Arbeiderpartiet er i krise. Med 16 prosent på den siste meningsmålingen og generell misnøye med økonomien i landet, står partiet overfor et vendepunkt. Det store spørsmålet er i hvor stor krise de egentlig befinner seg i. Er det en liten bølgedal eller er dette den store floden som vil knekke arbeiderbevegelsen for godt?
Eventyret
Vi har alle hørt eventyret om hvordan Arbeiderpartiet ledet Norge mot nye høyder i etterkrigstiden. I realiteten ville nok Norges økonomi vokst uavhengig av politisk ledelse på grunn av høy produktivitet og moderne industri, særlig vannkraftnæringen og Norsk Hydro. Da Arbeiderpartiet tok over styringen i 1945 var det tilsynelatende lille fiskelandet allerede det syvende rikeste i Europa, målt per innbygger.
Men at Arbeiderpartiet ble den definerende kraft vedrørende bruken av disse pengene hersker det liten tvil om. Velgermassen deres, arbeiderklassen, hadde fått definisjonsmakten og ikke bare i Norge. Arbeidernes krav – det som skapte Arbeiderpartiets politkk – må forstås utifra hvor arbeiderklassen kom fra. Fagforeningene var, i sitt møte med industrieiere, vant til å kjempe om rettigheter i form av bedre timelønner, krav til fridager og frynsegoder. Arbeiderpartiets politkk ble dermed en som ikke kjempet for frihet, men for statlige goder. Sitatet til den såkalte «landsfaderen» Einar Gerhardsen er betegnende for denne politikk:
– Gjør din plikt, krev din rett.
Siden denne gang har Arbeiderpartiet naturligvis som alle andre måttet modernisere sin politikk, men det fundamentale står de fortsatt ved: Til den dag idag synges fortsatt den marxistiske sangen Internasjonalen og troen på små forskjeller er skrevet ned i sten. Streng statlig styring er fortsatt løsningen, og arbeideren, eller den lille mann, er fortsatt mottageren hvis politikk skal utkjempes for. Men har Arbeiderpartiet utspilt sin rolle? Parallellene til et annet parti som knakk sammen for nøyaktig 100 år siden er nærliggende. Nu som det er gått opp for alle at partiet ikke er immun mot tidenes endring, vil de lære av historien?
Prisen for å definere en generasjon
Det som i dag er det lille partiet Venstre fikk en gang hele 64 prosent av stemmene i et Stortingsvalg. Det liberale partiet var nemlig den dominerende politiske bevegelsen før Arbeiderpartiet, nærmere bestemt rundt århundreskiftet 1800/1900. Som Arbeiderpartiet traff de også tidsånden, den gang med søkelyspå stemmerett og friheter for borgerne i anledning unionsoppløsningen med Sverige. Med tidlige medlemmer som Bjørnstjerne Bjørnson ble Venstre aktualisert som en modig, nasjonal og liberal bevegelse. Men deres fall var omtrent like plutselig som deres vekst. For efter å ha jevnt vunnet mellom 30 og 50 prosent av stemmene i flere tiår falt de i 1924 for første gang under 20 prosent. Dette ble et skjebnevalg, for Venstre kom seg aldri opp efter dette, men har siden jevnt og trutt beveget seg mot sperregrensen.
Imellom Venstres overlegne periode og Arbeiderpartiets plankekjøring i efterkrigstiden var det ingen andre krefter som klarte å få monopol på Stortinget. Partiet Høyre står til dags dato som det mest stabile av de store partier, sannsynligvis fordi deres moderate tilnærming til enhver situasjon landet befinner seg i beskytter dem mot endringer i tiden. Prisen for å definere en generasjon er at man i neste generasjon blir irrelevant.
Det eneste sikre i denne verden
Den antikke filosofen Heraklit påpekte at forandringen var det eneste sikre i denne verden. Arbeiderpartiet har, som Venstre før dem, utspilt sin rolle, i hvert fall i sin nuværende form. For idag finnes ikke lenger én stor samfunnsklasse man kan kalle arbeiderklassen. Dagens situasjon er mye mer dynamisk, folk bytter jobb oftere og de fattigste er de på trygd, ikke de som arbeider på fabrikken i nabobyen, dessuten eksisterer det ingen partier på Stortinget som er imot velferdsstaten. Arbeiderpartiet klarer heller ikke med troverdighet å kalle seg et parti for arbeideren lenger. De består jo ikke lenger av fagforeningsfolk, men karrierebyråkrater, jurister og mangemillionærer (noe partilederen Jonas Gahr Støre er et levende eksempel på).
Da Bondepartiet byttet navn til Senterpartiet i 1959 var det for å appellere til en større velgermasse, men også for å ta avstand fra assosiasjoner med den tidligere nasjonalsosialistiske bevegelse. De var tvunget til å bygge ny profil, men samtidig bevare sentrale elementer i partiprogrammet. Om ikke Arbeiderpartiet skal lide samme skjebne som Venstre, blir de kanskje nødt til å gjøre det samme. Men hva kan det nye arbeiderpartiet kalle seg? Ikke kan de ha «sentrum» i navnet, da de er et parti solid forankret på venstresiden, ei heller kan de ha «venstreside» i navnet da dette domenet er tatt av SV.
Ny profil som ikke er bundet til klassekamp
En ny profil og et fengende navn som kan romme mye, er det som behøves. De kan for eksempel bytte navn til noe generisk, som «Rosepartiet», og ta med videre viktige verdier som ikke nødvendigvis må være forbundet med klassekamp. Statlig eierskap av infrastruktur, lunsj i skolen og gratis helsetjenester for barn og gamle, er alle eksempler på politikk de kan bygge videre på og kanskje forsterke i sin nye profil. Nye elementer som harmonerer med allerede eksisterende verdier kan også introduseres, som vakker og menneskelig arkitektur for alle, og rimelig energi for alle private husholdninger.
Inntil videre later det til at den nye folkebevegelsen er Frp. Til tross for baktalelse og sammenligninger med nazisme har partiet for sterk nedsettelse av skatter og avgifter kapret de unge stemmer, fra en ungdom som aldri har interessert seg det grann for klassekamp. Arbeiderpartiet derimot, minner om Romeriket på 300-tallet: den gamle mytologien eksisterer fortsatt, men den er like blodfattig som den er død.
