder fanger og flår dem levende. Kongen sitter på en trone mens en lang prosesjon av fanger nærmer seg. En innskrift proklamerer freidig:
«Sankerib, konge over verden, konge over landet Ashur [Assyria]» (Ancient Near Eastern Texts, s. 288).
Layard hadde funnet palasset til den assyriske kongen Sankerib (701–681 f.Kr.).Ruinene hadde mer å fortelle. På veggene i et velbevart kammer var det fremstilt erobringen av en godt befestet by, med fanger som ble ført frem for den invaderende kongen. Over kongen stod innskriften: «Sankerib, konge over universet, konge av Assyria, sittende i en lenestol; byttet fra Lakisj passerte foran ham» (Mordechai Cogan, The Raging Torrent, s. 135, 2018). Denne fremstillingen og innskriften, som også er utstilt i British Museum, svarer til den bibelske beretningen om Sankeribs erobring av den judaiske byen Lakisj, omtalt i 2. Kongebok 18:13-14. Ninive, den assyriske hovedstaden, hadde et fryktinngytende rykte.
Profeten Nahum klaget:
«Ve deg, blodby, full av løgn, full av plyndring. Piskens smell, hjulenes rasling, galopperende hester. Angripende kavaleri, blinkende sverd og glitrende spyd. Mange falne, hauger av døde, lik uten tall» (Nahum 3:1-3).
Ninive var som en løvehule: grusomheten og grådigheten hersket. Byen beriket seg gjennom krig og ble en av oldtidens største og mest fryktede byer. Krigerkongen Ashurnasirpal skildrer sine hensynsløse gjerninger i en innskrift: «Jeg bygde en søyle overfor hans byport, og jeg flådde alle de ledende mennene som hadde gjort opprør, og jeg dekket søylen med deres skinn; noen murte jeg inn i søylen, noen spiddet jeg på søylen med staker … og jeg hogg av lemmene på offiserene, på de kongelige offiserene som hadde gjort opprør … Mange fanger blant dem brente jeg med ild, og mange tok jeg som levende fanger. Fra noen skar jeg av hendene og fingrene, fra andre skar jeg av nesen, ørene og fingrene(?), av mange stakk jeg ut øynene. Jeg laget én søyle av de levende og en annen av hoder, og jeg bandt hodene deres til stolper (trestammer) rundt byen. Deres unge menn og jomfruer brente jeg i ilden … Tjue menn tok jeg levende og murte dem inn i veggen i hans palass … Resten av dem [deres krigere] lot jeg forgå av tørst i Eufrats ørken.» (Oversatt av Daniel D. Luckenbill, Ancient Records of Assyria and Babylonia, Chicago)
Relieffer viser ofte fanger ledet i tau festet til kroker som gjennomboret nesen eller leppene, eller med øynene stukket ut av spydspissen. Sadistisk tortur var et hyppig trekk ved assyrisk krigføring, som de skamløst skrøt av og omhyggelig nedtegnet. Kjennskapet til deres grusomhet tjente dem uten tvil militært, ved å skremme dem som stod i deres vei til å gi opp motstanden. Nahum beskrev treffende Ninive, den assyriske hovedstaden, som «løvenes hule» og «blodets by».
Flere avsløringer ventet i Ninives ruiner
Mens Henry Layard var borte, benyttet hans assistent Hormuzd Rassam anledningen til å utforske den franske sektoren nær utgravningsstedet under fullmånens lys. Til sin overraskelse snublet han over nok et palass – dette tilhørende Ashurbanipal, Sankeribs sønnesønn (668–640 f.Kr.), midt i den enorme metropolen Ninive. Nordpalasset til Ashurbanipal rommet et bemerkelsesverdig bibliotek med over 22 000 leirtavler, som ble fraktet til British Museum og Louvre for videre studier.
I dette biblioteket lå en skattkiste av opplysninger om gamle konger, folkeslag og kriger omtalt i Bibelen, som også kastet lys over flere assyriske herskere. Dessuten inneholdt det litterære verker som den sumeriske flomfortellingen og Gilgamesj-eposet (fra omkring 2100 f.Kr.), og avdekket et rikt vev av hendelser og skikkelser fra Det gamle testamentet gravd frem fra assyriske palassruiner.
Funnet bekreftet den historiske eksistensen av konger som Hiskia, Akas og Manasse av Juda, samt de israelittiske monarkene Omri, Jehu, Joasj, Menahem og Hosea, sammen med Hasael av Damaskus – deres navn og gjerninger bevitnet utenfor den bibelske beretningen.
Bekreftelse av bibelske beretninger
Særlig betydningsfulle er prismene – leirsylindere innskrevet med beretninger om Sankeribs felttog mot Juda i 701 f.Kr., under Hiskias regjering (716–687 f.Kr.). Disse assyriske kildene utgjør de eldste og mest samtidige historiske opptegnelsene om felttoget; den tidligste, Rassam-sylinderen, dateres til 700 f.Kr., mens andre versjoner av Sankeribs annaler ligger mellom 694 og 689 f.Kr.
Først sikret den assyriske herskeren sin rygg ved å knuse uro. Deretter, i 701 f.Kr., innledet Sankerib det han kalte sitt «tredje felttog». Det første målet i den vestlige fremrykkingen var å sikre Fønikia. De fleste kystbyene overga seg ved det blotte synet av hans styrker. Men ikke alle konger overga seg og tilbød tributt. Herskerne i Ekron og Gaza, og kong Hiskia av Juda, nektet. Støttet av guden Ashur overmannet den assyriske kongen opprørerne og underla seg Juda; konger som nektet å bøye seg ble fordrevet og erstattet av vasaller. Opprørske ledere ble straffet grusomt. Om den judaiske kongen heter det i annalene:
«[Hiskia] gjorde jeg til fange i Jerusalem, hans kongelige residens, som en fugl i et bur.»
(Oversatt fra Sankeribs annaler av Mordechai Cogan, The Raging Torrent, s. 125, 2018)
Det finnes noen hull i den assyriske fortellingen. Assyrerne hevder at Jaffa tilhørte Askelon-riket, men de to byene lå langt fra hverandre, og Asjdod – styrt av en helt annen konge – lå imellom. Videre hevdet assyrerne å ha tatt 200 150 fanger fra Juda, noe som virker noe overdrevet. På den annen side forteller Bibelen at Jahve sendte en engel som slo ned 185 000 assyrere i løpet av én natt, og at Sankerib flyktet (2. Kongebok 19:35-37; Jesaja 37:33-37; 2. Krønikebok 32:21).Tydeligvis inneholder både de judaiske og de assyriske opptegnelsene overdrivelser.
Selv om det kan være fristende å avvise den bibelske beretningen av teologiske grunner, må vi forstå oldtidens folks holdning. Assyriske og andre kongelige innskrifter tilskriver det uventede guddommelig inngripen, selv når vi kanskje ville si at det «bare var været». En egyptisk farao hevdet at guden Amun overstyrte vinterværet som kunne ha hindret en hettittisk prinsesse fra Tyrkia i å nå Egypt. Ashurbanipal, Sankeribs sønnesønn, fortalte om ild som falt fra himmelen på guden Assurs befaling for å ødelegge en invaderende hær. I det store og hele harmonerer de bibelske og assyriske beretningene om mange sentrale hendelser. Avgjørende er at begge er enige om at Sankerib erobret Lakisj og la under seg nesten hele Juda – men ikke Jerusalem. Som Layard senere skrev:
«Hvem ville ha trodd det sannsynlig eller mulig, før disse oppdagelsene ble gjort, at under haugen av jord og søppel som markerte Ninives beliggenhet, skulle man finne historien om krigene mellom Hiskia [konge av Juda] og Sankerib, skrevet nettopp på den tiden de fant sted av Sankerib selv, og bekreftende selv i minste detalj den bibelske opptegnelsen?»
