2. – 4. mai finner årets høydepunkt innen klassisk arkitektur sted i Oslo: Beauty & Ugliness in Architecture. Sivilisasjonen er medarrangør av konferansen, og medlemmer i Sivilisasjonen får rabatterte billetter. Nedenfor følger en tekst av forfatter, arkitekt og forsker Ann Sussman, som er én av talerne på årets BUA-konferanse. Artikkelen har Sussman skrevet i lag med forfatter og designer Janice M. Ward.
Det spiller ingen rolle hvor de befinner seg – by, land, kontinent har ingen betydning. Når det gjelder store, firkantede glassbygninger, er den menneskelige hjernen programmert til å oppfatte dem likt: som ikke noe særlig. Her følger bilder av skyskrapere i New York City, Boston og Toronto. Nedenfor vises varmekartene, generert av biometrisk teknologi, som viser hvor folk vil se ved første øyekast, eller i løpet av de første sekundene, før deres bevisste oppmerksomhet aktiveres.
Varmekartene lyser rødt der folk mest sannsynlig vil se, og blekner til blått og deretter svart i områdene som ignoreres. Det slående ved bildene er hvor mye av bygningene som i utgangspunktet ikke tas i betraktning; hjernen vår fokuserer på kantene, områder med høy kontrast, og ignorerer bygningenes kjerne. Uansett hvor vi måtte støte på massive glassbokser, prosesserer vi dem på samme måte.
Det samme gjelder for tomme vegger; det menneskelige instinkt er ikke å se på dem. Disse funnene kan bidra til å forklare et interessant fenomen, nemlig hvorfor veggkunst bidrar til å revitalisere nedslitte urbane områder, som vist i disse bildene fra sentrum av Cincinnati:
Legg merke til hvordan oppmerksomheten skifter for å engasjere seg med veggen når den har fargerik kunst, i stedet for å fokusere på kantene og den parkerte bilen når veggen er tom. Øverst til høyre indikerer diagrammene for de såkalte interesseområdene – Regions of Interest (ROI) – med røde konturer at 88 – 96 prosent av de predikerte blikkene vil lande i midten av bygningens nye veggmaleri, området som er mest ignorert når veggen er blank.
Velkommen til New Age of Biology, som OECD, eller Organization for Economic Cooperation and Development, kalte det 21. århundret i 2012, der ny innsikt i livsvitenskap, kombinert med ny teknologi, har endret ikke bare hva vi gjør, men hvordan vi ser oss selv og omdefinerer forståelsen av hva vi trenger å se og være omgitt av for å yte vårt beste.
Det teknologiske verktøyet som er brukt her er 3Ms Visual Attention Software (VAS), som kom i 2011 og ble et tilleggsprogram for Adobe Photoshop og Illustrator i 2020. (Det finnes lignende biometriske verktøy på markedet nå, inkludert attentioninsight.com.) VAS ble utviklet på bakgrunn av over 30 års forskning hos 3M, der man har studert menneskelige reaksjoner på visuell stimuli. Programvaren simulerer synets første, subliminale fase, som inntreffer før kjønn, alder eller kultur påvirker vår oppmerksomhet, og før bevisst oppmerksomhet inntreffer. Opprinnelig var VAS brukt til reklame-, nettsted- og skiltdesign, men nå er teknologien på vei inn i byplanlegging og arkitektonisk forskning og læreplaner. 3M markedsfører teknologien som en «stavekontroll» for alle typer design, siden den menneskelige betrakteren og biologien i vår visuelle persepsjon tross alt forblir den samme.
«Studentene er veldig begeistret for denne programvaren,» sier arkitekturprofessor Robin Puttock, RA, ved Catholic University of America. Studentene hennes brukte VAS for første gang til å analysere nybygg på universitetets campus i Washington, D.C., våren 2021. «Jeg ser så mange aha-øyeblikk i ansiktene deres når de forstår hva det gjør og hva det kan gjøre. De vil kjøre bilder av sine nyeste designboards for å lære hva folk vil se først, og begynne å brainstorme andre måter de kan bruke det på.»
VAS fikk henne og studentene til å se bygninger annerledes, sa hun. «Det har vært interessant å merke seg gang på gang i forskningen vår at enkle glassfasader rett og slett bare ikke blir sett av oss prekognitivt. Mennesker søker visuell interesse, mønstre, kanter, natur og mest av alt, andre mennesker. Dette har fått meg til å tenke mer kritisk over hva slags bygninger som bygger opp under vår velvære.»
Når det gjelder å forstå hvordan ornamentikk og detaljer, samt organisert kompleksitet, spiller en role i bygningsfasader, kan VAS raskt forklare dette. For eksempel: Ettersom mennesker er programmert til å ignorere tomrom, dirigerer hjernen betrakteren til å se rundt Cincinnatis moderne kunstmuseum, Contemporary Arts Center, av Zaha Hadid (fullført i 2003), i stedet for å se på det. Legg merke til hvordan VAS Visual Sequence-diagrammet i bildene nedenfor går rundt den nye bygningen, mens det holder seg i midten av de tilstøtende 1800-talls bygningsfasadene, som vises i bildene over. Det er ingen overraskelse at museet i 2014, ti år etter åpningen, bestemte seg for å plassere Metrobot, en skulptur fra museets samling av Nam June Paik, permanent utenfor museets inngangsdør. VAS’ Visual Sequence antyder hvordan skulpturen fungerer virkelig magnetisk, og gjør det lettere å finne museumsdøren.
Ironisk nok lar høyteknologiske verktøy som VAS oss konfrontere noe designere ofte forsømmer: hensynet til vår dyriske natur og hvordan evolusjonen, og kampen for overlevelse som skapte oss, forhåndsinnstiller menneskelige visuelle fordommer. Faktum er at disse visuelle tilbøyelighetene forblir eldgamle, noe som gjør oss til steinaldervesener, og ikke moderne i det hele tatt. Det er noe vi muligens sliter med å akseptere, men noe vi bør forstå: hvordan bygninger påvirker vår adferd, vårt stressnivå og til syvende og sist vår overordnede helse.
«Vårt visuelle system beregner veldig raskt kanter, lysstyrke, lokal intensitets- og fargekontrast, samt tilstedeværelsen av ansiktslignende geometrier,» sier Alexandros Lavdas, en nevrobiolog som bruker dette biometriske verktøyet til å forske på det bygde miljøet. «Denne raske beregningen er viktig for overlevelse, da den tillater at vi reagerer raskt, selv før vi bevisst har forstått hva som utløste reaksjonen.» Vi har utviklet oss i naturen, og i dypet av oss er vi fortsatt knyttet til det opprinnelige landskapet.
Hvorfor er det viktig å omfavne vår dyriske natur og bruke biometriske verktøy for å spore den i arkitektur? «Fordi det gir objektive data om spørsmål som ble ansett som subjektive,» sier Lavdas. Biometrisk teknologi som VAS «gir et evidensbasert verktøy, og det gjør det vanskeligere å forsvare former som ikke visuelt engasjerer betrakteren.» Og med kraftige datapunkter om hvordan engasjement faktisk foregår, kan vi bedre forklare menneskelig atferd i alle slags bygde miljøer, for eksempel hvorfor en ansiktslignende fasade i Harvard Lampoon-bygningen i Cambridge, Massachusetts, så ofte blir fotografert og er et hyppig stoppested for turistgrupper.
Selvfølgelig stopper turbussene her; de må det. Tårnet appellerer til folk subliminalt, forankrer dem i rommet og gjør det minneverdig. Folk som ser på høye glasstårn får det nøyaktig motsatte opplevelsen, som sett ovenfor. Og det spiller ingen rolle at dette mursteinstårnet er over hundre år gammelt – det vil ha samme effekt på folk hundre år fra nå. Faktum er at vårt perseptuelle system, er har forblitt uendret i rundt 40 000 år, hovedsakelig vil forbli det samme i lang tid.
Og dette kan være den overraskende konklusjonen fra dette biometriske verktøyet og arkitektonisk forskning: Å hjelpe folk å forstå at de ikke er så ulike som de tror. På spørsmål om hvordan VAS endret perspektivet hennes, sa Puttock: «Jeg synes det er fascinerende at vi alle i hovedsak er like. Vi ser de samme tingene prekognitivt basert på vår felles evolusjon.» Og hva kan være et mer passende funn for starten av det 21. århundret enn «biologiens tidsalder»? Å forstå hvordan vi ser på bygninger hjelper oss å se oss selv.
Alle foto: Ann Sussman. Artikkelen ble først publisert i CommonEdge og oversettelsen er publisert med forfatternes godkjenning.
