Ateister er barbarer

Publisert 2. oktober 2020 av

Hvis du styrer livet ditt etter idealet om å elske deg selv, ligger du an til å støte omverdenen fra deg. Nøkkelen er snarere å komme deg ut av din egen boble.

I en setning som den i tittelen, blir ordet «barbar» brukt ganske generelt: Det uttrykker at noen er uhøflige, usiviliserte, eller til og med voldelige. Altså er det definitivt et negativt ladet ord. Opprinnelig var imidlertid «barbar» et lydord grekerne brukte om alle som ikke snakket gresk. Men etter perserkrigene ble ordet brukt hovedsakelig om folkeslagene persere og medere. 

Ironisk nok – i hvert fall når vi tenker på hva «barbar» betyr for oss i dag – forbandt grekerne Østen (i praksis gjaldt dette Perserriket) med det å være skjør og delikat og et liv i luksus. Historier om hvordan grekere på kysten av Lilleasia ble fordervet av østlig overdådighet, florerte. For grekerne var det altså ikke noen direkte sammenheng mellom det å være barbar og det å være primitiv.

Hva er så koblingen til dagens ateister? På den ene side snakker de åpenbart ikke gammelgresk, og vi kunne per definisjon kalt dem barbarer. Men det er ikke egentlig kritikken jeg vil rette mot dem i dag. Min kritikk er snarere tuftet på litteraturkritikeren Bakhtins treffende karakteristikk av Dostojevskijs syn på ateister: De lider av en grunnleggende likegyldighet overfor et overordnet verdigrunnlag som stiller krav til mennesket som helhet, en avvisning av verden som et hele. Med en slik avvisning av enhver moral, kan vi godt kalle dem barbariske i ordets moderne forstand.

I dag har vi som samfunn individet som et endelig mål i seg selv, et samfunn som orienterer seg etter individet som subjekt primært for rettigheter, og bare til en viss grad som et subjekt for plikter. Individet stiller absolutte krav til omverdenen i kraft av å være den høyeste etiske domstolen, og hvis individet er krenket, kan det ikke avkreves noen forklaring – det er nok å kunne konstatere at krenkelsen er et faktum. 

Dette synet på individet som den øverste instansen, henger også sammen med et av vår samtids viktigste imperativer, nemlig at man skal elske seg selv. Men hva betyr det egentlig å elske seg selv? Mens det kristne begrepet om nestekjærlighet er klart og tydelig, er det mindre klart hva det egentlig vil si å elske seg selv. Ofte blir det forstått i retning av en ubetinget aksept av seg selv som den man er, uavhengig av samfunnet for øvrig, og følgelig en kategorisk avvisning av andres syn. Som Dostojevskij påpekte i Brødrene Karamásov, vil alt være tillatt uten en Gud og uten evig liv. 

Vender vi tilbake til Bakhtin, finner vi også at han et sted skriver at det er umulig å elske seg selv. Hvordan kan han si det? Det som står på spill, er spørsmålet om hvordan et subjekt kan elske seg selv, så å si omslutte sitt eget vesen. For et såkalt individ er nemlig ikke noe udelelig vesen slik navnet skulle tilsi, men er avhengig av omgivelsene sine for å trives. 

Til tross for at det kan virke som om mennesker i økende grad ser på seg selv som avsondrede øyer i et hav av mennesker (slik skjermbruk og sosiale medier skaper en ensomhetspandemi blant unge), lever vi ikke som isolerte bevissthetsbobler, men har behov for å føle at vi lever i et fellesskap. Selv om en del mennesker ser ut til, for helt egen maskin, å komme frem til samme synspunkt som Dostojevskij, er virkeligheten snarere at vi hele tiden stilles overfor en jungel av fordringer (og altså ikke rettigheter) i omgangen med andre mennesker. Løsningen er ikke å stikke hodet i sanden og avfeie sin neste ved å messe i sitt stille sinn at man elsker seg selv og at det ikke har noe å si hva andre mener, men snarere å komme sine medmennesker i møte.

Som en levende tradisjon i Europa har den klassiske musikken
For å bli best, må man studere de beste. Maleren
Han er stedsutvikleren som vil redde byene fra kasseideologien. Kjelleretasjen