Minne – kapittel X

Publisert 21. august 2019 av

Det var jo ingen tvil om at de hadde forsøkt. Samlivsterapeuten hadde kalt det kommunikasjons­svikt, at Anders hadde en annen måte å sørge på enn Sofie, og at selv om Anders ikke viste samme sorg, så betød ikke det at han følte mindre sorg – for alle måtte sin måte å sørge på, hadde terapeuten sagt. Da nyttet det ikke for Sofie, hadde samlivsterapeuten fortsatt, å skulle fortelle Anders at han ikke sørget nok, at han ikke var tilstrekkelig trist på grunn av Det ufattelige. Det hadde Sofie kalt det, tenkte Anders, Det ufattelige. Og terapeuten hadde overtatt vendingen og omtalte det som hadde skjedd alltid bare som Det ufattelige. Fortsatt var det jo ufattelig, tenkte Anders og kjente at bildene, de to øynene som ikke så på ham, som ikke så noe eller noen, men som urørlig var stivnet i det stive ansiktet, vendt mot noe annet enn omgivelsene, fikk det svarte til å syde i ham. Nei, hadde samlivsterapeuten sagt, for å etablere disse kommunikasjonskanalene, var det nødvendig å gi sorgen det utløp den måtte få, og for Sofie og Anders å gi hverandre rom og plass, slik at de kunne arbeide sammen mot en form for forståelse eller et av terapeutens yndlingsord, samsyn. For å hjelpe dem i gang hadde samlivsterapeuten stilt dem lassevis med spørsmål, forsøkt å få Anders og Sofie til å prate for egen maskin, så å si, men Anders hadde fortsatt å svare kort, han hadde ikke gitt tilfredsstillende svar på spørsmålene, men bare svart med avbitte og knappe setninger. Det er bare ord! hadde Sofie til slutt ropt. Han hadde ikke visst hva han skulle svare. Bare ord, tenkte han nå, som om det ville falle ham lettere å ordlegge seg om han ringeaktet ordene. Hva annet hadde de å uttrykke seg med – kropper og stemmer bar kanskje det meste av kommunikasjonen, men likevel, tenkte Anders, ordene hadde ikke stemt, og da hadde heller ikke resten stemt. Han og Sofie hadde ikke blitt samsynte, og da hadde det ikke vært til hjelp at det også var mulig å kommunisere med handlinger og toneleie. Bare ord, tenkte han. Lyder, tegn. Ord. Beskrivelser, ikke følelsene selv, men beskrivelser som på sitt vis var selvstendige gjenstander, slik at beskrivelse kanskje måtte anses som en eller annen form for åpenbaring, tenkte Anders, siden ordene gjorde kjent eller hørbart det som verden bød på. Anders hadde ikke klart å tilby slike ord og setninger som gjorde hans tanker og følelser kjent eller hørbare, eller han hadde ikke turt, tenkte han. For han hadde ikke fått seg til å snakke fritt, så han la ikke ut om de tingene han egentlig ønsket å legge ut om, men andre, sammenbitte ting som ble halvveis. Du må åpne deg, hadde samlivsterapeuten sagt også da. Anders tenkte at det hadde han ikke trodd på. Han hadde tenkt at nei, han måtte beskytte tankene sine, han måtte beskytte bildene og minnene han gikk og bar på, og han måtte for Guds skyld skjule sine egentlige følelser, siden han tenkte på dem som utillatelige, siden, tenkte han, det hadde vært, og kanskje fortsatt var, et islett av lettelse i den store sorgen, og med et slikt utgangspunkt, tenkte Anders, var det jo ikke rart om terapien ikke hadde fungert, om de likevel hadde gått fra hverandre, når han ikke hadde vært i stand til å åpne seg og å legge frem de tingene som trykket og tynget ham, tingene som for hans del hindret ham i å gjøre sine bekjennelser. 

Anders hadde stanset og stod stille mens han avsluttet disse tankene. Han måtte komme seg inn på jobb nå. Det var et lite under, tenkte han, at han ikke hadde støtt på noen allerede, at ikke denne lange tankerekken hadde blitt stanset av at noen så ham og hilste på ham, og brakte med seg et nærvær som forhindret slike lengre tankerekker. Dersom man møtte en annen, tenkte Anders, gjorde denne krav på oppmerksomhet, en oppmerksomhet som ikke samtidig kunne vendes både innover og utover. Han tok frem nøkkelkortet og slapp seg inn den minst brukte inngangen, på baksiden, inngangen som på grunn av kollektivtrafikktilbudet han benyttet seg av var best for ham. Trappene besteg han langsomt, han lot være å ta heisen siden han tenkte at han ikke var flink nok til å trene, og at han derfor var nødt til å få seg litt trim der han kunne. Han lot være å holde seg til gelenderet. Han hadde lest at det gikk negativt utover balansen, og den, tenkte han, kunne bidra til å forebygge lårhalsbrudd og annet når man ble gammel. Med nøkkelkortet slapp han seg så inn i fjerde etasje hvor han hadde sin faste plass, det var en av fordelene, tenkte han, med at man ikke arbeidet i en av de største og mest fremoverlente bedriftene, det at man faktisk fikk ha en plass, og ikke bare et skap med noen få ting. Etter å ha nikket og hilst til de få som var der i kontorlandskapet før ham, satte Anders seg ved pulten sin og kjente at han var glad for å ha denne tilhørigheten, dette var hans plass, tenkte han, og da han i fjor hadde blitt tilbudt å flytte, som følge av ansiennitet, til en plass med mer dagslys og mer utsikt, hadde han avslått. Det ville vært feil, tenkte han, for det ville ikke vært den plassen han hadde hatt i ni år nå, og som han først hadde vent seg ordentlig til etter et helt år.

Telefonen, tenkte Anders. Han hadde glemt å ringe. Han fant den frem, hva skulle han svare Gunvor? Hvor raskt skulle han gjøre det, og hva slags sted og tid skulle han foreslå? Han fikk ta lunsjen til hjelp, tenkte han, det viktigste nå var å få avlyst møtet.

***

[Fortsettelse følger… Hver uke publiseres et nytt kapittel i Isaks fortellinger her i Sivilisasjonen]

Del og lik
Oasen i ørkenen
Reisebrev fra Marrakech: I de trange og kronglete gatene i
Historiefortelling: En undervurdert folketradisjon
Historiefortelling kan gi fødsel til en rekke idéer, blant annet
Sorgfulle streker
I streken og i sorgen møtes to av det forrige