Etter en sommer med abonnement på Morgenposten, etterfulgt av en uforklarlig bitterhet, innser Henrik Høeg det uunngåelige: Han har havnet til et lukket, sosiologisk badekar. Her følger en surrealistisk satire over opplevelsen av å bli innlemmet i den nye morgenpostenske virkeligheten av lunkent tvisyn og tomme skråblikk.
En dag skjedde det. Skribentene i en mellomstor norsk redaksjon, utvordes kjent som Morgenposten, innvordes som det samme, gikk denne dagen for langt, om onde tunger skal tros i denne saken. Den morgenpostenske penn, som lenge var blitt kvesset i den hensikt å oppnå «tvisyn» og «skråblikk», en særegen stemning man siden har kalt «den norske kritikken», var blitt så kvass at den skapte rift i den sammenstilling av idéer, sanseinntrykk og materielle forhold som inntil da var kjent som «virkeligheten». Nå orket ikke virkeligheten mer. Rettere sagt var det Gud Allmektig, som hadde holdt denne virkeligheten oppe eller snarere «sammen», som en slags Atlas-figur, men nå bestemte at det fikk være nok, og i stedet for å lappe den, nok en gang, lot han verden utgå som en punget badeball. Det var en e-post til abonnentene som skapte selve riften. Her sto følgende:
Vi tror at noe av grunnen til at stadig flere slutter opp om vårt avisprosjekt, er evnen til å sette dagsaktuelle hendelser i perspektiv og analysere de vesentligste utviklingstrekkene i vår samtid. Heller enn oppjagede pushvarsler, siste nytt og bastante konklusjoner, er Morgenposten et sted for grundig lesning, ettertanke og ja, til og med tvisyn.
Forsøk følgende eksperiment: Uttal de viktigste ordene i denne meldingen, som «dagsaktuelle», «perspektiv», «vesentligste», «samtid», «oppjagede», «bastante konklusjoner», og etter hvert ord, lag en lite purrelyd, prrr, prrr, prrr. Ja, det hviler noe forbudt over disse ordene, som fra en oppsnappet kjærlighetskorrespondanse. Særlig erotisk er det å si: «ettertanke og ja, til og med tvisyn». Forsøk å smatte på ordene, det er som om tvisynet og ettertanken kommer til syne i dette pratsomme lille, «ja, til og med».
Da Gud fikk høre disse ordene, som av uvisse grunner trengte frem til ham blant alle andre lyder den formiddagen, fikk han en merkelig fysiologisk reaksjon. Først bet han seg i leppen, og følte seg underlig truffet, som om han selv hadde skrevet disse ordene. Så strammet det seg i Guds rumpehull. Han slapp ut et lite fnys, og kjente kroppens tyngde i beina. Riften, som han lett kunne lappet med litt guddommelig spytt eller rusk, vokste seg samtidig større og større. Nå ville det bli et litt større lappearbeid, men ingenting han ikke hadde gjort mange ganger før. Han skulle til å finne frem lappesakene fra et lite skrin i kjortelen sin, da det plutselig gikk kaldt nedover ryggen hans, og en forbudt tanke steg frem i hans sinn: Jeg orker ikke mer. Så hørte han det igjen, som et ekko, det morgenpostenske «ja, til og med». Kloden falt til bakken, og utåndet der.
Siden ble det mange diskusjoner i himmelen, og det skal ikke refereres til alt som ble gjort og sagt den dagen. Dels skjedde det for stengte dører, og dels angår det ikke vår del av saksforholdet, som skal oppta oss her. Da prosessen var over, gikk Gud tilbake til restene av verden, og startet arbeidet på nytt. Han skilte vannene, og satte stjerner på himmelen. Mye ble akkurat som før, og noe ble litt bedre. Så kom han til Morgenposten, og gjorde som flertallet i himmelen hadde besluttet, med 430 mot 87 stemmer. Han lagde en egen liten verden med litt rusk og rask, og inni der plasserte han Morgenposten. Der havnet også alle sjelene som ikke var det vi kan kalle «ferdig utformet», det vil si, preget av det morgenpostenske tvisyn i større eller mindre grad, det vil rundt regnet omfatte moderne, tvisynte eller kritiske mennesker, preget av moderne og tvisynte tenkemåter, og så videre.
Det kunne i mange tilfeller være tilstrekkelig at man hadde hørt om Morgenposten for å havne i denne Morgenpost-virkeligheten, eller bare blitt eksponert for lignende former for menneskelig adferd, om så bare i randsonen av sjelens oppmerksomhetsfelt. Mer sjablongpregede eller karikerte personligheter fikk bli igjen i den gamle virkeligheten. De som var henfalne til «den norske kritikken», og slik sett var mer nyanserte i sin fremtoning, ble plassert i den nye Morgenpost-virkeligheten, slik at dette skulle få gro og gjære på egne premisser, uten dermed å påvirke den gamle virkeligheten. Det er kanskje ikke nødvendig å si at disse ordene er skrevet til og fra denne nye Morgenpost-virkeligheten, der vi nå befinner oss.
Gud og englene ga seg til å observere den nye virkeligheten, og ble ikke skuffet. Som del av det himmelske kompromiss, var den blitt plassert i et badekar, slik at ingen ville måtte bære den på skuldrene lenger. Den var derfor ikke kilde til arbeid og mas, men snarere til forlystelse for sitt publikum, som innimellom, preget av Morgenpostens egne betraktninger, refererte til seg selv som «antropologiske observatører», eller til verdenen som «av sosiopsykologisk interesse». Å stige ned i denne materien i form av en guddommelig avatar eller evt. som romvesen, var det imidlertid ingen som påtok seg, og det fantes heller ingen forventning om dette.
Inne i verdenen foregikk det meste som før. Av hensyn til fysikkens lover, var de sjablongpregede sjelene blitt erstattet med faktiske sjablonger, det vil si, roboter av kjøtt og blod. Over tid førte virkelighetens økte subtilitet imidlertid til større forandringer, i tråd med sommerfugleffekten. På kvantemikroskopisk nivå ga materien seg til å synge på et litt annet nivå, og det som før var blitt oppfattet som «ooo-m» minnet mer om hosting og harking, et slags pratsomt lite «tja, nja, hmm», formulert med forsiktige smil i munnvikene, den ene eller begge.
Igjen må det understrekes at dette kun var ganske små, ganske subtile endringer, som i størstedelen av den nye verden, fra Kamtsjatka til Brasil, ikke fikk noen større konsekvenser. Indiske yogier kommenterte endringen, men lot seg som kjent ikke affisere. Ved CERN (og tilsvarende observatorier) stiltes det spørsmål ved om måleapparatene hadde fått seg en liten støkk, om det hadde funnet sted et lite «jordskjelv» ute i kosmos. Men man oppga snart denne hypotesen, og jobbet stille videre.
Naturlig nok, var det i Morgenpostens egne lokaler at sommerfugleffekten gjorde seg sterkest gjeldende, ettersom det nå fantes en sterk resonnans mellom Postens norske kritikk og materien selv. Særlig redaktøren i avdelingen for kommentar og analyse, fikk nå «vann på mølla», som han likte å si. Ikke sjelden ganger inntok han det vi, i gammel kommunistisk ånd, kan kalle «korrekte standpunkter». Han forsvarte den norske middelklassen mot feilaktige vinklinger og perspektiver, og fremstod som både faderlig og oppdragende, streng men rettferdig, i møte med selv de mest utvordes meritterte kulturprodukter. Men i selve mannen antok subtiliteten uante høyder, og i ansiktet spredde det seg en uttrykksløshet som vi bare kan betegne som «omvendt botox». Det spredde seg et dobbelt, trippelt tvisyn, som samtidig åpnet og sløret blikket, kruset pannebrasken med tvilsomme rynker, og munnen, ja, munnen foldet seg i så forsiktige små flir at selve luften omkring ham ble både «tenksom» og «følende». Dette skulle riktignok gå til hodet på ham, og han begynte i økende grad å omtale seg som en «hvit, middelaldrende mann», selv når spørsmålet under behandling var aldri så prosaisk.
Når jeg velger å berette dette, er det ikke uten en viss bitterhet. Når det først skulle skapes en ny og bedre verden, og det på grunn av Morgenpostens forbrytelser mot anstendighet i sjelelivet, skulle jeg gjerne ha vært plassert i den gamle (det vil si, nye) verden, som visstnok er utstyrt med enkelte små, men merkbare forbedringer. Menneskene der sies å være litt høfligere. Til gjengjeld er de litt mindre humoristiske, hvilket igjen oppveies av tørrvittigheter når anledningen likevel byr seg. I denne verden står vi igjen med Morgenpostens motbydelige humor, som slettes ikke er humoristisk, men egentlig denne eiendommelige norske kritikkens måte å gjøre kur til seg selv, på tusen og én ulike måter, men strengt tatt alltid den samme. Særlig stolt er den av å ha konstruert en slags høylavmiddelkultur, som er alle uttrykks forflatning i og gjennom den norske middelklassen, som er klassenes klasse, særlig fra et norsk-kritisk perspektiv, og gulper denne høylavmiddelkulturen i seg som var den fersk vaffelrøre i sommersol. Å hvor Morgenposten synger, synger for den norske middelklassen, kvitre, kvitre, man kan jo bli gal av mindre. Når jeg nå likevel har havnet i samme virkelighet som denne publikasjonen, kun på grunn av visse gråsoner eller nyanser i min egen sjel, har det definitivt utpreget seg en bitterhet i denne sjelen, som ikke helt kan unngå Morgenpostens glade kvitter, når himmelen har felt den samme dommen over oss alle, der vi pent må følge med inn i Morgenpostens fremtid, eller i det minste, sammen med Morgenposten inn i fremtiden, som ikke trenger å «tilhøre Morgenposten», men likevel, på grunn av ovennevnte handlingsforløp, likevel har løpt ut av og indirekte blitt skapt av Morgenposten, som dermed kunne komme til å erklære noe slikt, noe som, i sin tur, ville forbitret meg enda sterkere.
Når jeg nå åpent erklærer misnøye med Morgenposten, denne vår nye verdens eksistensberettigelse, gjør jeg meg også til klassefiende for den norske høylavmiddelklassen som har Morgenpostens redaksjon som sitt sosiale og kulturelle episenter. Og selv om det er stygt, vil jeg skylde på at det var Morgenposten «som begynte», idet den insisterte på denne klassekampen ved selve sin unnfangelse eller overgang til «liberal», «uavhengig» eller «sentrumsorientert» avis. Jada, med hvert pust, hvert komma, tar Morgenposten avstand fra det den lummert taler på vegne av det den betrakter som underklassen, som den har gjort seg til talerør for. Men der den gamle partipressen hadde forbindelser til de samfunnsklasser som den agiterte for, gjør Morgenposten seg med sin pustende, pesende agitasjon, alltid bevende mellom sarkasme og henrykkelse over det egne engasjement, blandet med en fordekt følelse av det pinlige i situasjonen, skyldig i de styggeste papegøyestreker mot alle samfunnsklasser, og særlig mot den norske middelklassen. Når en arkivar anno 2500 graver frem et møllspist eksemplar av Morgenposten, der ordene renner som fra et råttent leksikon, vil de måtte felle en hard dom over denne klassen, og det de i vitenskapelig øyemed kanskje vil kalle «det norske».
Hvis jeg et øyeblikk setter meg på den morgenpostenske pidestall, og gløtter inn i den morgenpostenske spåkule, med velsignelse fra den morgenpostenske husfilosofen G.F.W. Hegel – eller andre sosio-misantropiske tilfeller fra bygd og by –, kan jeg gløtte inn i fremtidens vurdering av den norske høymiddellavklassen, i og med en slik levning: Er det ikke mulig for et lands middelklasse å lage en publikasjon for kulturell og politisk analyse, uten i den grad å krype opp i sitt eget rasshøl, vil de måtte si, eller i det minste tenke. Videre vil de, igjen i embets medfør, måtte spørre hva dette innebærer for den lingvistiske sammenstilling som Morgenposten har gjort til sitt eget språk, også kjent som «norsk», for ikke å si denne avisens åndshabitat, det såkalte «Norge». Dette får stå som et åpent spørsmål, og vil jo også avhenge av hvordan fremtiden arter seg, med eller uten Morgenpostens særpriviligerte evne til å avlokke denne fremtiden sine hemmeligheter.
La oss derfor vurdere et par ulike scenario, som vil måtte påvirke disse fremtidsmenneskenes blikk på oss selv, som i motsetning til Morgenpostens fremtidspregede blikk på oss selv, faktisk ville befinne seg i fremtiden. Når sjokket først har lagt seg for disse menneskene, over det som veller frem fra Morgenposten, og nå faktisk har fått gjære og godgjøre seg i underkant av 500 år, hvordan ville den kaldere analysen arte seg for dem? Det vet vi ikke. Vi kan ikke vite det. Derimot kan Morgenposten vite dette, ja alt hva Morgenposten skriver hviler rolig på denne innsikten, og gir de bevingede ord faktisk luft under vingene. Morgenposten er for hjernen det Red Bull er for musklene, og får leseren til å sveve himmelhøyt over landskapet, der det klart står skrevet for dem hva som utgjør fremskrittet inn i fremtiden, rett imot det som utgjør tilbakeskrittet inn i fortiden. Og dersom det legger seg skyer over fremtidens horisont, trenger Morgenpostens bevingede leser kun å vende seg mot fortiden, der tilbakeskrittet står klart avtegnet for dem, ergo vil fremskrittet inn i fremtiden befinne seg 180 grader fra dette punktet.
Denne morgenpostenske metafysikken har redaksjonen angivelig tilslurpet seg fra den schwabiske ordgyterkongen Georg Hegel, Georg Friedrich Wilhelm, og skulle det komme til såpass høytsvevende diskusjoner at de trekker på flirebåndene og utstøter patetiske små fnis idet de nevner dette navnet, vil de til alt overmål skylde på denne husfilosofen, denne syvende far i huset, og si at de strengt tatt bare videreformidler det som historiens lover har plassert i munnen på dette gamle kreket, som de pliktskyldigst vil kalle en gammel rasist, og så videre. Men den gang ei. Den morgenpostenske vulgærhegelianismen – som, misforstå meg rett, er et høymiddelklasselavt hjemmebrygg – som formodentlig er kokt ihop i Morgenpostens egne laboratorier evt. i kantinen, eller på husfest hjemme hos sjefen, eller i bøttekottet under julebordet, eller hva det nå var som på ulykksalig vis skapte denne kjemiske reaksjonen i Morgenpostens redaksjonelle hjerne, og den siden aldri mer kunne befri seg fra – er simpelthen «sugd av eget bryst», som det heter, og således denne redaksjonens eget ansvar, men nei, den vedkjenner seg ikke dette, og i dette består dypest sett Morgenpostens hang til papegøyeskrål.
Dette skrålet er dessverre smittsomt, og sprer seg til hele Morgenpostens leserskare, som teller over 20 000 Red Bull-drikkende lesere, som troskyldigst tror på og viderefører det de leser i Morgenposten, og ikke minst den elevert-subtil-ydmyke frasologien som Morgenposten liker å pudre munnen sin med. Det heter at Hegel, Georg Wilhelm Friedrich, er blitt en utørret-latterlig tavlesvamp, eller i det hele tatt en latterlig figur, hvis navn Morgenpostens redaksjonsmedlemmer tvinger over sine fnisende lepper, men at historiens lov likevel at utpekt ham til å tale for mer eller mindre døve ører, og at Morgenposten dermed, som en uavhengig avis om politikk, kultur og forskning, blir nødt til å videreformifdle historiens budskap til menneskeheten, når det likevel er kommet dem for øre. Morgenposten kan ikke glemme det den engang har hørt, og har den først hørt historiens sus i buskene, hvisker den det stille videre. Ydmykt, subtilt, man vil ikke støte noen, de som evt. ikke har drukket Red Bull denne fredagen, og leserne synes dette er umåtelig spennende, og gir seg til å både plystre å hviske videre det de også har hørt og forstått i Morgenpostens spalter, og ikke minst mellom linjene i avisens kulturelle godteriseksjon. Når de siden handler ut fra denne overbevisningen, på den subtil-ydmyke måten de har fått antydet i Morgenposten, gjennom ord og bilder, kan de i siste instans peke tilbake til Morgenposten, som en slags rettferdiggjørelse av disse papegøyestrekene, for Morgenposten gjør jo det samme, idet de peker på skrivebordsskuffen til Hegel, Friedrich Georg Wilhelm, der det ligger et fragment om Schwäbisches Geschwafel im Licht der Geistesgeschichte, som til syvende og sist kan forklare alt sammen.
(Noen vil kanskje spørre hvorfor jeg så å si kjefter på Morgenposten, når ingen egentlig er blitt skadelidende i denne historien. Vår nye Morgenpost-virkelighet er langt på vei identisk med den gamle virkeligheten; forskjellene mellom disse to verdener er først og fremst av metafysisk art, foruten at den gamle virkeligheten, der Morgenposten etter det jeg forstår er blitt erstattet med morsomme fugler i alle regnbuens farger, som nevnt er litt bedre enn vår egen virkelighet. At vår egen virkelighet svømmer i et badekar, og slik sett ikke lenger bæres på Guds skuldre, har ingen åpenbare konsekvenser innenfor vår egen virkelighet, hverken for det tenkte eller følte, eller for handlingslivet. Den gamle virkeligheten, derimot, befinner seg fremdeles på disse skuldrene, noe som utvilsomt er mer behagelig for dem, uten at dette egentlig å påvirke det innholdsmessige i vår egen virkelighet i negativ retning. Når jeg nå fester disse ordene til papiret, eller PC-skjermen, der det tenkte blekket på skjermen skulle kunne etse hull i vår egen virkelighet på grunn av forfatterens forbitrelse, er det fordi jeg også gjerne skulle sittet på Guds skuldre, i den gamle og nå forbedrede virkeligheten. Jeg oppfatter at Gud og englene, gjennom sin vilkårlige behandling av oss som tilfeldigvis har kommet i berøring med Morgenpostens høylavkritiske tenkemåter, har valgt å utelate oss fra den nye (evt. gamle) og bedre virkeligheten, fordi det forekom dem litt enklere enn andre løsninger, som ville krevd mer av deres himmelske arbeidskrefter her og nå, men på sikt skapt større rettferdighet.)
