Strikking er ikke bare en hobby – det er en tradisjon, en kulturarv, og en av redningsplankene for et samfunn som stadig er mer oppslukt av skjermer.
Et tidløst bilde
Det er en gråværsdag i Norge, hvor regnet maler vinduene i tunge striper, som om himmelen selv forsøker å finne trøst. Inne, i ly for været, sitter en gruppe kvinner samlet rundt et bord. Kaffen damper i kopper – kanskje av porselen, kanskje av keramikk, kanskje av blikk – eller kanskje står det bare vann på bordet i det som var et fattig Norge. Kanskje finnes det en duft av nybakt kringle, eller kanskje er bordet tomt.

Strikkepinner, ofte laget av tre, danser som rytmiske instrumenter i deres hender, og garnnøstene ruller over gulvet som små, fargerike katter som vil leke. Rundt bordet går samtalen lett, ispedd latter og fortellinger om alt fra barndomsminner til dagens små og store hendelser. Men kanskje sitter de også i stillhet, og sammen jobber seg gjennom en sorg eller en bekymring – i trygg visshet om at håndarbeidet og fellesskapet kan lette byrden.
Lyset fra en parafinlampe kaster et mykt skjær over strikketøyet, og i dette øyeblikket er det som om tiden står stille. De små garnnøstene triller lekent over gulvet, som om de selv søker ut mot nye, skapende hender. Dette kunne vært et bilde fra 1800-tallet, men det er like gjerne et bilde fra i dag.
Håndarbeidets historie i Norge
Håndarbeid har vært en sentral del av norsk kultur i århundrer. I gamle tider var det både nødvendighet og kunst. Man vevde stoff, sydde klær og broderte for å pynte hjemmet – alt for hånd. Strikking, slik vi kjenner det i dag, kom trolig til Norge på 1500-tallet, via handelsruter fra Spania og Nederland. På den tiden var det en aktivitet for både menn og kvinner. I fiskerlandsbyer langs kysten strikket menn ullsokker og gensere til å beskytte seg mot kulden på sjøen. I dag tenker vi kanskje på håndarbeid som noe feminint, men historisk sett har menn også bidratt til denne kunsten.
Veving var en av de eldste håndverkstradisjonene i Norge. Hver gård hadde en vevstol, og kvinnene i familien vevde tepper, duker og klær. I Lars Myttings roman Hekneveven får vi et bilde av hvordan vevkunsten kunne bli noe langt mer enn en praktisk nødvendighet – den kunne også bære mystikk og symbolikk. Hekneveven, vevd av to søstre, ble sagt å inneholde skjulte varsler om fremtidige hendelser, og den var omgitt av legender og folketro. Dette eksempelet viser hvordan veving ikke bare handlet om å produsere stoff, men også om å skape historier og overlevere kultur. Mytting minner oss på at håndarbeid, når det løftes til et kunstnerisk nivå, kan fortelle noe om menneskets forhold til tid, historie og skjebne.
Å sy var også en nødvendig ferdighet, ikke minst for å reparere klær og lage nytt tøy. Brodering ble brukt til å dekorere alt fra festdrakter til sengetøy – en måte å tilføre skjønnhet i hverdagen.
Strikking, derimot, har en spesiell plass i den norske folkesjelen. Hvem har ikke et minne av en hjemmestrikket lue som klør, eller et skjerf som var litt for langt? Hvem har ikke pakket opp en gave på julaften og funnet et hjemmestrikket plagg – i en alder der man ikke visste å sette pris på arbeidet bak? Eller kanskje man visste at dette ikke var noe man kom til å bruke, for strikkede plagg er personlige. De må passe ens egen personlighet for å virkelig bli satt pris på.
I Norge har vi til og med våre egne ikoniske strikkemønstre, som Setesdalskofta og Mariusgenseren. Disse plaggene er mer enn bare klær – de er symboler på identitet og tradisjon. Jeg tenker med gru på alle de plaggene som har blitt borte over årene – koftene, genserne og pleddene – som min mormor strikket til meg. Hvert eneste av dem bar med seg både varme og kjærlighet, og kanskje også en påminnelse om håndarbeidets uerstattelige verdi.
Fra generasjon til generasjon
Håndarbeid har tradisjonelt blitt overlevert fra generasjon til generasjon. Min egen reise inn i håndarbeidets verden startet i barnehagen, da jeg sydde min første pute med korssting som femåring. Denne reisen har fulgt meg gjennom livet, og kulminerte i at jeg broderte Rogalandsbunaden, Frafjord, til datteren min til hennes konfirmasjon – et arbeid fylt med stolthet, kjærlighet og tradisjon. Min mormor lærte meg å strikke, mens min farmor viste meg hvordan man syr. Disse ferdighetene var ikke bare praktiske – de representerte også en arv som ble videreført fra en generasjon til den neste, som små vevde tråder i familiens historie.
Men denne overleveringen er i ferd med å endre seg. Mange er bekymret over at skjermbruk tar over for skapergleden hos unge mennesker. Hvor mange barn lærer egentlig å strikke eller sy på skolen nå til dags? I dag er håndarbeid redusert til noen få timer i kunst- og håndverksfaget. Det er synd, for håndarbeid handler ikke bare om å lage noe med hendene – det handler også om å lære tålmodighet, presisjon og stolthet over eget arbeid.
Gå ikke glipp av nye artikler i Sivilisasjonen. Meld seg inn i vårt nyhetsbrev!
Garnets gullalder og den klassiske livsstilen
Til tross for skjermenes dominans, har vi de siste årene sett en oppblomstring av interessen for strikking. I Norge selges det årlig mellom 1,8 og 2 millioner kilo garn, noe som tilsvarer en omsetning på nesten 1,8 milliarder kroner. Dette er betydelig høyere enn i våre naboland, der garnomsetningen er 2,5–3 ganger lavere.
Rauma Garn alene har over 300 forhandlere spredt over hele landet, og garnkjeder som Jens Hoff og Garnpikene ekspanderer stadig. Garnbutikkene finnes i hver krik og krok, og de er blitt møteplasser hvor folk deler mønstre, erfaringer og inspirasjon. Samtidig ser vi at salget av garn fortsetter å vokse, og garnbutikkene opplever en blomstring som gjør dem til sentrale møteplasser for deling av kunnskap og inspirasjon. Folk strømmer til strikkeklubber, strikkecaféer og strikkefestivaler.
Denne trenden henger sammen med en større bevegelse mot klassiske verdier og en bærekraftig livsstil. I en tid hvor mange føler seg fanget i et tempo styrt av teknologi, er det en voksende lengsel etter å vende tilbake til noe mer håndfast og tidløst. Håndarbeid tilbyr nettopp dette – en måte å skape noe varig med egne hender, noe som har en høyere verdi enn masseproduserte klær fra fabrikkene.
Instagram flommer over av bilder av hjemmestrikkede plagg – alt fra sokker til intrikate gensere. Ungdommen selv ser verdien i det egenproduserte, i det unike. Det har også dukket opp digitale plattformer som Tise, hvor folk kan kjøpe og selge brukt tøy og hjemmelagde produkter. Bruktbutikker tilbyr stadig oftere unike, hjemmelagde gjenstander, og denne bevegelsen mot gjenbruk og skaperglede er både en reaksjon på forbrukersamfunnet og en måte å verdsette håndverk på. Det er en voksende bevissthet om at et håndstrikket plagg krever tid, erfaring og en stor dose kjærlighet. Ja, garn er dyrt, og det tar tid og tålmodighet å lage en flott genser med mønster – hvert sting bærer med seg en historie og en personlig investering.
En mønstret genser krever at strikkeren holder flere tråder samtidig, ofte i ulike farger, og at de fletter disse trådene inn i hverandre for hvert sting. Men det er ikke bare garnet som holdes i hendene. Strikkeren holder også sitt eget tempo, sin egen rastløshet, sine tanker og bekymringer – og kanskje også sine gleder. Strikketøyet blir på den måten en stille refleksjon av livet selv, hvor hver maske bærer med seg et øyeblikk av nærvær. Dette kalles flerfarget strikk eller fair isle-teknikk, hvor to eller flere garnfarger føres med presisjon gjennom hendene. Hver tråd må holdes med jevn spenning for at mønsteret skal bli jevnt og pent.
Noen ganger strikkes også plagg med hullmønster eller fletter, som krever at strikkeren løfter og flytter masker over hverandre for å skape komplekse strukturer. Disse teknikkene krever både erfaring og tålmodighet, og de ferdige plaggene bærer preg av den tiden og kjærligheten som er lagt ned i hver eneste maske. Men nettopp derfor blir verdien av det som er skapt med egne hender, langt høyere enn noe masseprodusert plagg. Det handler om kvalitet fremfor kvantitet, og om å sette pris på prosessen – ikke bare produktet.
Og det er ikke bare kvinner som strikker. Menn har også begynt å plukke opp pinnene igjen. Kanskje er det noe beroligende og tilfredsstillende med rytmen i strikkingen – en slags meditativ motkraft til den hektiske digitale verden vi lever i.
Kan strikking redde landet?
Det kan virke som et humoristisk spørsmål, men kanskje ligger det en kjerne av sannhet i det. Strikking og håndarbeid kan tilby noe dypt nødvendig i vår tid: et pusterom fra skjermer, en måte å være kreativ på, og en følelse av fellesskap. Når vi sitter sammen og strikker, bygger vi ikke bare plagg – vi bygger også bånd mellom mennesker. Felles aktiviteter som strikking kan være med på å forebygge ensomhet, et problem som berører mange i Norge.
Ifølge Verdensdagen for psykisk helse er 44 prosent av befolkningen i Norge plaget av ensomhet i større eller mindre grad, og 15 prosent er mye plaget. Blant ungdom føler hver fjerde at de ikke har noen å snakke med når livet er tøft. Ensomhet kan ha alvorlige konsekvenser for psykisk helse og er en kjent risikofaktor for angst og depresjon. I 2023 ble det registrert 693 selvmord i Norge, en økning på 70 tilfeller fra året før. Dette er det høyeste antallet registrert siden 1988. Sosiale aktiviteter som strikkeklubber kan spille en viktig rolle i å redusere ensomhet og styrke fellesskapet. Gjennom felles skaperglede kan vi knytte bånd som ikke bare varmer kroppen, men også sjelen.
Strikking er også en bærekraftig praksis. I en tid hvor hurtigmote dominerer, gir hjemmestrikkede klær en motvekt. De er laget med kjærlighet, og de varer. Kanskje kan denne trenden inspirere flere til å sette pris på kvalitet fremfor kvantitet.
Håndarbeidets fremtid
Det er viktig at også gutter får tilbud om å lære seg å lage noe med hendene. I dag er håndarbeid fortsatt i stor grad assosiert med strikking og sying – aktiviteter som ofte regnes som feminine. Men hvorfor ikke åpne opp for at guttene også kan finne gleden i å skape noe varig? Sløyd er en klassisk aktivitet som har hatt stor betydning for mange generasjoner, men utfordringen i dag er at det ofte krever tilgang til stort og kostbart utstyr, som høvelbenker og pussemaskiner. Ikke alle har plass eller mulighet til å ha et verksted hjemme, og det er heller ikke så lett å lage surfebrett i kryssfinèr, slik Vazelina Bilopphøggers synger om.
Men det finnes enklere løsninger. Guttene kan lære å lage praktiske og dekorative gjenstander i tre, som boller, brett, fat, små hyller, krakker eller skilt. Slike gjenstander kan være nyttige i hjemmet, samtidig som de gir en følelse av stolthet over noe man har laget selv. Eller kanskje de kan få prøve seg på å lage noe mer praktisk og moderne, som oppbevaringsbokser i tre eller dekorative lysestaker. Disse gjenstandene kan både ha en praktisk nytte i hjemmet og gi en følelse av stolthet over noe man har laget selv. Slike prosjekter er også overkommelige for barn å lage hjemme, uten behov for avansert utstyr.
Poenget er å gi dem en kreativ inngang til håndarbeid – noe som er lett å gjøre hjemme, og som gir mestringsfølelse. Ved å tilby flere typer håndarbeid gir vi barn, uansett kjønn, muligheten til å utvikle kreativitet og praktiske ferdigheter – noe som kan styrke både selvfølelse og fellesskapsfølelse. For i en digital tidsalder er det kanskje nettopp denne skapergleden som er mest nødvendig.
Hva læres bort av håndarbeid i den norske skolen i dag? Det er på tide at vi gir dette faget en renessanse. Håndarbeid er ikke bare en nostalgisk aktivitet – det er en viktig ferdighet som kan hjelpe oss å navigere en stadig mer kompleks verden. I en tid hvor mange føler seg fremmedgjort og overveldet av teknologi, kan strikkepinner og nåler være redskapene som bringer oss tilbake til røttene våre.
Så ja, kanskje kan strikking redde landet vårt – ikke ved å løse alle våre problemer, men ved å minne oss på hvem vi er, og hva vi er i stand til å skape med egne hender. Og i en tid hvor alt skjer med et tastetrykk, er det noe dypt tilfredsstillende ved å se et nøste garn forvandles til et plagg som kan varme både kropp og sjel.