Bergingen av Bergen | Intervju med Roger Iversen

Etter en høystemt omvisning blant Bergens arkitektoniske skatter, kan man trygt påstå at den regntunge vestlandsbyen ikke hadde vært like besnærende uten én manns hjelpende hånd. 

Trøsten i det klassiske 

Vi befinner oss på Vestlandet. Været er bedrøvet. Regnet sildrer ned, og en skarp vind kan fortelle oss at det neppe ikke blir noe varmere utover dagen. Inne på Nøsteboden – Bergens eneste klassiske, brune bar – er det derimot alt annet enn kjølig. 

Dette er en smakebit av intervjuet som er publisert i sin helhet i Magasinet Sivilisasjonen 2023. 

For å motta Magasinet Sivilisasjonen, bli medlem i Sivilisasjonen i dag!

– Hva sier dere til litt absint?

En uttrykksfull mann med grå krøller og et smittende smil begynner å helle det grønne brennevinet ned i to små glass, og før vi rekker å stille spørsmålene, kommer det historier på løpende bånd. Mannen vi deler ettermiddagsdrinken med er ingen ringere enn Roger Iversen – siviløkonomen, industrimekanikeren og arkitekturentrepenøren som står bak redningen av flere estetiske perler i Norges eldste by. Nøsteboden er en av hans mange hjertebarn – en tidligere falleferdig sjøbod fra sekstenfemogførti som Iversen rehabiliterte og gjorde om til en brun kjellerbar. I overetasjen bor han sammen med konen og to barn. 

– Jeg har brukt over fire hundre år gammel laft til gjenoppreisningen av denne baren, forteller han. 

– Opplever du å møte på mye motstand som klassisk arkitekturentrepenør i en samtid der modernismen har sine glansdager?

– Det som ofte er vanskelig er det trege byråkratiet som ligger bak restureringen av bygg. Da jeg bodde i Tyskland og skulle rennovere noe der, var de veldig ivrige når de først var med på prosjektet. De er strenge der, men de er tross alt raskere med å godkjenne. Mens her i Norge får byråkratene millionlønninger og er sykemeldt hele tiden, sier Iversen og humrer for seg selv. 

– Var det lenge en forventning fra de andre i byen også, at dette skulle bli en bar? 

– Nei, ingen tenkte på det. Dette var jo et lager før jeg kom inn i bildet, avslører han, og fortsetter: 

– Nøsteboden var én av åtti lagerboder som lå her. Det var bare denne igjen. Alt annet har enten blitt revet eller blitt borte i brann. Det er det som er så tragisk, at det er så mye vakkert som forsvinner. Så da må vi heller forsøke å bevare det som er igjen. 

Mens Iversen tar oss med på en visningstur rundt omkring i lokalet, forteller han at han har hentet inspirasjon til Nøsteboden fra blant annet barene i London. I hovedstuen har seter og border blitt dedikert til diverse kulturaktører og politikere i form av gullbeslåtte skilt. Erna Solberg har blant annet fått sitt eget bord. Han peker på møblene og sier at materialene som er brukt alltid er over hundre år gamle. 

– Alt jeg har bygget med her inne er gammelt skrap, informerer han om. 

– Denne disken er kanskje det yngste her inne. Den er bare to hundre år gammel, legger han til med et lurt blikk. 

Baren er en eneste stor labyrint med vakre ganger og rom, og når Iversen leder oss inn i en selskapsstue, kan han bekrefte at en av hans livsmottoer er å skape velbehag for andre mennesker i form av vakre ornamenter.

– Dette var i en periode et litt for dystert selskapslokale, så jeg har jobbet med å dekorere veggene slik at gjestene ikke skal få angst. 

Et passende nøkkelord for Nøsteboden er “ting”. Baren er fylt opp av alle mulige objekter: Bilder, kjeler, speil, tallerkner, tekanner, vaser, øser, tønner, våpenskjold og andre antikke gjenstander som henger på veggene rundt omkring. Bakgrunnshistorien til disse tingene kan minne om et Askeladdeneventyr, der Iversen var den kloke som plukket opp verdifullt avfall på sin vei.

– Da jeg var barn hadde jeg veldig få venner. Som trøst begynte jeg å samle på ting. Jeg dro på flere markeder og bygget opp fulle lagre med antikke møbler og duppedingser. Tingene ble vennene mine, understreker han. 

– Jeg så også masse på vakre bygg da jeg var yngre, særlig utsmykninger av dører, legger han til.  

– Det var ikke så mange av de andre barna som hadde en like stor interesse for detaljer som meg selv, så jeg følte meg ofte som en outsider. Jeg forsto heller ikke lekene de holdt på med. Jeg fikk ikke noe ut av de, syntes det var bortkastet tid. Det klassiske ble min trøst. 

Farger, spirer og skrekkeksempler 

Vi går ut av Nøsteboden og Iversen fortsetter sin omvisning blant fem skjebnessvangre bygg i gaten ovenfor. Nøstegaten er navnet på passasjen som Iversen kjøpte for bare én krone, med målet om å redde den fra modernismen fangenskap. 

– For å få tilbake det som engang var der måtte jeg rive alt ned forså å bygge det opp igjen, sier han mens han fisker frem en tegning som viser de opprinnelige fasadene. 

Iversen viser oss vindu for vindu og forklarer hvordan han rekonstruerte dem til å se ut slik de gjorde før. 

– Jeg har brukt gamle rester til vinduet. Jeg har også brukt sibirsk bjerk til resten av huset. Den tåler masse fuktighet, og det er jo noe vi har her i Bergen. 

Turen fortsetter videre. Vi spankulerer i vakre gater og Iversen viser frem sine favorittdører – og bygg. På Torgallmenningen viser han oss Hotell Norge som idag kan ligne en modernistisk glasskloss. I samme stund trekker han frem tegningen av den opprinnelige fasaden, før bygget ble revet i 1961. Før og etterbildene fremkaller en melankolsk reaksjon i oss. 

– Det var dagens skrekkeksempel! sier Iversen, som i bunn og grunn er en forkjemper for å løfte opp det positive ved arkitekturen, sammtidig som at han synes det er viktig å også være klar over den mer skyggefulle trenden. 

Vi beveger oss videre mot den folkekjære musikkpaviljongen i Byparken – et romantisk lite lysthus som ble kjøpt som byggesett og gitt i gave til kommunen av forretningsmann og konsul F.G Gade på attenhundretallet. 

– Det som ofte skjer når man skal rennovere bygg, er at man finner ut at det koster for mye penger. Da er det ofte at folk velger å kappe ting av istedenfor å gjøre det bedre, sånn som med dette bygget. 

Iversen henviser til restaureringen som skjedde i nittenniognitti av Sivilarkitektene Andersen og Irgens AS.

– De fjernet hele takkonstruksjonen. 

I tyvenitten tok Iversen og hans arbeidere fra kriminalomsorgen saken i sine egne hender. Med litt hjelp fra kommunen og et privat firma, fikk de endelig satt opp den opprinnelige spiren tilbake på paviljongen. Midlene ble kun brukt på restaureringen. Selve arbeidet var både Iversen og hans kameratflokk mer enn villig til å gjøre gratis. 

– Da ble det flott igjen, sier Iversen fornøyd, og legger til: 

– Det viktigste er nemlig at man ser helheten på arkitekturen i byer. Det at man kan løfte hodet og få seg noen positive overraskelser. Hvis du er usikker på hva som bringer helheten frem og hva som ikke gjør det, kan du bare gå rundt i byen med bilder og tegninger av de opprinnelige byggene i hånden. Da kan du sammenligne, og da ser du det med én gang. 

– Hva tenker du er verdien i å bruke kapitalen sin på vakrere ytre omgivelser? 

– Når du omgir deg med vakre ting, føler du at livet gir deg noe. Når du er i en gate der alt er betong og sten med mangel på ornamenteringer, kan du overleve, men du har ingen glede i deg. 

Vi titter beundrende opp på spirens lekne lysegrønne farge når en tanke slår oss: 

– De arbeiderboligene i Nøstegaten var jo egentlig ganske fargerike. Var slike farger vanlig før i tiden, med tanke på at de har blitt tilbakeført til slik de var på sekstenhundretallet? 

– Merkelig nok var jo menneskene tidlig ute med farger, informerer han oss om. 

– I en reportasje fra attensekstitallet som jeg leste for litt siden, så jeg at journalisten skrev om unge piker i Bergen som knyttet fargerike tøystykker i håret. Hun sa også at den eneste epoken hun hadde sett denne trenden utfolde seg på samme måte var i Oldtidens Grekenland. Bruk av mange farger er altså helt tidløst.

Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!

Promenaden fortsetter, og arkitekturentrepenøren viser oss fasader fra renessansen og barokken. Han viser oss blant annet murarbeid som han sier må komme fra tyske håndtverkere, da vi nordmenn ikke er like flinke med slikt materiale. 

– Murere tok gjerne inn disse håndtverkerne fra Tyskland for å få det akkurat slik de ville ha det. På attenhundretallet var kvalitet viktigst og alt var godt planlagt. 

– Du har jo bodd litt i Østen i ditt liv. Er det noe fra den asiatiske kulturhistorien som du har tatt med deg til Norge?

– Noen av spirene jeg har laget har den kjente kinavippen, sier han. 

– Den vippen legger et spesielt preg på takene. 

– Viljen gjør hele jobben 

– Er du først og fremst industrimekaniker?

– Det stemmer. 

– Hvordan ble en ellers praktisk utdanning og syssel en interesse som også hadde med klassisk estetikk å gjøre?

– Vel, det burde egentlig vært helt naturlig at skjønnhet og estetikk skal blandes med industri og mekanikk. På slutten av førtitallet, da flere ikke hadde så mye penger, ble det vanligere og vanligere at folk bare bygget funskjonelt og praktisk. Da mistet vi en essensiell faktor i byggingen, nemlig at det skulle være pent å se på. 

Iversen forteller at klassisk arkitektur ikke er den eneste syslen han interesserer seg for. I hverdagen er han også veldig opptatt av å støtte andre klassiske utøvere, som malere. Han liker å investere i talenter, men er ikke noe interessert i å bli husket selv, presiserer han. 

– Jeg er ikke noe interessert i å eie noe fysisk. Dette er fordi jeg har et så nært forhold til døden. Vi har bare noen få år i dette livet. I denne materielle verdenen er det dessverre altfor mange som er opptatt av å eie eller å bli husket. Jeg vil heller forvalte noe og gjøre det vakkert, så kan andre mennesker etter min død enten overta det eller fortsette på prosjektet mitt. 

[…]

Dette var en smakebit fra intervjuet med Roger Iversen, som er publisert i sin helhet i Magasinet Sivilisasjonen 2023. Ønsker du å motta Magasinet Sivilisasjonen direkte i posten? Bli medlem i Sivilisasjonen i dag!