Virkelige mennesker og ekte håndverk er i ferd med å bli den ultimate luksusvaren, sier Rose Blixencrone.
På en solfylt dag møter Sivilisasjonen malerinnen Rose Blixencrone på Grand Café i Oslo. Hennes ankomst er et aldri så lite mesterverk i seg selv: ikledd en skarlagenrød kåpe, med hatten på snei, og på armen en flettekurv, fylt med alt fra pensler og et fotografiapparat til en sjokoladeplate.
Blixencrone, som tidligere var danserinne og fotograf, har nå viet seg til maleriet og til å undervise næringslivet i hvordan malerens tankesett kan fremme innovasjon og utholdenhet i en kompleks verden fylt av distraksjoner.
– Det at jeg arbeider med å føle meg frem til massene i maleriet har jeg nok med meg fra dansen. Det finnes også en tydelig rytme i arbeidene, selv om jeg ikke alltid er bevisst på det. For meg kommer dans, fotografi og maleri fra den samme kilden – som ulike instrumenter i en symfoni.
Blixencrone meddeler at hun møter verden kroppslig og sanselig, og dette reflekteres i det hun skaper. Inspirasjonen henter hun fra nordisk natur, folkehistorier og en interesse for filosofi og nevrovitenskap.
– Jeg er fremdeles ung og i begynnelsen av mitt virke. Mine sterkeste verk og vakreste eventyr ligger fortsatt foran meg. I den vissheten finner jeg en uuttømmelig kilde til skaperglede, forteller hun.
Håndverk og hjerne
Rose Blixencrones tilnærming til klassisk kultur er noe utradisjonell. Hun ser på malerens virke som et laboratorium for hjernen, og hun har utviklet et eget program for hoteller, næringslivet og private grupper, hvor hun bygger bro mellom kreativ praksis, samarbeid og problemløsning.
– Jeg har over tid fordypet meg i interessen min for nevrovitenskap, deriblant forskning fra Harvard og Karolinska Institutet om hjernen, kognisjon og skapende prosesser. Noe av det jeg finner mest spennende er hvordan skapende arbeid kan ko-aktivere kraftfulle nettverk i hjernen som ofte virker i ulike retninger, forklarer hun.
Blixencrone utdyper hvordan vi i samspillet mellom Default Mode Network (DMN), som forbindes med intuisjon, forestillingsevne og dagdrøm, og Executive Control Network (ECN) som driver fokus og kritisk vurdering, finner kreativitet og en unik evne til å navigere utenfor etablerte rammer.
– Malere, musikere og andre skapende mennesker kan utvikle en unik evne til å tenke «utenfor boksen» eller oppnå en «flow»-tilstand, hvor man i praksis aktiverer disse to kreftene. Utenfra kan det oppleves som en mystisk gave, men det er en evne som kan trenes, og som sårt trengs hvis man skal løse morgendagens problemer. Det er i dette spennet den virkelige innovasjonen oppstår, sier Blixencrone engasjert.
Hennes workshoper er pakket inn i lek og utforskning, men har et alvorlig formål: å trene deltakerne i «kognitiv integrasjon» og «abduktiv resonnering» – evnen til å navigere etter ufullstendige mønstre og ta trygge beslutninger selv når fasiten mangler.
– Når jeg står i atelieret og bygger lag på lag med olje, handler det om mer enn å dytte pigmenter rundt. Det er beslutningstagning i usikkerhet. Det handler om å romme flere mulige utfall samtidig, se mønster og muligheter der andre ser kaos, og kjenne når tiden er inne for å ta et valg, utdyper hun.
Menneskelig kontakt som den ultimate luksus
Rose Blixencrone mener håndverkeres evner – som lateral tenkning, visuell kommunikasjon og abstrakt mønstergjenkjenning – er kritiske ressurser for samfunnet.
– Vi malere tilbyr ikke bare et bilde på en vegg, men et skarpt blikk, menneskelighet og en metodikk for å se sammenhenger og detaljer der andre ser støy, sier hun.
Hennes programmer er et aktivt bidrag til å gjenetablere denne verdifulle koblingen mellom menneske, hånd og hjerne.
– Tiden er inne for å løfte håndverkets verdi, og jeg tror at det er i ferd med å skje. I en verden som blir stadig mer digital og informasjonsmettet, er jeg overbevist om at virkelige mennesker og ekte håndverk kommer til å bli den ultimate luksusvaren, utdyper hun.
Fra dans til fotografi og videre til maleri
Blixencrones egen reise inn i maleriet er resultat av en lang og urokkelig søken etter å uttrykke seg. Etter en skade som satte en stopper for hennes karriere som danserinne, måtte hun finne en ny måte å kanalisere sin kreative energi.
– Dansen har vært en så stor del av min identitet, så det var viktig for meg å finne ut av hvordan jeg kunne få den samme vitaliteten som dansen gav meg, forteller hun.
Denne søken ledet henne først til fotografiet, hvor hun brukte sin egen kropp som et uttrykksmiddel, inspirert av fotografer som Julia Margaret Cameron, Francesca Woodman og Paolo Roversi. Sistnevnte er kjent for sin evne til å « male med lys». Til tross for at hun opplevde at fotografiene hennes både ble utstilt og solgt, begynte hun etter hvert å stille seg et ubehagelig spørsmål: «Gjør jeg dette fordi det nå føles trygt?»
– Jeg følte meg hjemme i fotografiets verden, men dypt inne i meg lurte jeg på om jeg unngikk det å gå over til maleri av frykt, kanskje ærefrykt. Maleri er et håndverk det tar veldig lang tid å lære seg å mestre, forteller hun og utdyper:
– Ville jeg angre hvis jeg ikke torde å gå over til maleri? Svaret mitt var ja, forteller hun om veiskillet som ledet henne dit hun er nå.
Blixencrone utdyper at det var tungtveiende for henne at maleriet gav henne noe hun mener fotografiet ikke kunne.
– På mange måter opplever jeg at det finnes mer sannhet i et maleri enn i et fotografi, spesielt i selvportrettet, sier hun.
En utradisjonell utdannelsesvei
Tradisjonelle utdanningsinstitusjoner har aldri vært Blixencrones arena. Hun beskriver seg selv som en «ufrivillig rebell».
– Jeg passer ikke særlig godt i lineære systemer. Jeg trenger autonomi og organisk tverrfagelighet, stiller mange spørsmål og har liten tålmodighet med svar som ikke tåler å bli undersøkt nærmere.
Hennes læringsfilosofi er i stedet preget av «mesterlære» og en dybdeboring i ethvert tema som fanger hennes interesse.
– Når jeg studerer et maleri, for eksempel, trenger jeg også å forstå verdenen det er skapt i. Hvem var menneskene? Hvorfor tenkte de som de gjorde, og hva slags utgangspunkt baserte de valgene sine på? Jeg undersøker alt fra mote, filosofi og arkitektur til hvilke pigmenter og oljer som er brukt og hvem maleren selv gikk i lære hos. Jeg lærer best gjennom en kombinasjon av selvstudier, tverrfagelige tilnærming, menneskelige møter og mesterlære, sier Blixencrone og legger til:
– Ikke så ulikt kvinner som for eksempel Marie Aarestrup, Harriet Backer eller Oda Krohg, som alle søkte selvstudier og privat undervisning hos mestere i en tid der statlige institusjoner ikke tillot kvinnelige studenter. Det var vel først lov for kvinner i 1907, om jeg ikke husker feil – og det er ikke så lenge siden. Oda Krohg fikk en del kritikk for sin «manglende formelle utdanning» i sin samtid, men her sitter vi på Grand som hyller Oda den dag i dag. Så spørsmålet bør ikke være hvorvidt du kan lære, men om du tillater nysgjerrigheten å lede deg til kunnskap.
Denne tilnærmingen førte henne til mentorer som fotograf Ole Musken og maler Aine Devine i Skottland, og videre til lærere fra Italia, Canada og USA.
Du nevner at du har hatt flere mentorer. Hvordan kom du i kontakt med disse?
– Internett. Jeg kontaktet mennesker jeg beundret og tilbød det jeg selv kunne bidra med, tid, kunnskap, praktisk hjelp og et oppriktig ønske om å lære. Jeg er ikke nødvendigvis uredd av natur, men nysgjerrigheten og lysten til å lære er bare sterkere enn frykten, legger hun til.
– Jeg var villig til å gjøre alt fra å brygge kaffe til å rydde. Men dem jeg har lært av har sjelden vært opptatt av slikt og har heller tatt meg med på ekte eventyr, sier hun og humrer.
En av malerne hun fikk positiv respons fra var malerinnen Aine Devine fra Storbritannia. Blixencrone endte opp med å reise til malerinnen og male ved siden av henne.
– Det var en vakker og lærerik opplevelse, som jeg aldri ville vært foruten. Du skulle bare visst hvor mye spennende jeg har fått oppleve, og hvor ufattelig lærerikt det har vært. Men den største lærdommen, har hverken handlet om pigmenter eller utstyr. Den har handlet om livet, og det fruktbare med uventede menneskemøter.
Behovet for møteplasser og åpenhet i Norge
Blixencrone er en malerinne som således kan se kulturmiljøet i Norge fra et utenforperspektiv. Hun opplever Norge som mer lukket, og til tider mer polarisert når det kommer til kunst- og kulturmiljøet.
– I Europa opplever jeg mye større rom for ulike uttrykksformer, en større åpenhet og aktiv inkludering. Der har jeg flere ganger opplevd å bli spontant invitert med på arrangementer, samarbeid, utstillinger og sosiale sammenkomster bare ved å møte opp og si hei.
Hun reflekterer over at dette kan ha historiske årsaker, muligens fra etterkrigstiden da Norge ble et mer innadvendt samfunn.
– Jeg har hørt av eldre kvinner at denne tilbakeholdenheten blant nordmenn var noe som kom etter krigen. Under krigen kunne man ikke stole på sin egen nabo, sier Blixencrone og spekulerer i hvordan denne kollektive erfaringen kan ha formet den norske folkesjelen.
– Vi trenger flere åpne møteplasser i dag hvor vi inviterer både de som tenker likt og de som tenker ulikt oss selv. Det vokser vi av. Bare se til tider malere søkte til kunstnerkolonier for eksempel. Slike møter beriker både individ og samfunn, samtidig som de vil styrke norsk kultur internasjonalt. Dette er ikke ment som kritikk av dem som allerede har bygget sine miljøer, men som en invitasjon til å skape flere inkluderende arenaer sammen, avslutter Blixencrone.
