Mange ble lettet da de så bildene av det nye tilbygget til «Norges geografiske oppmåling» publisert av Arkitekturoppgjøret ifjor. Endelig skulle man få se et tilbygg med respekt for eksisterende bebyggelse, for omgivelsene, og ikke minst – for det menneskelige øyet. At bygget nu skritt for skritt blir fratatt sin verdighet er ikke overraskende gitt vår tids byggekultur, men at det er riksantikvaren som står bak er mildt sagt sjokkerende.
Hva er vitsen med å ha en riksantikvar når vedkommende stopper slike prosjekter?
Lave bygg eller skjønne bygg?
Det var i 2023 at Arkitekturopprøret kunne dele med sine følgere den beste nyheten på lenge: Et helhjertet klassisk nybygg var planlagt midt i Oslo sentrum. Men gleden skulle bli kortvarig. Ved inngrep i gamle verneverdige bygg og omgivelser skal riksantikvaren kontaktes og inkluderes i prosessen. I mange tilfeller er dette et gode, da utbyggere som vil rive alt skjønt og erstatte det med glass, stål og betong, faktisk blir stanset. I dette tilfellet har det tilsynelatende aldri vært aktuelt å bryte med de originale omgivelsene, det ser tvert imot ut som om tomteeierne og arkitektene ønsker å forsterke områdets skjønnhet. Formen på bygget, fargene, de buede vinduene, pilastrene – alt er tegnet på en slik måte at det gir inntrykk av at bygget alltid har vært der.
Dokumentet fra møtet med Riksantikvaren avslører hva som har skjedd. Først skulle de buede vinduene fjernes til fordel for en mer steril gjentagelse av vinduene i første etasje. Så i neste omgang kan vi se at bygget er blitt ytterligere forvandlet, denne gang er taket blitt fjernet til fordel for flatt tak og synlig anlegg på taket. Med ganske små grep kan vi se hvordan et pent bygg blir stygt med et fjærstrøk. Hvordan kunne dette skje?
Kanskje er dette kroneksempelet på hvor forstyrret vår forståelse for estetikk har blitt i dagens samfunn. Påstanden til riksantikvaren er at bygget bør bli lavere, det er derfor de buede vinduene først forsvinner og så også det valmede taket. Dette i seg selv er en uskyldig holdning, og i mange tilfeller hvor det ønskes å bygge stygt ville undertegnede ha feiret en slik beslutning fordi det stygge tar mindre plass i byrommet. I dette tilfellet ofres imidlertid skjønnheten for en høydeforskjell som finnes på papiret, men som ikke i noen særlig grad vil oppleves av forbipasserende virkelige mennesker (Det er snakk om 60 cm + fjerning av tak).
En filosofisk feilslutning
Om man legger godviljen til, kan man anta at Riksantikvaren er så vant til at det bygges stygt at hennes standardrespons er å senke byggets høyde. Men vi bør alle være åpne for muligheten at dette er en bevisst taktikk fra Riksantikvaren side, med den hensikt å gjøre bygget mer funksjonalistisk av utseende. Det har nemlig vært en utbredt holdning siden andre verdenskrig at nybygg og især tilbygg ikke skal harmonisere med, men ha et uttrykk som står i kontrast til allerede eksisterende bebyggelse. Dette ble til og med vedtatt som den offisielle innstilling i et traktat lages i Venezia i 1964, kalt Veneziatraktaten, som NRK nylig publiserte en utmerket artikkel om.
Veneziatraktatens intensjoner er gode, den sikter nemlig på å beskytte kulturminner, i hovedsak i form av normer for vedlikehold og restaurering. Det kontroversielle punktet i avtalen er Artikkel 9, hvor det står:
«Ved rekonstruksjon som bygger på antagelser, skal alle tilføyelser som regnes som uunnværlige av estetiske eller tekniske årsaker, innordnes i den arkitektoniske komposisjonen og BÆRE PREG AV VÅR TID.»
Selv om det er rom for tolkning i traktaten, var det da under underskrivelsens tidspunkt bred enighet om betydningen. «Bære preg av vår tid» betød at de skulle være funksjonalistiske eller modernistiske i uttrykket. Gammeldags teglsten, vakre dekorte gesimser, sprosser på vinduene, harmonisk inndeling av vinduer – alt dette var gammeldags, og for alle de vestlige landene som underskrev avtalen skulle disse gamle ideale behandles som historie, ikke som levende tradisjon.
Denne holdningen bygger efter undertegnedes syn på en filosofisk feilslutning. I virkeligheten finnes det ikke ett svar på som definerer vår tid. Siden andre verdenskrig er det blitt bygget i alle mulige stiler over hele verden, men bare det modernistiske uttrykk har vært akseptert av makteliten i vesten. Den er muligens et uttrykk for vår tid, men først og fremst fordi noen har ønsket at den skal være vår tids uttrykk. Alle de tusen privathjemmene i sveitserstil som i Norge er blitt bygget siden krigen er også vår tid, men den mektige stat og de store mektige institusjoner har først og fremst ønsket modernisme. Det blir følgelig riktigere å kalle det modernistiske uttrykk for «vår tids hegemoni». Naturlige spørsmål er dessuten: Hvor lenge varer egentlig vår tid? Når er det ifølge Veneziatraktatens grunnleggere greit å bygge klassisk igjen?
Riksantikvarens ansvar
Det store dilemmaet Riksantikvaren står overfor er om hvorvidt et område skal bevares og utvikles i allerede eksisterende uttrykk eller bevares som kunnskap om en historisk utvikling. Veneziatraktaten fordrer sistnevnte og listen over tilbygg på historisk grunn i Norge som har blitt tvangsmodernistifisert er lang. Men flere og flere reagerer på at denne overbevisningen er blitt den eneste riktige i møtet med gamle bygg og byrom. I boken «The Venice Charter revisited» av Matthew Hardy sier professor Samir Younés følgende:
«Kartellets avsky for restaurering og gjenoppbygging – med sin impliserte frykt for «falsk historie» – reflekterer den modernistiske teorien om historisk determinisme, snarere enn ideen om en levende arkitektonisk tradisjon.»
Spørsmålet kan heves til annet spørsmål om hvem riksantikvaren skal være antikvar for: folket eller en akademisk elite. Folk flest bryr seg ikke om historisk utvikling og finner ikke nødvendigvis stor tilfredsstillelse i å se hvilken tid bygget er fra, de nyter simpelthen trivelige miljøer. Dette fraværet av interesse for historisk utvikling er ikke bare et folkelig fenomen fra vår tid. Før modernismen gjorde sitt inntog på tidlig 1900-tallet var det ingen som brød seg om hvilken tid man tilhørte, minst av alt arkitektene. Det norske stortingsbygg, tegnet av Emil Langlet i 1866 er et eksempel på fri efterligning av den Romanesque stilen fra 1100-tallet og Victoria Terrasse, tegnet av Henrik Thrapmeyer er inspirert av Renessansen. Majoriteten av bygningsmassen i Oslo fra sent 1800-tallet er inspirert av Biedermeyerstilen i Berlin, som i sin tur var inspirert av renessansen.
Modernismen står da igjen, ikke som en nødvendig avslutning på historien, men som epoken og stilen som hever seg over hele historien – som stiller seg som dommer over alle tider, i stedet for å være del av den.
Gå ikke glipp av nye artikler i Sivilisasjonen. Meld seg inn i vårt nyhetsbrev!
Den skjøre skjønnheten
Hva som blir enden på visen til «Norges geografiske oppmåling» og deres tilbygg vet man ikke. De er fortsatt i dialog og kanskje har det gamle forslaget fortsatt en sjanse. Arkitekten har tilsynelatende uttrykket misnøye med løsningen med det flate taket, da dette innebærer et synlig anlegg, på godt norsk: en stygg grå kasse på taket. Arkitekten har dessuten gjort alt han har kunnet for å forskjønne det nye funksjonalistiske bygget med plantevekster i forgrunnen. Disse planter forskjønner sannelig den ellers sterile flaten, men vi kan ikke forvente oss at disse kommer med når bygget ferdigstilles. Hovedregelen er nemlig at planter er unntatt søknad og følgelig er man ikke forpliktet til å gjenskape dem slik de fremstår på illustrasjonen. På godt norsk: modernistene forfører ofte publikum med planter på sine illustrasjoner.
Aller mest er denne lille historie med det klassiske bygget som ble umenneskeliggjort igjen, en historie om hvor skjør skjønnheten er. Det var ikke mye som skulle endres og fjernes før det vakre bygget ble intetsigende. Komposisjonen som utgjør en skjønn struktur handler dermed ikke nødvendigvis om masse dilldall, men om at de få komponenter plasseres og utføres korrekt. Gotisk stil, biedermeyer, historisme, empire, alle disse «stilene» er ulike, men har dette ene til felles: De tilfredsstiller evige matematiske krav til skjønnhet. Og disse matematiske sannheter bør vi dødelige bøye oss for, uavhengig av tiden vi lever i.
