Da Sebastian Salvo som ung skulle male sin første kjærlighet, ville han gjøre portrettet slik at hun virket lys levende. Han ville oversette sitt indre bilde av jenten til noe han kunne se igjen – et glimt av sin egen drømmeverden.
Et skjeggete smil og en sterk kopp kaffe er det som venter oss når vi entrer boligen til maleren Sebastian Salvo i utkanten av Stavern. Stuen preges av et nøye utvalgt knippe av eldre bymøbler, mens store deler av plassen tas opp av maleriene han for øyeblikket holder på med. Det meste av det maleren omgir seg med forteller en historie. Divanen vi får sitte på, serviset han serverer kaffe i, og selvsagt bildene som er i emning.
Før vi rekker å ta første slurk, er det særlig ett maleri som fanger blikket: Memorosa. Den nakne kvinnen med det røde håret nærmest lyser opp. Den glinsende kroppen er smekker, men ansiktet er sårbart. Man får følelsen av å smugtitte på kvinnen på bildet, mens hun er på vei ned i et tjern i sitt eget lille paradis. Hun skal bade, rense seg, være alene.
Dette er en smakebit av intervjuet som er publisert i sin helhet i Magasinet Sivilisasjonen 1/2024.
For å motta Magasinet Sivilisasjonen, bli medlem i Sivilisasjonen i dag!
Arketypene
Vi blir fortalt at maleriet av kvinnen på vei ned i tjernet symboliserer en kvinne som endelig dykker ned i sitt eget indre – i underbevisstheten. Et arketypisk motiv, som aldri går av moten.
Hvordan går man frem når man skal male en arketype?
Salvo forklarer at for å få til dette må man gå litt dypere enn kun det representative. Det vil si at man streber etter å bringe noe mer inn i bildet enn kun fasaden.
– Man må forsøke å identifisere karakteren og få inn de psykologiske elementene i maleriet. Klart er det viktig å få til en slags likhet – man skal tross alt kunne se hvem personen er – men det handler om å gå litt dypere, til personens kjerne, forklarer han.
Salvo mener at malerne Peter Paul Rubens og Anders Zorn er gode eksempler på representative malere, som laver et portrett av respektfulle herrer med fin hatt og frakk.
– Denne typen maleri er mer offentlig, og er trygt å vise omverdenen uten å direkte avsløre noe om seg selv, sier Salvo og fortsetter:
– Rembrandt, derimot, er en mer arketypisk maler. Han liker å male seg selv i ulike roller, og det betyr at vi har å gjøre med en mann som forsøker å male seg selv i et spekter av full kompleksitet.
Eksemplene ramses opp: Rembrandt som den sårbare mannen midt på natten med skjelvende hender, eller som den overlegne malerkongen. Salvo poengterer at hans mål er å male mennesket i sin fullstendige mangfoldighet og kompleksitet.
Men hvordan kan man få en karakter til å skinne gjennom? Et bilde er tross alt bare en overflate.
– Ett ord: kjærlighet!
Kan du utdype?
– Vel, hva er egentlig kjærlighet? For meg handler kjærlighet om oppmerksomhet og fokusering. Hvis man kun ser fasaden, glemmer man all rikdommen som ligger i de små tingene. Disse små tingene kan være alt ifra hvor øynene flakker når en person entrer et rom til vridningen av en gren på et vakkert tre.
Salvo mener bestemt at man må lære seg å elske det man ser på.
– Uansett om det er en person eller et vakkert landskap, gjelder den samme regelen: Elsk det du ser gjennom fokusering og oppmerksomhet, og du vil bli i stand til å gjengi det du ser som en ekte maler. Du vil slik kunne bringe frem noe der som ikke er eksplisitt.
Men er det slik at man bare kan bestemme seg for å elske noe, og er det slik at alle mennesker har egenskapen til å kunne elske på denne måten?
Salvo fester blikket på maleriet foran seg og svarer bestemt:
– Jo, jeg tror at vi alle har den egenskapen, like fullt som at vi alle har evne til å miste den. Men å lære den bort er vanskelig, det handler kanskje om å dyrke et slags instinkt. Å la et vakkert landskap berøre deg i dybden er vanskelig – det krever tid. Om du klarer å forelske deg i landskapet, ser du både overflaten og innholdet på en og samme tid, sier Salvo.
Lag på lag
Det kan ikke være lett å oversette følelsene du får når du ser en person til en overflate.
Salvo smiler lett.
– Det er mulig når du jobber med flere lag. Hvis du maler et ansikt, kan man skape en helhet gjennom sammensetningen av flere ansikter. Denne prosessen har dessverre ingen lineær progresjon – det er ikke slik at bildet blir bedre desto flere lag det består av. Noen ganger får man det perfekte uttrykket av bare noen få lag, andre ganger må det flere lag til – dette kan man aldri vite på forhånd, forklarer han og legger til:
– Alle lagene har sin helt egen dynamikk, slik at dette til syvende og sist blir en individuell reise.
Han understreker at det kan årevis før man kommer frem til et godt resultat, men dette er en del av reisen. I bakhodet mener han det alltid må ligge en slags visjon om hva slags motiv man ønsker seg, slik at man kan sikte seg inn på dette
– Mange fantaserer om å nå et slags klimaks hvor du sikkert vet at du har nådd enden på reisen, men dette er nok mer fantasi enn virkelighet. Det er ofte heller slik at man på ett eller annet tidspunkt må stoppe og si seg fornøyd med resultatet. Derfor er det viktig å nyte prosessen og huske at det tross alt er denne man er ute etter, ikke målet alene.
– Vær bedre enn deg selv
Samtalen dreier inn på hvilke påvirkninger Salvo har hatt som maler.
Bør en maler etterstrebe å være uavhengig påvirkningen av andre malere?
Han rynker på nesen og svarer bestemt at det er da fantastisk mange vakre motiver andre har malt.
– Hvorfor ikke ta elementer av disse og gjøre det hele til sitt eget?
Han blir engasjert, løfter sin malingsspekkede finger og erklærer:
– Jeg vil oppfordre enhver maler til å rette oppmerksomheten mot alt det vakre som store malere har skapt, og velge hvilke elementer fra disse man ønsker å bruke i sine egne malerier. Noe personlig vil uansett alltid skinne gjennom, så jeg ser ikke poenget med å etterstrebe det.
– I bunn og grunn er det barnslig å ville uttrykke seg selv. Jeg sier heller: Vær bedre enn deg selv, legger han til.
Hvilke malere er så dine store forbilder?
– Jeg har flere inspirasjonskilder, men de tre største er nok Tizian, Odd Nerdrum og Rembrandt. Alle disse konsentrerer seg om historiefortelling og er dyktige på hver sine områder.
Hva deler du med disse?
– Vel, for det meste ser jeg svakhetene i mine egne verker, som utgjør forskjeller mellom dem og meg. Det er vel derfor man har idealer, sier han.
Men Salvo vedkjenner at hans inspirasjonskilder og han deler eninteresse for det dramatiske, arketypene og psykologi.
– Det melankolske eller poetiske synet på livet – alt dette er hva jeg ønsker å oppnå, som disse allerede har oppnådd. På en måte deler vi det samme motivet, det samme språket, poengterer han.
Veien til drømmeverdenen
En sentral del av filosofien til Odd Nerdrum, som er Salvos læremester, er at det å male er et håndverk, som innebærer at det er noe man kan lære seg å mestre – uten mystiske forklaringer rundt kunstnerens genialitet. Salvo mener at dette ikke står i strid med påstanden om at det ikke finnes noe oppskrift på det følelsesmessige aspektet rundt maleriet.
– Selv om den følelsene maleren har til sitt virke, som kommer til uttrykk i prosessen, er vanskelig å definere, er fortsatt håndverket selve fundamentet i det du gjør som maler. Det er som å bygge et hus, man må lære seg å bygge fundamentet før man kan begynne å lage vakre søyler. Håndverket er altså grunnleggende viktig helt frem til slutten av prosessen, forklarer han.
Han mener at man trenger struktur og regler før man kan begynne å «leke» med motivet. Når man begynner å utforske små variasjoner i bildet, kan man oppnå å male drømmeverdenen.
– Lek kommer med regler og vi blir ikke lekne før vi har regler å forholde oss til. Eller sagt på en annen måte, trenger vi struktur og regler før hjernen kan begynne å vandre, påpeker Salvo.
Ifølge kitschmaleren er hovedproblemet ved modernistisk kunst at det i prinsippet ikke skal finnes regler.
– Hvis alt er løst og fritt, mister man interessen. Leken oppløses i ingenting, og samme er tilfellet med malerkunsten.
Empatitrening
På spørsmål om hva som var utslagsgivende for hvorfor Salvo valgte å gå den heller utradisjonelle veien og bli maler, kommer svaret kontant og med et oppriktig glis:
– Jeg elsker det!
Videre forklarer han at etter han ble en praktiserende maler, har han personlig fått et viktig verktøy i møte med situasjoner hvor han føler sterkere enn ellers – det kan være indre konflikt, oppbrudd, eller lengten etter tapt kjærlighet.
– Da forstår jeg at jeg befinner meg i en arketypisk situasjon, og for å løse eller håndtere problemet prøver jeg alltid å lage et bilde av det jeg opplever eller føler, forteller Salvo og utdyper:
– En slik filosofering rundt et problem gir meg en trening i å sette meg inn i ulike typer situasjoner. Dette er ren empatitrening. Jeg mener man ved slik trening blir et bedre menneske, et mindre dømmende menneske.
Videre forteller Salvo om en skjellsettende hendelse fra barndommen: Han malte en jente som han var forelsket i.
– Målet mitt var å male henne slik at hun virket levende. Jeg var så ufattelig forelsket. Videre drømte jeg om å bruke det språket som malingen er til å oversette mitt indre bilde av jenten til noe jeg kunne se igjen – et glimt av min egen drømmeverden, forteller han engasjert og fortsetter:
– På lerretet var hun ikke lenger bare denne jenten, hun ble en arketyp som jeg ønsket å blåse liv i igjen, og slik fortelle en historie. Denne opplevelsen lærte meg at til syvende og sist handler maleri om historiefortelling.
Glimt fra det underbevisste
[…]
Dette var en smakebit fra intervjuet med Sebastian Salvo, som er publisert i sin helhet i Magasinet Sivilisasjonen 1/2024. Ønsker du å motta Magasinet Sivilisasjonen direkte i posten? Bli medlem i Sivilisasjonen i dag!
