Dersom alt man vet om amerikansk politikk kommer fra en ensrettet norsk presse, har man i praksis et tunnelsyn på virkeligheten. Dermed er mange nordmenn forvirret over hvordan Donald Trump kunne bli valgt til president for annen gang – takket være en høy oppslutning også blant latinoer, hvite kvinner og svarte menn. Når den fjerde statsmakt svikter sitt ansvar med å gi balansert, objektiv og (som vi skal se) sannferdig informasjon, undergraves befolkningens forståelse av hva som faktisk foregår i verdens viktigste land.
Nordkoreansk oppslutning til Demokratene
«Hvis du ikke leser avisen, er du uinformert. Hvis du leser avisen, er du feilinformert.» – Mark Twain
Proposisjonen «2 + 2 = 4» er sann uansett hvor den fremsettes, mens «2 + 2 = 5» er universelt usann.
Kildekritikk handler med andre ord ikke om å automatisk godta eller avfeie påstander basert på hvem som fremsetter dem – enten disse er etablerte medier, alternative medier eller sosiale medier.
Det som er avgjørende er om påstanden er solid nok underbygget av bevis, empiri, primærkilder eller logisk stringente argumenter.
En kildekritisk person vil ha et åpent, men skeptisk sinn, være påpasselig med å innta en balansert diett av nyhetskilder, og evaluere informasjon ved å stille spørsmål av typen:
«Hva slags dokumentasjon fins egentlig for denne påstanden?»
«Hvilken informasjon velger denne kilden å vektlegge?» (pressens dagsordenmakt)
«Hvilken informasjon velger denne kilden å utelate?» (den omvendte dagsordenmakt)
Om man etterstreber et nyansert verdensbilde, bør det bekymre at den årlige medieundersøkelsen (2024) avdekker en sterk slagside mot venstre hos norsk presse. Ikke minst representerer dette et alvorlig demokratisk problem.
Asymmetrien er helt ekstrem. Om kun journalister hadde stemmerett, ville de venstreradikale partiene SV, Rødt og MdG – uten støtte fra AP – beseiret samtlige borgerlige partier samt SP med hele 7 prosentpoeng; Høyre blitt kraftig desimert; og Fremskrittspartiet (som på ferske målinger er Norges største parti) vært nærmest utradert.
Den antatt mest konservative avisen i den riksdekkende pressen, er Nettavisen. I en 2023-valgmåling blant deres ansatte fikk Fremskrittspartiet 0 prosent oppslutning, mens Norges to mest sosialliberale partier, Venstre og MdG, fikk hele 69,5 prosent av stemmene. I det faktiske valget fikk de to partiene samlet kun 9,2 prosent.
Om støtten til FrP er nært ikke-eksisterende hos norske journalister, er det naturlig å anta at Det demokratiske parti i USA har en nordkoreansk oppslutning blant dem. Norske mediers dekning av amerikanske forhold vil selvfølgelig være sterkt farvet av dette.
«Vet du hva gærningen Trump har sagt nå!?»
Det er åpenlyst svært mye kritikkverdig ved Donald Trump – fra hans udannede sjargong til narsissistiske fremtoning til skremmende uberegnelighet til hans høye alder til vanskeligheter med å erkjenne valgnederlag.
Særlig sistnevnte punkt er ikke-trivielt, og det foreligger et seriøst argument for at summen av de negative egenskapene gjør Trump uskikket som president. Selvsagt er det også fullstendig rasjonelt å være motstander av Trump på bakgrunn av dype politiske uenigheter.
Over ni lange år har det imidlertid pågått en intensiv, ensidig svertekampanje mot Trump i norske riksmedier. Som Pavlovs hunder har nordmenn blitt betinget til å få en kraftig emosjonell reaksjon bare ved benevnelsen av den oransje mannen.
Under presidentvalgkampen i 2024 vil for eksempel nordmenn ha fått for seg at Trump har sagt en hel drøss med ekstreme ting. Hvordan i alle dager kan en majoritet amerikanerne da være dumme nok til å stemme på ham?
Kanskje ligger mye av forklaringen i at Trump-versjonen nordmenn har blitt presentert, er en gigantisk stråmann. Ville du forventet et ærlig bilde av Kamala Harris som var komplett konstruert av høyrevridde amerikanske kilder som Fox News, The Daily Wire og Breitbart?
Når norske medier gjengir Donald Trumps uttalelser, lenker de konsekvent ikke til primærkilden, slik at leseren kan vurdere den fulle konteksten. Det vil si at deres artikler om amerikanske forhold er gjennomgående svakt dokumentert.
Mer eller mindre samtlige av Trumps påstått kontroversielle utsagn fra 2024-valgkampen, kollapser nemlig i møte med primærkildene:
Påstand: Trump lovet et «blodbad» om han ikke kom til å vinne valget.
Sannhet: Dette er villedende, og tolker Trump i verste mening. Leser man den fulle konteksten, snakket han om den amerikanske bilindustrien:
Bruken av ordet «blodbad» er her åpenlyst billedlig ment, ettersom bilindustrien bokstavelig talt ikke kan blø.
Påstand: Trump fremsatte en drapstrussel mot Kamala-støttespilleren Liz Cheney, som han fantaserte om hun burde skytes.
Sannhet: Sitatet er tatt ut av kontekst. Den fulle konteksten viser at Trump kritiserte Cheney for å være en krigshauk – med et retorisk spørsmål om hvordan hun ville ha likt det om våpnene var rettet mot henne selv på slagmarken:
Påstand: Trump har sagt at han ønsker å bli diktator om han blir gjenvalgt.
Sannhet: Dette er misvisende. Det fulle sitatet viser tydelig at han ville være diktator utelukkende på dag én, fordi han ønsket å bruke dagen til å gjennomføre presidentordre om grensekontroll og oljeboring (som er helt innenfor hans konstitusjonelle rett):
Trump: (pointing to reporter) “Look, he’s going crazy. Except for Day 1.”
Trump: “I want to close the border and I want to drill, drill, drill.”
Reporter: “That’s not retribution.”
Påstand: Trump har sagt at han ønsker å anvende militæret mot sine politiske motstandere.
Sannhet: Tatt ut av kontekst. Scenarioet under diskusjon var venstreekstreme grupper som forsøker å sabotere den fredelige maktoverføringen med omfattende vold og kaos:
Demokratene og massemedia hadde ingen vanskeligheter med at nasjonalgarden ble satt inn mot republikanske velgere som skapte kaos i januar 2021.
Påstand: Trump ønsker å forby abort.
Sannhet: Trump har ved gjentatte anledninger avvist at han vil støtte et føderalt forbud mot abort, men mener at beslutningen hører hjemme hos delstatene – som betyr at republikanske stater kan stramme inn, mens demokratiske stater kan myke opp:
Retten til abort utvides faktisk etter valget, selv i flere republikanske delstater. Det er fordi elektoratet i 10 delstater fikk anledning til å stemme over lovgivningen, hvorav 7 av dem stemte for liberalisering og 3 av dem imot innskrenkninger. I den republikanske delstaten Arizona utvides grensen helt fra uke 15 til «levedyktig alder» (uke 24), mens i Missouri erstattes tilsvarende et forbud med en grense på uke 24.
Påstand: Trump vil implementere planen Project 2025, som blant annet innebærer å styrke presidentens makt, forby likekjønnet ekteskap, og innføre et føderalt abortforbud som inkluderer forbud mot angrepiller.
Sannhet: Project 2025 er ikke Donald Trumps egen plan, men er utarbeidet av den uavhengige konservative tenketanken Heritage Foundation. Trump har distansert seg fra manifestet:
Påstand: Trump hyllet Hitlers generaler.
Sannhet: Anklagen er uverifisert og mangler kritisk kontekst.
Mannen bak anklagen er John Kelly, som tjente som stabssjef i Trumps første presidentperiode. Kelly ble presset ut av Trump i desember 2018. Som en tidligere Trump-ansatt så karrieremulighetene hans dermed meget skrale ut i Washington D.C. Det var på dette tidspunktet han bestemte seg for å bli en uttalt Trump-kritiker.
Vi vet at Kelly har løyet om Trump tidligere. Han støttet den diskrediterte historien publisert i The Atlantic om at Trump kalte falne soldater «suckers and losers». Hele femten førstehåndsvitner har motsagt anklagen, blant dem den kjente Trump-kritikeren John Bolton (etter at han fikk sparken):
- John Bolton, former National Security Advisor
- Zach Fuentes, former deputy to Chief of Staff Gen. John Kelly
- Sarah Huckabee Sanders, former White House press secretary
- Hogan Gidley, former White House deputy press secretary
- Dan Scavino, White House deputy chief of staff for communications
- Jordan Karem, former personal aide to President Trump
- Johnny DeStefano, former counselor to President Trump
- Stephen Miller, former senior advisor to President Trump
- Derek Lyons, former staff secretary and counselor to President Trump
- Dan Walsh, former White House deputy chief of staff
- First Lady Melania Trump
- Jamie McCourt, former U.S. Ambassador to France and Monaco
- Mick Mulvaney, former acting White House chief of staff
- Maj. Gen. Bill Maz, secretary of the American Battle Monuments Commission
- Tony Ornato, former deputy White House chief of staff
Selv om Kelly har vært en meget aktiv kritiker av Donald Trump siden 2018, ventet han nærmere seks år (!) med å fortelle historien om Trump og Hitlers generaler. Han så heller ingen grunn til å nevne dette under valgkampen i 2020, som er mildt sagt forunderlig. Trump har benektet anklagen.
Løgn på løgn
Om nær sagt samtlige av Trumps kontroversielle utsagn under 2024-valgkampen enten er ikke-verifiserte, oppdiktede eller tatt av ut kontekst, kan man ekstrapolere at pressen har vært lite etterrettelige også historisk.
Mens nordmenn følger med på USA fra distanse, sitter amerikanerne på orkesterplass. De er altså bedre posisjonert til å avsløre mange av disse løgnene. Derav viser Gallups målinger (2024) at kun 31 prosent av amerikanere (deriblant 12 prosent av republikanere) har tillit til media.
Det betyr at media for første gang nyter lavere tillit enn samtlige amerikanske institusjoner, inklusivt den lovgivende makt, føderale myndigheter, den utøvende makt, domstolene, delstatsmyndigheter og lokale myndigheter.
Å gå massemedias årelange svertekampanje nærmere etter i sømmene, ville være en fulltidsjobb. La oss dermed undersøke noen av de aller mest kjente anklagene mot Donald Trump opp gjennom årene:
Påstand: Trump latterliggjorde en reporter for funksjonshemningen sin.
Sannhet: Dette er den trolig mest gjentatte anklagen mot Trump, og det fremste beviset på at han er en usympatisk bølle.
Anklagen motbevises av primærkilden. En vil riktignok se Trump gjøre de velkjente faktene mens han siterer reporteren (46:35), men bare innenfor de samme ti minuttene (!) gjør han lignende fakter idet han refererer en general (55:25), Washington Post (47:35) og Marco Rubio (41:24). Det finnes også videobevis for at Trump regelmessig gjorde slike bevegelser under valgkampen i 2015-2016.
Kildekritiske lesere vil også spørre seg hvorfor mediene har vært så tilbaketrukne med å eksponere den aktuelle reporteren, Serge F. Kovaleski. Kovaleski lider nemlig av sykdommen arthrogrypose. Den gjør ham ikke spastisk, men lam i armene. Trumps veiving med armene har således lite å gjøre med Kovaleskis helsetilstand.
Påstand: Donald Trump kalte nynazister «very fine people» etter Charlottesville-opptøyene i 2017.
Sannhet: Uttalelsen regnes som Trumps aller mest polariserende øyeblikk. Den var hva som fikk VG til å tegne en hitlerbart av ham på avisforsiden. Påstanden er imidlertid grovt misvisende, ettersom media på drøyt vis kryssklippet Trump:
Det var heller ikke særlig interesse å spore for Trumps tydelige fordømmelse av ytre høyre:
«Racism is evil. And those who cause violence in its name are criminals and thugs, including the K.K.K., neo-Nazis, white supremacists and other hate groups that are repugnant to everything we hold dear as Americans. We are a nation founded on the truth that all of us are created equal.»
Trump inviterte pressekorpset til også å fordømme de venstreekstreme motdemonstrantene. Det så de ingen som helst grunn til, men anklaget i stedet presidenten for å skape en falsk ekvivalens mellom fascister og «anti-fascister».
Norske medier unnlot å rapportere om hva slags organisasjoner som faktisk stod bak motdemonstrasjonen. Helt ytterliggående grupper som The Workers World Party (pro-Stalin, pro-Mao og pro-Nord Korea!), Revolutionary Communist Party (stalinistisk og maoistisk), New Black Panthers (pro-Holocaust og pro-rasekrig!), Redneck Revolt (pro-væpnet revolusjon og pro-terror for å styrte kapitalismen), the Metropolitan Anarchist Coordinating Council (anarkistisk og revolusjonær organisasjon), og Industrial Workers of the World (kommunistisk). Også Antifa-medlemmer væpnet med automatvåpen var til stede.
Trumps desidert mest polariserende øyeblikk som president antyder altså at det er mediene som polariserer. Mens Trump tok avstand fra både ytre høyre og ytre venstre, stemplet de ham feilaktig som en nynazist, og gjorde det klart at antidemokratiske og voldelige mobber til venstre for Stalin, Mao og Pol Pot ikke fortjener fordømmelse.
Påstand: Trump har kalt migranter for «dyr».
Sannhet: Det klareste beviset på at Trump er en rasist er igjen misvisende. Gransker man uttalelsen i kontekst, falt kommentaren under en diskusjon om voldskriminelle innvandrere – og om den brutale gjengen MS-13 spesifikt:
Trump: “It’s a disgrace. OK? It’s a disgrace.”
Også den andre gangen Trump brukte betegnelsen «dyr» om migranter, var dette en tydelig referanse til voldskriminelle som hadde myrdet en ung kvinne:
Påstand: Trump kalte meksikanere (generelt) for kriminelle og voldtektsmenn.
Sannhet: Misvisende, og tolket i verste mening. Trump snakket ikke om alle meksikanere, men et segment (kriminelle) av et segment (ulovlige innvandrere) av et segment (meksikanere sendt over grensen av Mexico):
Også PolitiFact har faktasjekket denne anklagen som misvisende. De bad Hillary Clinton-kampanjen om å dokumentere at Trump hadde snakket nedsettende om alle meksikanere, noe de ikke var i stand til å etterkomme.
For en republikansk kandidat fikk Trump i 2024-valget historisk høy oppslutning blant latinamerikanske velgere. Blant latinamerikanske menn fikk han flertall, og i en viktig delstat som Florida stemte 60 prosent av latinske velgere på ham. Det ville de neppe ha gjort om de oppfattet mannen som rasistisk mot dem.
Påstand: Trump sa at det ikke koster 60 000 dollar å begrave en «jævla meksikaner».
Sannhet: Anklagen springer ut fra en artikkel i The Atlantic. Denne er helt og holdent basert på anonyme kilder, som vil si at den er ikke-verifisert.
Bakgrunnen er at Trump lovet å dekke begravelseskostnadene til soldaten Vanessa Guillén, som ble brutalt myrdet ved Fort Hood i 2020. Vanessas søster gikk knallhardt ut mot artikkelen til The Atlantic:
Familiens advokat, Natalia Khawam, fordømte også artikkelen som falsk:
Påstand: Trump oppfordret til drikking av blekemiddel for å kurere covid-19.
Sannhet: Trumps aller dummeste uttalelse under pandemien er i stor grad oppdiktet. Kommentaren skal ha falt etter at Trump ble forelagt en studie om at UV-lys og blekemiddel kunne drepe covid-bakterier på overflater:
Kommentaren var et klønete forsøk på å gjengi hva William Bryan, undersekretær for vitenskap og teknologi, hadde sagt til Trump tidligere på dagen. Den fremstår mindre opplyst, og i stor grad usammenhengende, men ikke på noe punkt foreslo Trump at man faktisk skulle drikke blekemiddel for å bekjempe viruset.
Thomas Seltzers Amerika: En kasusstudie
Forleden ble undertegnede tilsendt episoden «Arvesynden» i NRK-dokumentarserien UXA – Thomas Seltzers Amerika. Programmet er helt symptomatisk for hvordan norske medier villeder sitt publikum.
Episoden åpner med at Seltzer intervjuer Martin O’Toole fra Sons of Confederate Veterans, som virker forbausende ivrig på å fortelle om afrikaneres genetiske underlegenhet. «Den så jeg faktisk ikke komme!» utbryter en paff Seltzer etter intervjuet.
Det meste tyder imidlertid på at Seltzer gjorde nettopp det. En rask bakgrunnssjekk av O’Toole avslører umiddelbart at han er tilknyttet American Reneissance. Det er en helt marginal rasistisk organisasjon med forbindelser til Ku Klux Klan.
Av USAs befolkning på 330 millioner har Seltzer tilsynelatende kontaktet en kjent raseteoretiker – noe han holder tilbake for sitt publikum – for så å spille perpleks over intervjuobjektets uttalelser i denne retning. Er ikke det ekstraordinært manipulativt?
Programmet glir over til et segment om gerrymandering – altså praksisen med å tegne om valgdistrikter. Her møter Seltzer demokraten Candace Valenzuela, som ble offer for at republikanerne endret grensene til hennes distrikt. Republikanerne fremstilles som undertrykkere av minoritetsvelgere, og Seltzer siterer den republikanske 1980-tallsstrategen Paul Weyricht på at «ikke alle bør få stemme».
Seltzer forklarer også gerrymandering-begrepets opphav med guvernør Elbridge Gerry: «I 1812 tegnet partiet hans opp et valgdistrikt som skulle sikre ham gjenvalg. Og som ble seende ut som en salamander. Gerry pluss salamander er lik gerrymander.»
«Partiet hans» er en underlig nøytral måte å beskrive Det demokratisk-republikanske partiet, forløperen til dagens demokratiske parti. Det Seltzer ikke nevner, er nemlig at gerrymandering er et smutthull i systemet som begge partier aktivt benytter seg av. Samtidig som Valenzuela ble utsatt for gerrymandering fra republikansk hold, skrev Vox om hvordan demokratene bedrev dette på større skala nasjonalt:
Når Seltzer går langt i å fremstille gerrymandering som et særegent republikansk fenomen – endog motivert av rasehat fremfor et ønske om å vinne politiske valg – er ikke det igjen fantastisk uredelig?
Videre i episoden tar Seltzer seerne med på en reise gjennom slaveriet, det historiske raseskillet og Tulsa-massakren (1921). De sterke skildringene om rasisme settes i kontrast med at republikanerne motarbeider kritisk raseteori i skolene, som Seltzer oppsummerer med at «mange frykter at barna skal læres opp til å ha skyldfølelse for fortidens overgrep» og at «det ble aldri tatt et skikkelig oppgjør med slaveriet i USA.»
Men dette etterlater et falskt inntrykk hos seerne. Å lære om hvites overgrep mot afroamerikanere er slettes ingen kontrovers i USA!
Hva republikanere faktisk protesterer mot, er helt radikale ting som at spedbarn klassifiseres som rasister i barnebøker; den splittende forestillingen om at det foreligger en fundamental kamp mellom rasene; den kritiske raseteoriens antikapitalistiske premisser; angrep på det liberale konseptet av farveblindhet; eller det revisjonistiske 1619-prosjektet, som forsøker å omdefinere USAs fødsel fra uavhengighetserklæringen i 1776 til da de første slavene ankom i Virginia i 1619.
Som den republikanske senatoren Ted Cruz, en av de mest aktive motstanderne av kritisk raseteori i Kongressen, uttrykker det:
Seltzer går ikke inn på republikanernes konkrete innvendinger mot kritisk raseteori. Hans prosjekt synes overhodet mindre motivert av å løfte nordmenns forståelse av republikanere – som de kunne hatt godt av – enn av å feilaktig fremstille dem som rasister.
Som vanlig belyser programmet ingenting problematisk ved demokratene.
I neste del av artikkelserien vil vi se nærmere på hvordan Trump slettes ikke er alene om å angripe tilliten til det demokratiske systemet. Tvert imot var presedensen for hans valgfornektelse i 2020 at demokratene hadde sådd tvil om samtlige presidentvalg de hadde tapt i det 21. århundre. Etter at de tapte 2016-presidentvalget, fremmet de for eksempel spinnville konspirasjonsteorier om at Trump i all hemmelighet stjal valget ved å samarbeide med Russland. På dette falske og nå dementerte grunnlaget stilte de ham for riksrett, slik at de kunne få ham feilaktig dømt som en landsforræder og makulere 63 millioner stemmesedler. Kuppforsøket mislyktes – og har siden blitt forsøkt tiet ihjel av medier som ukritisk fremmet løgnen i to år.