Arkitekturopprøret la i romjulen ut et innlegg om St. Olavsgate 32 i Oslo og plansaken knyttet til utviklingen av eiendommen. Den omfatter et fredet anlegg, der det tidligere Norges geografiske oppmåling lå. I etterkant av dette har også nettmagasinet Sivilisasjonen publisert en kommentar av Öde Nerdrum om saken.
I begge disse sakene utsettes Riksantikvaren for hard kritikk. Men kritikken er fremsatt på feil grunnlag. Vi ble blant annet kritisert for å ha bedt om flatt tak på en ny bygning mot St. Olavsgate. Dette stemmer ikke. Riksantikvaren har ikke krevd eller foreslått flatt tak.
Nasjonal verdi
Det storslåtte anlegget St. Olavsgate 32 er fredet fordi det representerer etableringen av viktige statlige funksjoner i Norge, og som representant for sen nyklassisk stil.
Hovedbygningen og annekset i St. Olavsgate 32 ble formålsbygget for Norges geografiske oppmåling (nåværende Statens kartverk) og det den gang nyopprettete Statistisk Sentralbyrå. Arkitekt var Wilhelm von Hanno.
Anlegget er innplassert i slottsarkitekt Linstows monumentale akse fra St. Olavs kirke til Slottet, som var en del av arkitekt Linstows plan for slottsreguleringen. Med Slottet og universitetet som nærmeste naboer ble det lagt vekt på et representativt anlegg av høy arkitektonisk kvalitet.
Hva var det Riksantikvaren ba om?
Riksantikvaren reiste i fjor sommer innsigelse til størrelsen på det foreslåtte nybygget, som skal oppføres mellom de fredete bygningene mot St. Olavs gate. I løpet av arbeidsprosessen er det vanlig å se på ulike løsninger, og vi har vi bedt arkitektene se nærmere på muligheten for å redusere høyden, inkludert om taket kan formes på en annen måte.
Arkitekturopprøret viser til en skisse som ble laget for å illustrere bygningen med et lavere tak – et flatt tak med synlige tekniske installasjoner. Skissene var grunnlag for en videre diskusjon, ikke som en endelig løsning for bygget.
Videre i sakens dokumenter vil den observante leser også se at Riksantikvaren ikke har ønsket å gå videre med flatt tak. Vi understreket tvert imot at en slik løsning får overveiende negative konsekvenser for det fredete anlegget. Vi konkluderte med at et høyere valmet tak – som illustrert i den opprinnelige skissen, og som det også vises til i kritikken, – i større grad samsvarer med anleggets 1800-talls-arkitektur.
Riksantikvaren har heller ikke bedt om justering av vinduer, hverken med hensyn til antall, størrelse eller utforming. Vi har altså ikke bedt om at de «buede vinduene fjernes til fordel for en mer steril gjentagelse av vinduene i første etasje», slik Nerdrum hevder i sin kommentar.
Gammelt og nytt
Det vakre anlegget i St. Olavsgate 32 fortjener et nybygg som følger opp arkitekt von Hannos intensjoner og utforming. Det er dette prinsippet vi legger til grunn i saken.
Riksantikvarens strategi for by- og stedsutvikling gir råd i saker som dette. To av Riksantikvarens råd er at nye tiltak innordner seg eksisterende bebyggelse og viderefører miljøets egenart og særpreg. Kontrasterende utforming og uttrykk bør vi unngå. Vi har også vært tydelig på at våre eldre kulturmiljøer er mye viktigere enn at arkitekter (og andre) skal realisere det som til enhver tid er «vår tid» som småbiter i våre historiske bymiljøer.
Flere i samfunnet burde diskutere kulturarven oftere. Den er for viktig til å bli forbigått i stillhet, og vi hilser debatten velkommen. Men da må også fakta komme frem.
Gå ikke glipp av nye artikler i Sivilisasjonen. Meld seg inn i vårt nyhetsbrev!
