– Langefingeren til folket | En sivilisatorisk klagesang fra vikingland og hvalfangstbyen Sandefjord

Når man har vært så uheldig å bli født med en viss sans for skjønnhet, da er det ikke gøy å bo i Mordor, skriver Marius Loftum.

---

En liten innledning for de som ikke har ping-varsling på telefonen for alt Sandefjord-relatert der ute i vårt langstrakte land. Sandefjord er på ingen måte verdens navle, dog faktisk ofte omtalt som landets mest solfylte område. Så vi kaller det ikke Sommerfjord for ingenting. Flotte, idylliske svaberg og en nærmest uslåelig skjærgård (ti still, Stavern!).

Men nok om det! Det er tilgivelig å ikke være innfunnet med lokale nyheter og berettigelser fra denne gamle viking- og hvalfangstby. Derfor er det min triste apell å formidle at en sørgelig tendens som brer seg over vårt kontinent og vår kjære verden, som neglisjerer, tja – menneskesjelen? – nå også har ankommet Sandefjord.

Trommehvirvel…

Et nytt, høyt bygg… Signalbygg, faktisk. Surprise! Midt i sentrum, rett foran havet. Midt i planeten på alle som vil ta seg ei litta pils i solen. En massiv konstruksjon på elleve etasjer, intet mindre, planlagt på den – greit, litt kjedelige tivolitomta – men som i det minste har et tivoli en gang i året. Hvorfor, kan man spørre? 

Dette er for kulturen, nemlig. 

Sorry, men den får slå rot lenger ut på blondeland. Vi vet selvsagt alle at med mindre man er Gleditsch, Ulriksen, PelleK eller Ina Wroldsen, kan ingen unge mennesker bo her i dette byggverket – i fancy toppleiligheter med stjålet sjøutsikt.

Dette koker ned til intet mindre enn en et klassisk tilfelle av utsikt mot havet som privatiseres. Noe som tar sol og stjeler opplevelse fra folk. Men… dét kan man jo ikke si. Ikke rett ut. Sånt slår ikke an blant bakketroppene. Så dette er jo da for å redde byen, eller noe tilnærmelig. Nemlig. Intet mindre.

Et ran av opplevelse og sjøutsikt

Allerede fra jeg hørte at diskusjonen var i gang, var det nesten som om jeg allerede visste det: Selvsagt skulle det bygges signalbygg. Styret ville jo selvfølgelig stemme for. Bingo. Og er jeg overrasket? Ikke egentlig. Er jeg apatisk? Litt, ganske. Men ikke nok til ikke å sutre min røst i retning mine spirituelle frender og saksforkjempere der borte i den ganske hovedstad, Oslo – denne koksgrå, urbane, flotte og fantastisk stygge by. Denne visuelle, spirituelle og arkitektoniske voldtekts kronjuvel, som sørgelig fikk sin manke avkuttet for eoner siden. Sine påfuglfjær barbert. Sine grønne blader ugjenkallelig visnet.

Og nå kommer altså sykdommen hit. Det er ikke det at den ikke er tilstedeværende allerede. Det er nok av jåte bygg her til bys – bare ingen med en såpass sterk fuck-you-peasants-vibb. 

For det ruver en «mordorsk» vibrasjon over vårt land, og over den vide verden. Denne Vesten som vi alle klamrer oss til. Dette verdenshjørne som sakte kveles i betong, skarpe kanter og eksos, der ruvende, sjelløse solblokkere spretter opp som løvetann i mai. Minus skjønnheten.

Denne teksten gir uttrykk for skribentens holdninger. I stedet for å bli støtt av eventuell uenighet, oppfordres det til å skrive et dannet motsvar.

Og nå har det altså kommet til min fødeby. Denne lille, kaksete sossebyen, min fjordvakre bosetning, der man krysser sentrum på ti minutters kappgang. Med sine vakre svaberg, sin idylliske skjærgård og sin friske sjøvind, som grasiøst blåser inn over det lille torget og gir en smak av ramsalt og bølgesus, en hilsen fra den mektige Nordsjø. Her jeg relativt nylig faktisk uttalte at vi fremdeles kan se sjøen, det var koselig. I mosetning til Oslo – der Munchs spøkelse fortvilet skriker om det utestengte hav, i den ruvende skyggen av sitt eget museum. Tonedøvhet har vel sjeldent hatt et bedre ansikt?

Når denne tendens til åndelig utukt altså har ankommet min hjemby, til fortvilt protest fra brorparten av Sandefjords beskjedne befolkning på omtrent 50 000, faller det på døve, eller i det minste usympatiske, ører. I sine lukkede rom sitter disse kvadratiske skikkelsene og planlegger grå bygg i sine like grå drakter og avgjør flertallets skjebne.

Motivert av å tjene en heftig høvding på leie fra lokaler og leiligheter i vanviddets toppetasjer, rulles det en kynisk og ufølsom dampveivvals, ikke bare over borgernes by, men over deres sjel. Det er et ran. Et ran av opplevelse. Hvem ønsker dette? Noen, åpenbart. Og hvorfor? Vel, det settes jo opp, dette, selvsagt, under et nærmest machiavellisk påskudd om sårt tiltrengt kultur og økt tilstrømmelse av ungdom til en døende by. 

Vi må tiltrekke ungdommen, folkens. Så vi må… bygge et nytt bibliotek! Et bibliotek som kaster Sandefjords kulturelle sentrum, Kurbadhagen, i skyggen, skulle jeg sagt. 

For de unge går så mye på biblioteket. (Du treng’ke knyte skolissa’ri på biblioteket, kidz.) 

Og hva skal for øvrig skje med Hjertnes kulturhus? Skal kinoen, og alle de andre lokalene for arrangementer, forsvinne? Hvis ikke Hjertnes skal være byens kulturhus, hva skal det da være? Kommunekontorer? Joda, har hørt buzz om det. 

Men vent! En enda bedre idé: Hva med å bare rive det? Bygge boligblokker? Rød murstein er så avleggs uansett. Eller hva med et bygg som er høyere enn Park Hotell, rett bak? Noe moderne. Treffe ungdommen. 

Men jeg sporer av. Tilbake til Tivolitomtas skjebne.

En langefinger til folk, kultur, blomster og bier

Vi får altså en elleve etasjers høy, og sannsynligvis stilmessig avstrippet, struktur, som vil stille seg midt i utsikten mot de blå bølger, og en gang for alle påminne oss om at brutalitet – den leker ikke business. Den har kommet for å bli, og konklusjonen er enkel: Du skal ikke tro sjøen er for hver og en. Da får du bla opp.

Tivoli, Kulturbadhagen og sol be damned. Vil du se sjøen fra sentrum? Ta et bilde nå og bevar minnet, for snart forsvinner den. For utsikt, det er noe som koster penger. Og hvis ikke den gjør det, få ut fingeren! Finn et påskudd. «Det er for veldedighet.» Bingo! Hvor er gravemaskinen?

At Sandefjord er en småby, et stille og nedpå sted, og derfor kanskje nettopp har sin egen appell, og kanskje på det viset kan lokke folk som er lei av nettopp høyblokker og larm og asfalt – det ser ut til å ha gått noen hus forbi. Bygg ut! Særpreg er old school. Vi leker ikke New York.

En stor langefinger, til folket, til kulturen, og til blomster, bier, bølgesus og måkeskrik, med andre ord. Fordi vakre ting er uutnyttede muligheter. Storkapitalen har visst skjønt dette, og har gjort sitt trekk. 

Fra femtidsdystopi til virkelighet

Jeg erindres en dag for ikke så lenge siden, da jeg så begynnelsen av den tyske klassikeren Metropolis (1927). En dystopisk historie. En historie med noe å si. Om mennesker. Der de lykkelige og velstående – vel, de levde i søt harmoni i sine solfylte, vakre bygg, omringet av hager, lek og latter. Etterlat det til arbeiderne å bo i dystre, kantete omgivelser, der nede hvor solen sjeldent skinner, om i det hele tatt. Og tror du ikke – idet man følger disse stakkars sjeleberøvede skikkelsene, flertallet forøvrig, ned, ned, ned, og ut – og ser dem vandre til sine begredelige små krypinn. Hva er det man egentlig ser? Svaret er vagt komisk. 

Noe som ligner på Ensjø. En ganske standard, alminnelig, småborgelig ansamling av sjelløse fasader à la en hvilken som helst moderne bydel i Norge. Landet som tidligere bygget stavkirker og Frogner. Det så ut som et sted hvor de fleste av oss bor. Høye, firkantede rektangler uten erindring av kjærlighetens kjærtegn. 

Dette hundre år gamle filmatiske verk, som var ment og designet som en sørgelig fremtidsdystopi, viste seg å være en profetisk spådom. Den forteller om oss. Science fiction for sin tid. Dokumentar i 2025.

Så buckle opp, Sandefjord. Nytt høyhus coming up. Nyt utsikten nå. Fint for de som tjener på disse reisverkene, all kreditt til dem. De fikk det som de ville – fordi de er sta og de gir seg ikke. De sier det handler om Sandefjords kultur og befolking. 

Det sørgelige er at de fleste lar seg lure. 

Mindre gøyalt er det for oss som ikke tjener på dette, for oss som bare mister utsikt og som var så uheldig å bli medfødt en latent allergi over sjeleløst design og livløse fasader. Når man har vært så uheldig å bli født med en viss sans for skjønnhet, da er det ikke gøy å bo i Mordor – og se dens «funksjonalitet» bre sine albatrossdvergifiserende vinger, til fordel for alvisk skjønnhet. 

Et lite forslag…

Kanskje man bare må bli amish. Eller kanskje folk bare skal si ifra mer. Spamme Facebook, og ta støyten, miste venner og fremtidige jobbmuligheter. Disse utsikt-og opplevelse-berøverne maser hull i hodet på alle og skriker til alle vinder inntil de får sin vilje. Tross alt. Og derfor vinner de.

Her er et lite forslag, da – jo, takk Britt – i stedet for å reise svære skyskrapere midt i synsfeltet på hele Sandefjord, hva med å opprette disse kulturbevarende nobels-humanitær-prosjektene på steder som allerede eksisterer? 

Greit, det er en liten distanse, men har noen sett på Jahres fabrikker – de gamle? Her snakker vi urban-vibrant på steroider, noe som kunne bragt skam til Oslos Blå. Lokaler ved havet? Check. Gammel, rødt mursteinsbygg? Check. Urban-grungy look? Check. Gamle fabrikk-skitne lokaler reiser seg fra asken med nytt formål for å kunne gi folket, og ikke minst den flyktige ungdommen, et nytt friskt pust av kultur? Check! 

Sleng på noe grafitti, noen motiver og noen klatreplanter, puss opp sulamitten på innsiden, få noen potteplanter og noe fancy veggkunst, sett opp lokaler, sleng på en uteservering, en scene, noen ildtønner og en enormt svær stereo – ansett den mangfoldige, inkluderende staben til å betjene baren. Bæng! Problem løst. Kulturen reddet. Sandefjord består. I tillegg få en oppusset, sliten gammel ferge til å flytte folk frem og tilbake. Eller hvorfor ikke et vikingskip eller en hvalbåt?

Byen har tydeligvis pengene. Hvis de kan reise Burj Khalifa i sentrum, da har de midler til å heller pusse opp de ensomme, nedlagte fabrikkene, som bare står der uansett.

Men neida. Tydeligvis ikke. Jeg skal ta en pils i sola i Kurbadhagen i sommer  og furte over dette så lenge jeg sjansen.