Mennesket er kastet inn i en dypt tragisk situasjon. Det er det eneste vesenet på jorden som vet at det må dø.
Riktignok er vi ikke angitt noe konkret tidspunkt for vårt stevnemøte med dødsguden Thanatos, som en dag skal bære oss av sted på sine vingeslag. Det kan dermed være klokt å stille forberedt.
– Si til dem at jeg sa noe!
Det gjorde så vitterlig ikke den meksikanske opprørsgeneralen Pancho Villa, som fikk bilen omringet av sine blodsfiender i et bakholdsangrep i 1923. Da han forstod at det var ute med ham, og at han ikke hadde noe vektig å si, tryglet han: «Ikke la det ende på denne måten! Si til dem at jeg sa noe!»
Døden kom enda mer brått på unionsgeneral John Sedgwick under den amerikanske borgerkrigen. Mens soldater søkte dekning fra hvinende kuler, snøftet han: «De kan ikke treffe en elefant fra den dis–.»
Andre hørte knirkingen fra dødsengelens skritt like utenfor soveromsdøren. Spåmannen Nostradamus sa før leggetid: «I morgen, ved daggry, skal jeg ikke lenger være her.» Han fikk selvfølgelig rett.
Også vår egen Henrik Ibsen ante hvilken vei det bar. Husholdersken kunne melde at hun så en viss bedring i formen hans. Ibsen reiste seg da fra sykesengen med en kraftig protest: «Tvert imot!» Så falt han tilbake på puten og sluknet for godt.
– Ow, fuck!
Med sine elskede samlet omkring seg, var scenen fullkomment satt for Roald Dahls siste replikk. Han hivet etter pusten: «Jeg er ikke redd … Det har seg bare slik at jeg vil savne dere alle så fryktelig.» Så segnet han om. De tilhørende fikk imidlertid en aldri så liten encore. Pleiersken gav Dahl en injeksjon morfin, hvorpå forfatteren bråvåknet med sine faktiske siste ord: «Ow, fuck!»
En annen som ramlet på oppløpssiden, var Albert Einstein. Med sitt siste åndedrag, liret mannen bak relativitetsteorien av seg en alvorstung frase. Beklageligvis for ettertiden var denne på tysk, som for det eneste vitnet – en amerikansk pleierske – var fullstendig kaudervelsk. Vi får håpe at det ikke var så altfor viktig …
Romernes mesterlige replikker
Viktig var så definitivt det siste ordet til Aleksander den store. Generalene tryglet den døende erobreren om å navngi en etterfølger til det enorme riket han hadde lagt under seg. Ordet Aleksander maktet å presse ut var vanskelig å tyde, og det fremstod uklart om han sa «Krastitos», som betyr «den sterkeste», eller «Krateros», som var navnet på en av hans generaler. Alle utenom Krateros hørte i alle fall det første. Resultatet var en nærmere førti år lang serie av blodige tronfølgekriger, hvor Aleksanders rike ramlet fra hverandre.
Under romerske triumftog var det en skikk at seierherren ble hvisket i øret: «Husk at du er dødelig.» Kanskje var det denne vennlige påminnelsen som gjorde at de romerske keiserne leverte sine siste replikker så mesterlig?
De siste ordene til keiser Augustus var simpelthen: «Hvis jeg har spilt min rolle godt, klapp deres hender, og avskjedig meg fra scenen med applaus.»
Vespasian gikk for en mer humoristisk vri. Som et stikk til tendensen å guddommeliggjøre Romas avdøde keisere, sukket han: «Akk, jeg tror jeg blir en gud!»
Nero var en grufull diktator – som fyrte opp kristne som levende fakler for å belyse sine selskaper – men om mulig en enda mer grufull sanger. Under hans opptredener var det plassert vakter ved alle utganger, slik at ingen skulle forlate forestillingen – uansett unnskyldning. Ifølge ryktene hendte det dermed at kvinner fødet blant publikum under seansene, som var så begredelige at å være fakkel kanskje hadde bydd på en hyggeligere aften. «Qualis artifex pereo», bukket den syngende tyrannen av med, en poetisk strofe som betyr noe i retning av: «Hvilken artist faller med meg.»
Mest kjent er selvsagt Julius Caesars påstått siste ord, like før hans venn Marcus Junius Brutus også satte dolken i ham i senatet: «Et tu, Brute?» – «også deg, Brutus?» Sitatet er dog ikke historisk korrekt, men avstammer fra William Shakespeares skuespill Julius Caesar, oppført for første gang i 1599. De to mest populære teoriene er at Caesar enten sa «du også, barn» på gresk, eller ingenting overhodet.
– I Guds navn, la meg dø i fred!
En personlig favoritt er Voltaires vittige kommentar til presten på dødsleiet. Presten presset den kjente religionskritikeren på om han i det minste ikke ville fordømme Satan. «Nå, min gode mann», svarte Voltaire, «dette er ikke tiden for å skaffe nye fiender.» Dessverre er også dette sitatet apokryfisk, og oppstod etter alt å dømme med en vits publisert i en amerikansk Massachusetts-avis i 1856. Heller ikke virkelighetens Voltaire bøyde seg imidlertid av for presteskapets mas om en omvendelse: «I Guds navn, la meg dø i fred!»
En annen som motbeviste den kjente aforismen «det er ingen ateister i revehull», var Charles Darwin. Evolusjonsteoriens far takket for seg med setningen: «Jeg er ikke redd for å dø.»
«Nå kommer mysteriet», var det siste som ble sagt av presten og den sosiale reformatoren Henry Ward Beecher i 1887.
Så har vi vitenskapsmannen som forble en empirist til det aller siste: «Vennligst ikke forstyrr meg. Jeg er døende, og finner opplevelsen meget interessant.» (Det har ikke lyktes meg å finne opphavet til anekdoten, ei heller hvilken vitenskapsmann det var tale om, men det er en av disse historiene som – når du først har hørt den – aldri riktig vil forlate deg.)
Hinsides
Enkelte siste ord tas til inntekt for at døden kanskje ikke er enden. For eksempel de til Apple-grunnlegger Steve Jobs i 2011, som på tiden vakte en viss oppmerksomhet i den internasjonale pressen: «Oh wow! Oh wow! Oh wow!»
Da den franske landskapsmaleren Jean Baptiste Camille døde i 1875, talte han som om øynene hadde blitt sperret opp for første gang i det hinsidige: «Se så vakkert det er! Jeg har aldri sett så beundringsverdige landskap!»
Harry Patch levde til han ble hele 111 år, og var dermed den siste gjenværende britiske krigsveteranen som kjempet både i første og annen verdenskrig. I sine siste leveår gjengav Patch en gripende personlig opplevelse fra første verdenskrig: En medsoldat lå døende i en pøl av blod foran ham i ingenmannslandet mellom skyttergravene, med mesteparten av kroppen vansiret. «Skyt meg!» tryglet den fortapte mannen, men livet fór ut av øynene på ham før Patch rakk å oppfylle ønsket. I sitt siste øyeblikk kom det ut av ham: «Mor!» Ifølge Patch var det ikke et utbrudd av fortvilelse, men av overraskelse og glede, som om moren tok ham imot i den neste verden. Patch forble fram til sin død i 2009 overbevist om at dette livet ikke er alt.
Så får det være opp til den enkelte om de vil godta de tilgjengelige naturalistiske forklaringene (av biokjemisk art) eller ei.
– Pardonnez-moi, monsieur
Noen går ut med stil. Da Konstantinopels murer falt, talte keiser Konstantin XI Palaiologos: «Byen har falt, men jeg er fremdeles i live!» Så dro han av seg sine kongelige regalier for å bli én med sine soldater, og ledet dem rett inn i en håpløs kamp mot den overtallige osmanske invasjonshæren. Datoen var 29. mai 1453, og Det bysantiske riket falt sammen med keiseren.
«Let’s roll!» sa passasjeren Todd Beamer ombord UA flight 93 den 11. september 2001, før han og flere medpassasjerer tvang flykaprerne til å styrte. Slik reddet de enten Det hvite hus eller den amerikanske kongressbygningen fra angrep. Det hører med til historien at to uarmerte amerikanske jagerfly var på vei mot flyet, med stående ordre om å ofre sine liv med et kamikazeangrep.
«Vi faccio vedere come muore un Italiano!» – «jeg vil vise dere hvordan en italiener dør!» skrek soldaten Fabrizio Quattrocchi, som nektet å knele for de irakiske islamistene som halshugget ham foran kameraet i 2004.
Så har vi spionen Nathan Hale fra den amerikanske uavhengighetskrigen. «Min eneste anger», meddelte patrioten britene før de hengte ham, «er at jeg kun har ett liv å gi for mitt land.»
«Død over fascismen! Frihet til folket!» ropte den jugoslaviske kommunisten Stjepan Filipović med hevede knyttnever i 1942, rett før fallemmen åpnet seg og nakken hans ble brukket. Øyeblikket ble fotografert, og den norske forfatteren Jens Bjørneboe fant bildet så inspirerende at han hadde det stående på skrivebordet. (Bjørneboe fortalte for øvrig i et fjernsynsintervju at farens siste ord til ham var: «Du er en grei gutt, Jens, men hva i all verden skal det bli av deg?»)
Michel Ney var en av Napoléons mest hardbarkede generaler. Etter å ha blitt dømt til døden for forræderi, var hans siste ønske å beordre sine egne menn til å utføre henrettelsen. Han talte til dem: «Soldater, når jeg gir dere kommandoen om å skyte, skyt rett mot hjertet mitt. Vent på ordenen. Den vil bli min siste til dere. Jeg protesterer mot min fordømmelse. Jeg har kjempet hundre slag for Frankrike, og ikke ett mot henne … Soldater, fyr!»
Han var ikke den eneste som forble tro til sin plikt til det siste. På vei til giljotinen, kom dronning Marie Antoinette i skade for å tråkke på bøddelens fot. «Pardonnez-moi, monsieur», var det siste hun sa – helt i tråd med kongelig kutyme – før hodet hennes ble skilt fra kroppen av de jakobinske revolusjonære.
Som kjent måtte Sokrates tømme giftbegeret for å ha korrumpert de unge i Athen. Ifølge Platon var hans siste ord: «Kriton, vi skylder Askleipos en hane. Vær så snill, husk å betale gjelden.» Siden Aiskleipos er den greske guddommen for medisin og helbredelse, har det blitt spekulert i at Sokrates kanskje mente at han var ved å bli kurert fra sin fysiske kropp.
I ett med sitt virke
Andre gir inntrykk av å ha tatt sitt virke på det ytterste alvor. Den franske grammatikeren Dominique Bouhours forlot eksempelvis jorden i 1702 med avklaringen: «Jeg er i ferd med – eller holder på – å dø. Begge setningsformene er korrekt.»
En annen oppslukt i sitt arbeid, var den greske matematikeren Arkimedes. Under sine geometriske eksperimenter under den romerske invasjonen av Syrakus, kjeftet han til en av de romerske soldatene: «Ikke trå på mine sirkler!» Soldaten slaktet ham på stedet.
«Hva i djevelens navn forsøker De å synge for meg, prest?» smalt det fra komponisten Jean-Philippe Rameau, som var lite imponert over den musikalske kvaliteten servert på dødsleiet. «De synger falskt!»
En annen berømt komponist, Gustav Mahler, sa rett og slett bare: «Mozart.» Om ikke Gud selv, kanskje møtte han i det minste en musikalsk gud?
En dose galgenhumor
Noen velger å stirre døden i sortøyet med en dose humor, slik som den kristne martyren St. Lavrans. Han ble dømt til døden i Roma i 258 for oppvigleri, etter å ha uttrykt at kirken var mer velstående enn keiseren. Mens han ble stekt levende over flammene, fleipet han: «Jeg er ferdig på denne siden, snu meg rundt!» For denne morbide spøken fikk han etter sin død status som skytshelgen for komikere.
«Ta ett eller to steg frem, karer, det blir enklere slik!» ertet den tidligere statsministeren Erskine Childers mennene som skulle skyte ham under den irske borgerkrigen (1922-23).
Den amerikanske morderen James W. Rodgers ble henrettet med samme metode. På spørsmål om han hadde et siste ønske, svarte han kvikt: «Gi meg en skuddsikker vest.» Det må da være lov til å prøve seg.
Da aristokraten Marquis de Favras ble forelagt dødsdommen under den franske terroren, rynket han på nesen og kommenterte syrlig: «Jeg ser at De har gjort tre skrivefeil.»
Anger og vemod
Den britiske økonomen John Maynard Keynes satte strek med den litt mer vemodige uttalelsen: «Jeg skulle ønske jeg hadde drukket mer champagne …»
Andre var tilsynelatende ikke like fulle av anger. «Jeg behøver ikke å tilgi mine fiender», skrøt den spanske 1800-tallsstatsmannen Ramón Maria Narváez til presten. «Jeg fikk dem alle skutt!»
Noen hadde opplevd nok. Sir Winston Churchills ekstraordinært begivenhetsrike liv ble avsluttet med det heller bedrøvelige utsagnet: «I’m bored with it all.»
Ludvig XIV, også kjent som «Solkongen», gjorde sitt ytterste for å fremstå mer ydmyk overfor døden enn hva han hadde gjort i livet. «Hvorfor gråter dere?» spurte han de tilstedeværende i sin siste time. «Trodde dere jeg var udødelig?»
Langt mer ydmyk var nok Leonardo da Vinci, som penslet mesterverk som Mona Lisa og Nattverden, i tillegg til å være en fremragende ingeniør, oppfinner, vitenskapsmann, arkitekt og billedhogger: «Jeg har fornærmet Gud og menneskeheten, fordi mitt arbeid ikke nådde den kvaliteten det burde ha gjort.»
Sir Isaac Newton var mennesket som i sin tid kom nærmest å dirke opp skrinet som skjulte universets hemmeligheter. For ham gikk sceneteppet ned med en refleksjon som bør fordrive all skråsikkerhet i resten av oss: «Jeg vet ikke hvordan jeg fremstår for verden. Men for meg selv, virker det som jeg har kun har vært en gutt som lekte ved vannkanten, og fant en glattere småsten eller et vakrere skjell enn vanlig, mens det store hav av sannhet lå uoppdaget fremfor meg.»
– Siste ord er for tåper som ikke har sagt nok
For mange vandrer de siste tanker naturligvis hen til deres elskede. Forfatteren T. S. Elliot hvisket «Valerie», som var navnet på hans kone, mens Napoléons med siste utpust uttalte navnet til sin langvarige elsker, «Josephine».
Særlig rørende er imidlertid avskjeden til sir Arthur Conan Doyle, forfatteren bak Sherlock Holmes-fortellingene. Han døde i sin egen hage i en alder av 71 år, med sin kjære kone ved sin side. Det aller siste han gjorde, var å vende seg mot henne med et nydelig farvel: «Du er vidunderlig!»
Det finnes også dem som insisterer at de siste ord slettes ikke er mer verdifulle enn alle de andre. Lytt bare til den døende Karl Marx, som når spurt om han hadde noen siste ord, brummet: «Kom igjen, kom dere ut! Siste ord er for tåper som ikke har sagt nok!»
